Et resurrexit tertia die

Om en uke skal Kirken feire oppstandelsen, de guddommeliges seier over døden. I dette mirakelet kom det til uttrykk hva slags krefter Sønnen bar i seg. I oppstandelsens under og gåte forenes alle mine ekspresspilegrimsreisers motivasjon og mål: Spor av Herren Guds vesen på jord.

Gjennom de 60 tidligere tekstene på denne bloggen har jeg skildret mine opplevelser som ekspresspilegrim i Italia, Slovenia, Frankrike og Polen. Jeg har også beskrevet dyptgripende opplevelser fra katolske messer i Latvia, Sverige, Nederland og Bosnia-Hercegovina. Nå som denne bloggen er i ferd med å gå inn i varig stillstand, åpnes sluttsatsen med et foto fra Irland, en plaget nasjon, kanskje i større grad enn andre nasjoner knuget av Kirken, samtidig som nettopp Kirken står sentralt i nasjonens verdier.

Bildet viser interiøret i St. Mary's Pro-Cathedral i Dublin, den katolske katedralen som fungerer som hovedkirke fram til den anglikanske St. Patrick's en eller annen gang blir overtatt av katolikkene. Jeg har vært i St. Mary's tre-fire ganger, og det setter meg alltid i tanker, mer enn i mange andre katedraler.

Med dette innledende bildet innlemmer jeg det tiende landet i denne samlingen av minner og betraktninger fra mine pilegrimsferder. Norge inngår dermed blant de ti landene, og fremdeles har jeg ikke skrevet om mine opplevelser i Basílica de la Sagrada Família i Barcelona. Også dette må med; Catalunya blir dermed det ellevte landet jeg omtaler i denne bloggen. Derfor fylles dette innlegget opp også av to av mine bilder fra Sagrada Familia.

Sagrada Família er et byggverk og dermed ikke noe vanlig pilegrimsmål. Samtidig er åndeligheten som omgir og fyller byggverket så påtakelig der det ruver på høyden over Barcelonas regelmessige gatenett, at basilikaen i seg selv har en tiltrekningskraft på linje med ethvert annet pilegrimsmål. Og mer enn noe annet setter den arkitekten Gaudís egen religiøsitet i nær forbindelse med den katalanske nasjonalånden, der kultur, fotball, skjønnhet i kunst og musikk og en grenseløs kjærlighet til det lokale forenes i de himmelstrebende tårnene på basilikaen.

Dette er også en pilegrimsopplevelse, ervervet under en ekspressreise med fly tur-retur i en utvidet weekend.

Slik er mine pilegrimsferder, og slik har jeg beskrevet dem i denne bloggen. Slik har jeg også beskrevet meg selv, som flyktig tilstedeværende men med samvittigheten rettet mot et grundigst mulig for- og etterarbeid.

Nå er det palmesøndag 2014, og jeg mener å ha nådd konklusjonen på den rekken av tekster som ble påbegynt første søndag i advent 2013.

• Det fins fortsatt mye å oppleve i verden, og ikke alt er synlig for øyet. De fineste reiseopplevelsene er de som setter spor på innsiden av den enkelte pilegrim.
• Det fins et bilde i Polen som kanskje er blitt malt av den evangelisten som visste mest om Jesu barndom og hjemmeforhold.
• Det fins et sted i Bosnia-Hercegovina der noen beboere som var barn i 1981, fikk åpenbaringer av en himmelsk skikkelse og for noen av dem pågår åpenbaringene fremdeles.
• Det fins en kirke i Roma der et eget alter hedrer den norske helgenkongen Olav den Hellige.
• Det fins en eldgammel linduk i Torino i Italia som viser et avtrykk av en korsfestet mann.
• Det fins en historie nedskrevet i fire versjoner om en mann som kalte seg Guds Sønn og som overvant døden første påskedag for ganske mange år siden. 

"Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd."

"Et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras, et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris."

Med disse sentrale og livsviktige ordene takker jeg for meg. Bloggen Ekspresspilegrim er herved avsluttet. 

Avtrykket på likkledet

Forrige innlegg beskrev de rent faktiske forholdene rundt likkledet i Torino. Teksten fortalte også om all uvissheten som omgir kledets historie. I dag vil jeg skrive litt om det mystiske avtrykket på kledet, bildet av den torturerte og definitivt døde mannen som ser ut til å ha ligget i det.

Bildet ved siden av teksten er en manipulert utgave av et utsnitt av bildet i forrige innlegg. Bildet viser som nevnt en kopi av likkledet, og utsnittet til venstre her er gjort negativt ved hjelp av en helt enkel menyfunksjon i et bilderedigeringsprogram.

