Lys av lys

I forrige innlegg forsøkte jeg å beskrive avtrykket på likkledet i Torino og at det spesielle er at avtrykket er negativt. Dette ble oppdaget så sent som i 1898, da kledet for første gang ble fotografert.

Blodsporene på likkledet gir også kunnskap om hvordan en korsfestet ble spikret til korset, og det forklarer hvordan døden kunne inntre når kroppen i de fleste tilfellene var gjennomhullet bare ved håndleddene og gjennom føttene. Forsøk som forskerne har gjort både med ekte lik og med dukker, har vist at brystkassen ble så utspilt når kroppen hang etter håndleddene at den korsfestede ikke klarte å trekke pusten uten å skyve seg opp ved å spenne føttene mot spikeren gjennom føttene. På den måten kunne luften i lungene pustes ut og ny luft trekkes inn. Vekten måtte altså skiftes fra håndleddene til føttene. Smertefullt var det uansett hvor en vekten ble lagt.

Ifølge evangeliene kom soldatene ved solnedgang og knuste beina på de korsfestede som ennå viste tegn til liv. Dermed ble de arme fangene ute av stand til å skyve opp vekten av kroppen for å puste ut og trekke ny luft. Langsomt ble de kvalt av mangel på ny oksygen, og døden ville endelig inntre langsomt og under stor pine.

Den døde mannen som på en eller annen måte er blitt avbildet på likkledet i Torino, var som nevnt svært blodig. Kledet må ha klistret seg til de mange åpne sårene.

Det er imidlertid ingen spor etter bevegelse da kroppen ble fjernet fra likkledet. Blodet er ikke på noe sted gnidd utover fra de blodige sårene. Flekkene av blod har konturene i behold.

En av de mange filmene jeg har sett fra forskningen på likkledet, presenterte en forklaring på dette: Den døde kroppen forsvant plutselig ut av innpakningen i likkledet. Det ene øyeblikket lå mannskroppen der med det lange kledet under og over seg, i det neste øyeblikket var han ute av det, og kledet bare sang sammen som et tomt hylster.

Jeg blir fristet til å si som i barnebøkene: Vips! Med ett var han ute av likkledet og sto ved siden av og så på det.

Denne tanken er så slående at jeg i min enfoldige fromhet godtar den. Dette er oppstandelsen fra de døde, seieren over døden og graven. Det er mulig fordi den døde var Guds Sønn. Da menneskekroppen var død, levde fortsatt den guddommelige i den og tok den brått ut av dødens grep.

Så seint som for 2 måneder siden, i februar 2014, lanserte forskere ved det polytekniske universitetet i Torino en teori om at et jordskjelv i år 33 kan ha utløst en strøm av nøytroner som kan ha forårsaket avtrykket på kledet. Teorien er naturligvis blitt imøtegått av alle som mener å ha peiling på slike ting, men jeg likte veldig godt å lese på nettet og se på NRK at enda en teori er lansert, enda et forsøk på bevis er presentert, og enda en forklaring på det ellers umulige avtrykket er publisert for alle oss undrende i verden.

I mine øyne, for mitt naive blikk, er dette enda et tegn på at likkledet i Torino kan ha innhyllet Frelseren selv, dekket hans kropp i graven og blitt etterlatt idet han på guddommelig vis reiste seg og steg ut av graven.

Det ene øyeblikket et lik i en linduk, det andre øyeblikket en levende mann. Guds Sønn.

Det er noe ved Kirkens nesten 1700 år gamle bekjennelse til "én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født - ikke skapt - av samme vesen som Faderen."

Begrepet lys spiller en stor rolle i denne sammenhengen. Et sterkt lys kan ha medvirket til at avtrykket ble avsatt på kledet, og det kan sikkert også ha vært synlig som et blaff i forbindelse med et mulig jordskjelv, slik den nyeste forskningen hevder.

Sønnen er født av samme vesen som Faderen. Det er dette vesenet som er så forunderlig, så overjordisk og så prisgitt vår forestillingsevnes menneskelige begrensninger.

Gud er lys og kjærlighet, skaperkraft og allmakt. Oppstandelsen påskedag var bare ett av uendelig mange tegn på guddommen.

Dette er uendelig stort, mye større enn jeg evner å sette ord på. Dette er min lærdom fra likkledet i Torino, dette er mitt fornyede og forsterkede gudsbilde, og dette får alt det forunderlige og utrolige til å framstå som troverdig i mitt katolske univers. Takket være for- og etterarbeidet for min reise til Torino våren 2012 er min religiøsitet fornyet og utvidet og mitt gudsbilde endret og forklaret.