På dette bildet ses tydelig mannens hode og ansikt, skuldre, mage, underarmer og hender. Når dette er så mye mer tydelig i den negative versjonen av bildet enn i den positive, skyldes det at avtrykket på likkledet er negativt. Vi som husker at vi måtte ha film i kameraet for å ta bilder, og at framkalt film viste et bilde  der mørke flater var lyse og lyse flater var mørke, vi skjønner prosessen. Avtrykket av mannen på likkledet er negativt, som på en gammeldags film. Dette til tross for at kledet og avtrykket beviselig er mange hundre år eldre enn fotokunsten.

Mannen som oppdaget denne egenskapen ved avtrykket, var fotografen Secondo Pia fra Torino. I 1898 fikk han lov til å fotografere likkledet, og da han hadde framkalt sine fotoplater fra kameraet (dette var før man hadde film i kameraet), så han til sin store forbløffelse at avtrykket var langt tydeligere og mer realistisk på platene fra kameraet enn på selve likkledet.

Denne oppdagelsen satte fart i forskningen på kledet og avtrykket.

Jeg må nå springe raskt videre i det som for meg spiller størst rolle: Avtrykket på kledet, både det skyggelagte negativbildet av mannskroppen og flekkene av blod fra sårene han hadde på kroppen, lærer oss en hel del ting om korsfestelsen.

Det er nemlig overveiende sannsynlig at mannen i avtrykket ble korsfestet etter å ha blitt torturert. Fremdeles er ikke dette noe endegyldig bevis for at avtrykket stammer fra Jesus, for romerne korsfestet hundrevis av personer i oldtiden. De avgjørende sårene på mannen forteller derfor en hel del om hvordan mennesker ble festet til korset.

På bildet øverst i denne teksten ses tydelig en stor blodflekk (lyst parti på bildet) ved det som ser ut som høyre håndledd, men som egentlig var mannens venstre håndledd. Dette er tegn på at spikrene ikke ble slått gjennom håndflatene på den korsfestede, men gjennom håndleddene. Forsøk som forskningsteamet STURP har gjort både med dukker og med ekte lik, viser nemlig at senene og musklene i håndflatene ikke er sterke nok til å holde vekten av kroppen oppe. I håndleddene derimot, vil flere små knokler hindre spikrene i å trenge seg opp mellom fingrene. Derfor må de korsfestede ha blitt spikret til sitt kors gjennom håndleddene.

Føttene ble lagt oppå hverandre, og én lang spiker ble drevet gjennom begge føtter. Det ses tydelig på likkledets avtrykk at den døde har den ene foten liggende innunder den andre, og det ene kneet er mer bøyd enn det andre.

På bildet øverst ser vi en stor, lys flekk til høyre, altså ved det som var mannens høyre sideparti. I pannen ses en rekke små, lyse flekker, og underarmene har striper av samme type. Alt dette er størknet blod fra sår som den døde har hatt på kroppen. Mange vil mene at blodflekken på høyre side stammer fra et stikk av en skarp gjenstand, f.eks. et spyd, og at de små flekkene i pannen skyldes skarpe gjenstander som har vært festet rundt hodet.

Tankene på tornekronen og spydstikket i siden ligger på lur, og det begynner å stemme litt for godt med skildringen av den korsfestede Jesus og skjebnen han led.

Likkledet i Torino utfordrer vår intelligens, sa en gang pave Johannes Paul II. Når de faktiske forholdene omkring avtrykket på kledet går opp for oss, er det umulig å tenke at noen annen enn Jesus Kristus kan ha vært innhyllet i det mens han lå i graven. Kledet er og blir en gåte, et irritasjonsmoment eller en vits for dem som ikke ønsker å tro, og en styrke og næring for dem som ønsker det.

I neste tekst vil handle om det avgjørende: Oppstandelsen.

Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den gjenstand i verden som har blitt utsatt for mest forskning. Som gjenstand - en vevd linduk av ukjent opprinnelse - er den menneskeskapt og dermed en såkalt artifakt. Som fenomen er den atskillig vanskeligere å plassere.
I dette innlegget vil jeg kun i korte trekk fortelle likkledets historie og bakgrunn. I de neste to innleggene, førstkommende tirsdag og fredag, vil jeg kommentere de mer mystiske sidene ved den store linduken.
Det er ingen som har klart å fastslå hvor gammelt likkledet er. Mytene vil ha det til at dette var det tøystykket som var svøpt rundt Jesus da han ble lagt i graven. Spørsmålet er om kledet er gammelt nok, og det er dette som ikke kan bevises. Teoretisk sett er det mulig; vevteknikken er blant tingene som tyder på at kledet kan være gammelt nok.
La meg derfor med én gang nevne at forskningsgruppen STURP, som i en årrekke har drevet forskning på kledet, i 1988 foretok en karbondatering av tekstilduken, en såkalt C14-datering. Denne viste med 95% sikkerhet at duken stammet fra tiden mellom 1260 og 1390. Problemet ved dette forsøket på bevisførsel er for det første at den ikke er 100% sikker, for det andre at prøvene som ble undersøkt ved 3 ulike laboratorier, er tatt fra samme sted på kledet. Det betyr at prøvestykkene kan være kontaminert av samme kilde. Det har vist seg at bomullstråder fra reparasjoner av kledet var blandet med lintrådene i prøvene. Det er derfor ikke mulig å regne dette forsøket på datering som fullt ut pålitelig.
Slik har det vært i all tid med likkledet: Så snart det blir lagt fram bevis for eller imot bestemte teorier eller hypoteser ved kledet, kommer straks andre forskningsmiljøer med motbevis.
Det hevdes at kledet har befunnet seg i Edessa i det sørøstlige Tyrkia på 100-tallet. Edessa var et senter for kristne på den tiden. Man kan ikke vite sikkert at det var det samme kledet som i dag oppbevares i Torino i Italia, men illustrasjoner og beskrivelser henviser til samme kjennetegn. Kledets viktigste egenskap er at det inneholder et bilde eller et avtrykk av en død mann.
Senere har beretninger om et slikt bilde kommet fra Konstantinopel og Athen. I 1460 dukket kledet i sin nåværende form, opp i Lirey i Frankrike. Dette er beviselig det samme kledet som i dag befinner seg i katedralen i Torino. Det ble overtatt av Savoia-familien, som i 1578 tok det med til sitt hovedsete, Torino. Der har det vært siden den gang.
Kledet har vært utsatt for brann i bygningene hvor det har vært oppbevart. Det har vært berørt av tusener av menneskehender gjennom årene, og det har vært kysset og hedret som en umåtelig relikvie. Tallet på skader og spor etter reparasjoner og røff behandling er derfor mange.
Det som gjør likkledet spesielt, er avtrykket av den døde mannen. Han ses i helfigur med ryggen og baksiden og kroppen på den ene halvdelen av kledet, toppen av hodet ved midten og forsiden av kroppen på den andre halvdelen av kledet, som er drøyt 4 meter langt og 1,12 meter bredt.
Ingen kan forklare hvordan avtrykket av mannen er kommet dit.
Mannens kropp er blodig og ille tilredt. Det er derfor atskillige blodflekker på kledet. Samtidig ses konturene av mannen relativt tydelig uavhengig av blodet, og det er dette avtrykket som er så uvirkelig og mystisk. Det har ikke latt seg gjøre å finne noen måte å framstille avtrykket på som gir identisk resultat med det som fins på likkledet.
Savoia-slekten i Torino besluttet i 1983 å forære kledet til Den katolske kirke. Kledet lå på den tiden i en kiste bak panserglass i et kapell ved siden av domkirken i Torino. I 1997 oppsto en brann i dette kapellet, og likkledet ble heroisk reddet ut av en brannmann som gikk løs på panserglasset med en øks. Arbeidet tok tid, og brannmannen kunne ha omkommet mens han strevde med å få ut likkledet. Det ble reddet i siste liten.
Siden den gang har kledet blitt oppbevart inne i selve domkirken, i en stor nisje forrest til venstre i katedralen. Pansret glass dekker åpningen til nisjen. Kisten som kledet ligger i, er godt og vel 4 meter lang slik at kledet kan ligge utstrakt inne i den. Kledet ble utstilt i noen uker i 2010 og én dag i påsken 2013. Det er planer om at det igjen skal stilles ut i Torino våren eller sommeren 2015.
Bildet over denne teksten viser en kopi av likkledet der det er plassert i en kopi av kapellet som brant i 1997. Montasjen inngår i Museo della Santa Sindone i Torino. Jeg var der som ekspresspilegrim våren 2012. Reisen ble beskrevet i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I de neste tekstene på denne bloggen vil jeg skrive om de mer mystiske og forunderlige sidene ved likkledet.

Međugorje-effekten

Den 18. januar 2014, altså for bare litt over to måneder siden, innleverte en egen kommisjon sin rapport til Vatikanet der det ble gjort en gjennomgang og forsøk på konklusjoner om Međugorje. Nå som rapporten er innlevert, gjenstår det å vente og se hva Paven og den indre krets i Vatikanet velger å vektlegge i rapporten som uttrykk for Kirkens offisielle syn på åpenbaringene i Međugorje . Ifølge Vatican Insider er det ingenting som tyder på at fenomenet er juks og bedrag.

Med andre ord: Kommisjonen kan ikke avfeie Međugorje som tull og tøys.

I påvente av en kunngjøring om det som skal bli Kirkens offisielle syn på hendelsene i Međugorje kan jeg  i mitt ydmyke enfold bare glede meg over hva stedet Međugorje er og hva det gjør med folk som drar dit.

Jeg så en mann, minst ti år eldre enn meg selv, gråtende omfavne krusifikset oppe i steinura der de første visjonene fant sted.

Jeg så en annen mann, en hvithåret amerikaner, hale og dra på en Maria-figur høyere enn ham selv som han hadde kjøpt i en suvenirbutikk ved St. Jakobs kirke og som han ville ha med seg inn i turistbussen og hjem til USA.

Jeg så et dusin mennesker ligge på kne rundt den hvite Maria-statuen i utkanten av parken rundt St. Jakobs kirke uten å ense bussene som kjørte forbi og turistene som ville fotografere statuen.

Jeg har gått i gatene i Međugorje og hørt den andektige stillheten blant de troende som besøker stedet.

Međugorje  har evne til å gjøre noe med pilegrimene som kommer dit. Dette er i det minste håndgripelig og observerbart, et produkt av de merkverdige hendelsene på stedet.

Međugorje har hensatt meg i undring. Denne undringen har tiltatt etter mitt besøk der for tre år siden. Mitt liv har fått et nytt preg, en serie tegn på planmessig ledelse og målrettet hensikt, en hverdag der de mest underlige forutanelser slår til og der en tilfeldig drøm blir virkelighet like etterpå.

Jeg har fått oppleve et snev av det merkverdige, og jeg tror at det var besøket i Međugorje som lærte meg å oppdage det. Det er som slagordet jeg så at organisasjonen NUK, Norges Unge Katolikker, brukte på et armbånd for en tid siden: Du ser det ikke før du tror det.

Slik er Međugorje-effekten.

De moderne visjonene i Međugorje

Åpenbaringene i Međugorje representerer et merkelig fenomen, utypisk både for vår tid og for religiøse åpenbaringer som er kjent fra andre steder og tider.  Det var begynnelsen av 1980-tallet da åpenbaringene startet, og de har hittil ikke tatt helt slutt. 

For to av de seks ungdommene som opplevde de første møtene med Kraljica Mira, fortsetter visjonene å finne sted regelmessig. Den ene av de to, Mirjana Dragicević-Soldo, har siden 1982 en åpenbaring den 18. mars hvert år. Den andre, Marija Pavlović, har siden 1987 hatt en visjon på den 25. i hver eneste måned. Begge hadde daglige visjoner i begynnelsen, altså fra 24. juni 1981. 

Etter å ha mottatt budskap med 10 hemmeligheter har de hatt åpenbaringer med den nevnte hyppigheten. Hos de øvrige visjonærene har de regelmessige åpenbaringene opphørt.

Dette at synene stadig pågår etter nesten 33 år gjør fenomenet helt enestående. Det gjør det også vanskelig for katolske myndigheter å komme med en endelig uttalelse om hvordan Kirken bør stille seg til fenomenet. Alle tidligere påstander om åpenbaringer har kunnet granskes etter at de har funnet sted for siste gang. I tilfellet Međugorje har siste gang slett ikke funnet sted.

Det mest fantastiske er at slike visjoner inntraff på 1980-tallet, i det vi regner som moderne tid. Det var politisk ukorrekt på absolutt alle måter, både i tidsånden og i åstedets politiske situasjon. Det må ha vært direkte uventet at noen skulle framstå med påstander om slike opplevelser i det daværende Jugoslavia på 1980-tallet. Dessuten var det ikke én, men hele seks personer som ga samme beskrivelse av det de så og hørte.

Kanskje er det nettopp det urimelige, det usannsynlige og selvmotsigende aspektet i selve historien som gjør den troverdig. Det ville vært bortimot umulig å finne opp en slik historie uten å bli avslørt og uten å gi opp å få folk til å tro på den dersom det hadde vært et løst påfunn og rent oppspinn.

Det var heller ingen som kunne ha fantasi til å oppfinne historien bare for å påkalle en pilegrimsstrøm og masseturisme til den opprinnelig beskjedne landsbyen. Det er konspirasjonsteoriene som faller på sin egen urimelighet - ikke historien om åpenbaringene og budskapene fra Fredens Dronning.

Det rikholdige nettstedet medjugorje.hr er en av mine viktigste kilder til informasjon om Međugorje. Nettstedet anbefales, men sett av god tid, for her er det mye å lese. Her kan man også lese alle de månedlige budskapene som er gitt til Marija Pavlović siden 1984. Det er et nettsted for undring og ettertanke.

Messe for en såret jord

Ett siste verk må omtales i serien om kirkelig messe omsatt til musikk. Ettersom de tre foregående innleggene handlet om svenskproduserte messer, er det tid for å presentere et norsk produkt: "Messe for en såret jord" av Ketil Bjørnstad og Erik Hillestad, utgitt på CD av Kirkelig Kulturverksted i 1992.
Det begynner å bli noen år siden Randi Stene og Oslo Kammerkor spilte inn verket, men det står seg godt fremdeles. Nåværende biskop Halvor Nordhaug er produsentenes kirkelige alibi i produksjonen; på omslaget er det han som gis æren for tittelen og "for inspirasjon og innspill til tekstene".
Som ved enhver annen messe er det tekstene som uttrykker det vesentligste og som danner den åndelige og dynamiske utviklingen i messen. De fem klassiske standard-delene er på plass, Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Mellom disse er det lagt inn introduksjoner og overganger slik at verket består av i alt 13 sanger. Teksten i messen som helhet setter Jorden på en plass et sted mellom menneskene og Herren Gud. De fem klassiske messedelene inneholder store deler av de opprinnelige, kirkelige tekstene, men trekker Jorden i sammenhengen. Her er et sitat fra Sanctus-delen, der Jorden synger:

"La også meg bli hellig.
Min kropp bringer frelse i vekstene som edles til brød og vin.
Ennå er jeg en fruktbar kvinne.
Kom tilbake, mine barn, bli hos meg!"

Tekstene er strukturert i en vekselsang mellom menneskene og Jorden. På den måten oppstår en strid mellom forbrukerne og det forbrukte, og divergensen mellom Jordens oppfatning av seg selv som nødvendig men forgjengelig, og menneskenes feilaktige oppfatning av seg selv som Jordens overordnede blir svært tydelig. Jorden ber Gud om en litt mer opphøyet status, mens menneskene i løpet av messen gradvis innser sine feilgrep mot Jorden, og de ber om Guds miskunn.
Jeg tror ikke noen katolikk hadde kommet på ideen om å utnytte messens tekster til å skape et slikt drama mellom menneskene, Jorden og Herren Gud, men som et protestantisk verk er ideen ganske god. Det er en spenning i tekstmaterialet, en både innvendig og utvendig kamp som bølger fra side til side. Samtidig observeres det at Gud og frelsesdramaet står i kampens absolutte sentrum. Her er det den lyriske forfatteren og musikkprodusenten Erik Hillestad som har vært i arbeid og skapt noe i nærheten av et trekantdrama der Guds plass ikke et øyeblikk fravikes eller reduseres. I stedet er det menneskenes fortæring av sin egen jord som er gjenstand for bevegelse og endring.
- - - -
Rent personlig kan jeg si at "Messe for en såret jord" fulgte meg i mange år fra jeg kjøpte CDen i 1992. Noen år senere, vinteren 1996/97, deltok jeg som en av mange voksne organisatorer ved en oppsetning av messen framført av et forsterket skolekorps sammen med profesjonelle sangere. Det var et kav med lange øvelser, kjøring av korpsbarn og utstyr til fjerne konsertlokaler og viktige oppgaver i kulissenes mørke. Det var givende å høre resultatet, men det var ikke den gangen at messens innhold nådde inn til meg.
Derimot er det nå, når jeg sitter her som katolikk og lever oldkirkens messestruktur i mitt gudsforhold, at jeg har gjenoppdaget "Messe for en såret jord", hørt det dynamiske trekantdramaet virke gjennom de 13 sangene, kjent på undringen over hvordan messedelenes tekstinnhold er blitt tøyd til det ytterste, og gledet meg over denne konkretiseringen av frelsens mysterium. Jeg tror faktisk at jeg ikke er den eneste katolikken som kan klare å finne glede og oppbyggelse i Bjørnstad, Hillestad og Nordhaugs storslåtte produkt fra 1992. Den er fremdeles å få kjøpt i CD-utgave med fulle tekster vedlagt.

Refleksjon 5

Igjen er det tid for et slikt innlegg der jeg tenker høyt - eller egentlig skriftlig, ettersom bloggen ikke er utstyrt med lyd. Jeg bruker disse innleggene til å roe ned, tenke over de siste 5-6 innleggene og ta stilling til hva bloggtekstene skal handle om i de neste 1-2 ukene.
I en liten serie med tekster har jeg beskrevet min reise til Provence i fjor. Jeg håper å ha fått fram at reisen brakte ganske uventede og svært uvanlige opplevelser. Mitt reisefølge og jeg er slett ikke de eneste nordmennene som har besøkt stedene og pilegrimsmålene jeg har fortalt om, og vi er med sikkerhet heller ikke de eneste som har hatt store, åndelige opplevelser på disse stedene. Disse tekstene og alt annet som jeg skriver om på denne pilegrimsbloggen, bygger ikke på en forestilling om at mine opplevelser er unike. Tekstenes mål er kun å beskrive opplevelser som er genuint mine egne. Hvis det finnes folk der ute som leser det jeg skriver og kjenner seg igjen enten fordi de har vært på de samme stedene eller har hatt lignende opplevelser andre steder, da er beskrivelsene med på å sette meg selv og mine erfaringer inn i en sammenheng. Å ha opplevelser til felles med andre er en bekreftelse på at det er mulig å la åpenheten overfor troen og mystikken bli en kanal for erfaringer fra en annen verden.
Det kommer mer av samme slag på denne bloggen, beskrivelser av opplevelser, nye kunnskaper og møter med gjenstander, fenomener og helligdommer som har gitt meg et nytt gudsbilde. Kanskje er det nettopp mine aktiviteter som ekspresspilegrim som har bidratt til å sette meg i rett posisjon i forhold til himmelen og Herren Gud. Det er i dette øyeblikk jeg velger å røpe i stikkordsform hva som er denne beskjedne bloggens overordnede mål: Å beskrive og begrunne utviklingen av mitt gudsbilde.
Ved å fokusere på dette gjennom en møysommelig serie av reisebeskrivelser håper jeg å styrke både min egen og mitt forsterkede gudsbildes troverdighet. Det vil ta tid. Jeg beveger meg inn mot kjernen i enkeltmenneskets religiøsitet. Det handler om meg selv, men også om hver enkelt person som har vilje til å tro.
Jeg trenger å stramme inn beskrivelsene etter den luftige omgangen med myter og legender i Sør-Frankrike. Noe konkret står for tur. Jeg vil ta utgangspunkt i en høyst jordisk vandring i mitt lokalmiljø. Derfra vil jeg foreta en gjennomgang av mitt eget forhold til den katolske messen, den eldgamle gudstjenesteformen som fremdeles brukes i Kirken og som til og med Den norske kirke er på vei tilbake til, messen som enhver komponist med respekt for seg selv og sin kirke har satt musikk til. Dette er håndgripelig, en bastant ramme rundt den mest private åndelighet. Dette skal være temaet i de neste tekstene. Mellom linjene vil det sikkert skinne igjennom at jeg er mer enn alminnelig opptatt av musikk og til en viss grad utdannet i den retning. Men først og fremst vil det, i førstkommende innlegg, framgå hvor i verden jeg oppholder meg til daglig. Det er greit; jeg har for lengst oppgitt anonymiteten på denne bloggen. Jeg er bare nødt til å gå alle disse omveiene for å komme fram til bloggens aller dypeste intensjon. Når jeg nå i denne lille refleksjonen har sett både tilbake og framover, ser jeg at et stort steg samlet sett er tilbakelagt. Veien videre synes klar, og den starter med en tekst om pilegrimsvandring i Indre Østfold.

Maria Magdalenas siste hvilested

Saint-Maximin-la-Sainte-Baume heter en liten by noen mil øst for Aix-en-Provence. Det slår meg med hvilken nøyaktighet franskmennene navngir sine byer der sør i landet. Tre, fire og gjerne fem ord med bindestrek mellom er ikke uvanlig, men snarere nødvendig for å plassere byen eller stedet presist geografisk og historisk. Den hellige Maximin var, som tidligere nevnt, ombord i den båten som førte de tre Mariaer fra Det hellige land til Frankrike noen år etter Jesu himmelfart. Han skal ha vært den første biskop i Aix, ifølge de historisk sett ubekreftede legendene. Nettstedet katolsk.no omtaler ham litt kjølig, som et produkt av gamle franske myter, og han tidfestes flere århundrer etter den påståtte seilasen fra Palestina. Alt i alt er det lite vi kan vite sikkert om denne mannen, men han æres i det nevnte bynavnet.

I enden av byens hovedgate ligger en stor basilika, og den er viet Den hellige Maria Magdalena.

Kirken er høy og lang, og ved midten av venstre side av benkeradene går en trapp ned til krypten under gulvet. 

Der oppbevares i henhold til tradisjonen levningene etter Maria Magdalena. Krypten inneholder en rekke eldgamle gjenstander, bl.a. deler av gamle sarkofager som kan ha vært laget for Maria Magdalena, Maximinus og flere andre. 

Usikkerheten, det mytiske aspektet og all rimelig tvil forsvant da jeg sto innerst i krypten, og bare en glassvegg og et spinkelt gitter skilte meg fra en hodeskalle innhyllet i gull: Maria Magdalenas hode.

Historien forteller - ganske godt dokumentert - at gjennom århundrene har både paver og biskoper besøkt krypten i Saint-Maximin og forsynt seg av Maria Magdalenas levninger. Alle ville ha i sitt eie en relikvie så ekte som den kan få blitt, av en bibelsk person. Derfor er bare hodeskallen igjen av skjelettet som beviselig ble funnet i dypet under den nåværende kirken en gang i senmiddelalderen. Det ligger gammel forskning bak oppsporingen av graven og skjelettet, noe som tyder på at det er dette som er Maria Magdalenas levninger.

Tiden stoppet opp for meg der jeg sto. Grepet av historiens realisme falt jeg på kne, dels i respekt og ærefrykt, dels i takknemlighet over å få oppleve å stå der og se den mystiske og legendariske Magdalena, evangelienes moralske motstykke til Jomfru Maria. Hodeskallen innga ikke så mye gru hos meg som den innga undring, barnetro og ydmykhet. Langsomt reiste jeg meg opp og gikk helt inntil gitteret foran stativet med kraniet. Jeg stirret og stirret og fikk ikke tankene bort fra den sagnomsuste Maria Magdalena, omstridt allerede i evangeliene, ofte forvekslet med kvinnen ved brønnen og "den andre Maria" - i det hele tatt ikke lett å spore på pålitelig måte for teologer gjennom alle tider. Der sto jeg i den mørke, kjølige krypten og kikket opp på det som er tilbake av henne: Et kranium så gammelt at det er grått i fargen og danner en naturens og forgjengelighetens kontrast til gullsløret som omgir skjelettansiktet. Jeg tok tak i toppen på gitteret og hørte at det dirret i mitt grep. Mitt møte med Den hellige Maria Magdalena i Frankrike var dypt og personlig.

Takknemlig erkjente jeg at det var min opptakelse i Kirken tre år tidligere som hadde ført meg fram for den døde og jordiske Maria Magdalenas huløyde blikk. Kan en reise ende mer fantastisk enn dette? Ikke mange bibelske personers hodeskalle er på utstilling rundt i verden. Her, i en småby i innlandet av Provence, fant jeg Maria Magdalena. Jeg holder fast ved den franske versjonen av historien. Den virker, derfor tror jeg den er sann.

Den hellige Sara

Det er fredag 13. september 2013, uten at noen av oss legger vekt på datoen. Mitt reisefølge og jeg har tatt oss fram til Saintes-Maries-de-la-Mer, har kommet oss inn i kirken og ned i krypten, som er St. Saras helligdom. Rommet er mer enn halvmørkt, og det er lavt under taket. I det innerste hjørnet ser jeg straks statuen som forestiller Den hellige Sara, figuren som hvert år den 24. mai blir båret ut i havet for så å bli fraktet inn på land igjen der hun får en strålende mottakelse. 

St. Sara er romfolkets skytshelgen. Ifølge deres tradisjon skal pilegrimer ta med noe å kle Sara med. Derfor er hun omgitt av tekstiler og smykker. 

Ifølge boken "Mysteries and Secrets of the Templars. The Story Behind the Da Vinci Code" av Lionel & Patricia Fanthorpe (Toronto 2005) er den uthogde benken til venstre på det øverste bildet et eldgammelt alter. Det er mulig at dette er et tegn på at Sara-kulten har eksistert på dette stedet i langt mer enn 1000 år. Krypten skal ha vært tilgjengelig kun for romfolk helt fram til 1912, men siden da har krypten vært åpen for alle.

Derfor kunne også mitt reisefølge og jeg fritt stige ned i det mørke rommet i september 2013, se Den hellige Sara på nært hold og erkjenne virkeligheten i kulten. Vi knelte foran Sara, tente lys og opplevde en andaktsstund av de helt spesielle. Det var som om figuren foran oss ble lys levende og virkeliggjorde alle myter og legender vi hadde lest og hørt om den mørkhudede ungjenta som kom til Frankrike i båt sammen med de bibelske personene rundt år 40.

Skulpturen er rørende vakker. Det fjerne blikket tiltrakk oss enda mer og levendegjorde den påkledde statuen. Ifølge Dan Brown og romanen "Da Vinci-koden" fra 2003 kan Sara ha vært datter av Jesus og Maria Magdalena. Ingen andre har villet påstå dette, og det finnes ikke holdepunkter for at noen av de to var gift - verken med hverandre eller andre personer. Dan Brown hentet sine teorier bl.a. fra boka "Holy Blood, Holy Grail" av Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Lincoln (1982), en bok som beskriver en rekke mytiske konspirasjoner og hemmeligheter fra det sørlige Frankrike, især knyttet til pyreneerlandsbyen Rennes-le-Château. 

Med henvisning til Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider kunne mitt reisefølge og jeg fastslå at St. Sara finnes. Hun har vært der siden hun ankom med båt rundt år 40. Mytens utbredelse, mangfoldet i forestillingene og de tallrike beretningene om en farget ungjente i Maria Magdalenas følge i Sør-Frankrike, tyder på at dette har rot i en historisk virkelighet. Jeg har sett henne, berørt hennes klær og snakket til henne i bønn. I ekspressfart, som jeg vil fortelle om i neste innlegg, ankom jeg Saras helligdom i Camargue, men ingen annen pilegrimsferd har krevd så mye forberedelse og har ført til så mye etterarbeid og refleksjon som nettopp det tankevekkende besøket hos St. Sara. Det var ikke først og fremst jeg som berørte henne, men jeg som ble berørt.

Møte med det forunderlige

Det er ikke noe hvilket som helst bilde som oppbevares bak en smijernsport og et forheng i klosterkapellet i Jasna Góra, Częstochowa, Polen. Bildet forestiller Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget. Begge to er lett kjennelige på en stor, gylden glorie rundt hodet.
Bildet har fulgt polsk i historie i svært mange århundrer og har brakt velsignelse og glede i all dramatikken. Under en kamp om selve bildet ble det påført to striper i malingen på Marias kinn. Det sies at det har vært gjort gjentatte forsøk på å reparere skaden, men de to stripene har alltid dukket opp igjen. Derfor er stripene spesielt framtredende i de tallrike kopiene som er laget av bildet - det gjelder å understreke at de er til stede.
Ingen vet hvor gammelt bildet er, men det er meget gammelt, mer enn 1500 år. Faktisk kan det rent hypotetisk være så gammelt at det fins forsvar for den svimlende legenden om dets opphav:
Legenden sier at bildet er malt av evangelisten Lukas. Han skal ha hatt Jomfru Maria selv som modell etter at Jesus hadde fart opp til himmelen. Mens Lukas malte, fortalte Maria ham om Jesu barndom. Det var disse fortellingene som satte Lukas i stand til, som den eneste av evangelistene, å kunne fortelle en lang rekke beretninger fra Jesu barndom i sitt evangelium.
Jorden rykkes et lite øyeblikk ut av sin bane og sitt kretsløp  når jeg tar inn over meg denne legendens mulighet. Det gjør det til en enda større og nesten eksistensiell opplevelse å ha sett selve bildet, Den sorte Madonna, malt av evangelisten Lukas, med et spørsmålstegn kledelig omgitt av parentes etter Lukas(?).
Jeg vet at dette er høyst usikkert, og jeg vet at historien er litt for luftig til at jeg kan tro fullt og fast på den, men muligheten for at den tross alt kan være sann, gir meg en opplevelse av tidløshet, av forbindelse med evigheten via Bibelen og noen av de personene som formidlet beretningene i min religion.
Det var i løpet av 2010 at jeg ble kjent med Den sorte Madonna og Jasna Góra og de mange legendene som er knyttet til det eldgamle bildet. Som tidligere nevnt skaffet jeg meg mye kunnskap før selve reisen til Częstochowa; ekspresspilegrimsferden var som vanlig svært godt planlagt og forberedt.
I ettertid har jeg støtt på flere slike svimlende legender, og så sent som i september 2013 oppsøkte jeg et par andre pilegrimsmål med tilsvarende legendarisk innhold. Livet er blitt rikere; jeg sitter her med en masse mytisk kunnskap som folk rundt meg ikke tar seg tid til å fordype seg i, og jeg har fått se ting med mine egne øyne ting som med sitt inventar av legender og ubekreftet historie har stilt meg ansikt til ansikt med nettopp evigheten.
Jeg gleder meg faktisk til å fortelle mer fra mine ekspressferder til reisemål av uvanlig hellighet og mystikk.