Et resurrexit tertia die

Om en uke skal Kirken feire oppstandelsen, de guddommeliges seier over døden. I dette mirakelet kom det til uttrykk hva slags krefter Sønnen bar i seg. I oppstandelsens under og gåte forenes alle mine ekspresspilegrimsreisers motivasjon og mål: Spor av Herren Guds vesen på jord.

Gjennom de 60 tidligere tekstene på denne bloggen har jeg skildret mine opplevelser som ekspresspilegrim i Italia, Slovenia, Frankrike og Polen. Jeg har også beskrevet dyptgripende opplevelser fra katolske messer i Latvia, Sverige, Nederland og Bosnia-Hercegovina. Nå som denne bloggen er i ferd med å gå inn i varig stillstand, åpnes sluttsatsen med et foto fra Irland, en plaget nasjon, kanskje i større grad enn andre nasjoner knuget av Kirken, samtidig som nettopp Kirken står sentralt i nasjonens verdier.

Bildet viser interiøret i St. Mary's Pro-Cathedral i Dublin, den katolske katedralen som fungerer som hovedkirke fram til den anglikanske St. Patrick's en eller annen gang blir overtatt av katolikkene. Jeg har vært i St. Mary's tre-fire ganger, og det setter meg alltid i tanker, mer enn i mange andre katedraler.

Med dette innledende bildet innlemmer jeg det tiende landet i denne samlingen av minner og betraktninger fra mine pilegrimsferder. Norge inngår dermed blant de ti landene, og fremdeles har jeg ikke skrevet om mine opplevelser i Basílica de la Sagrada Família i Barcelona. Også dette må med; Catalunya blir dermed det ellevte landet jeg omtaler i denne bloggen. Derfor fylles dette innlegget opp også av to av mine bilder fra Sagrada Familia.

Sagrada Família er et byggverk og dermed ikke noe vanlig pilegrimsmål. Samtidig er åndeligheten som omgir og fyller byggverket så påtakelig der det ruver på høyden over Barcelonas regelmessige gatenett, at basilikaen i seg selv har en tiltrekningskraft på linje med ethvert annet pilegrimsmål. Og mer enn noe annet setter den arkitekten Gaudís egen religiøsitet i nær forbindelse med den katalanske nasjonalånden, der kultur, fotball, skjønnhet i kunst og musikk og en grenseløs kjærlighet til det lokale forenes i de himmelstrebende tårnene på basilikaen.

Dette er også en pilegrimsopplevelse, ervervet under en ekspressreise med fly tur-retur i en utvidet weekend.

Slik er mine pilegrimsferder, og slik har jeg beskrevet dem i denne bloggen. Slik har jeg også beskrevet meg selv, som flyktig tilstedeværende men med samvittigheten rettet mot et grundigst mulig for- og etterarbeid.

Nå er det palmesøndag 2014, og jeg mener å ha nådd konklusjonen på den rekken av tekster som ble påbegynt første søndag i advent 2013.

• Det fins fortsatt mye å oppleve i verden, og ikke alt er synlig for øyet. De fineste reiseopplevelsene er de som setter spor på innsiden av den enkelte pilegrim.
• Det fins et bilde i Polen som kanskje er blitt malt av den evangelisten som visste mest om Jesu barndom og hjemmeforhold.
• Det fins et sted i Bosnia-Hercegovina der noen beboere som var barn i 1981, fikk åpenbaringer av en himmelsk skikkelse og for noen av dem pågår åpenbaringene fremdeles.
• Det fins en kirke i Roma der et eget alter hedrer den norske helgenkongen Olav den Hellige.
• Det fins en eldgammel linduk i Torino i Italia som viser et avtrykk av en korsfestet mann.
• Det fins en historie nedskrevet i fire versjoner om en mann som kalte seg Guds Sønn og som overvant døden første påskedag for ganske mange år siden. 

"Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd."

"Et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras, et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris."

Med disse sentrale og livsviktige ordene takker jeg for meg. Bloggen Ekspresspilegrim er herved avsluttet. 

Lys av lys

I forrige innlegg forsøkte jeg å beskrive avtrykket på likkledet i Torino og at det spesielle er at avtrykket er negativt. Dette ble oppdaget så sent som i 1898, da kledet for første gang ble fotografert.

Blodsporene på likkledet gir også kunnskap om hvordan en korsfestet ble spikret til korset, og det forklarer hvordan døden kunne inntre når kroppen i de fleste tilfellene var gjennomhullet bare ved håndleddene og gjennom føttene. Forsøk som forskerne har gjort både med ekte lik og med dukker, har vist at brystkassen ble så utspilt når kroppen hang etter håndleddene at den korsfestede ikke klarte å trekke pusten uten å skyve seg opp ved å spenne føttene mot spikeren gjennom føttene. På den måten kunne luften i lungene pustes ut og ny luft trekkes inn. Vekten måtte altså skiftes fra håndleddene til føttene. Smertefullt var det uansett hvor en vekten ble lagt.

Ifølge evangeliene kom soldatene ved solnedgang og knuste beina på de korsfestede som ennå viste tegn til liv. Dermed ble de arme fangene ute av stand til å skyve opp vekten av kroppen for å puste ut og trekke ny luft. Langsomt ble de kvalt av mangel på ny oksygen, og døden ville endelig inntre langsomt og under stor pine.

Den døde mannen som på en eller annen måte er blitt avbildet på likkledet i Torino, var som nevnt svært blodig. Kledet må ha klistret seg til de mange åpne sårene.

Det er imidlertid ingen spor etter bevegelse da kroppen ble fjernet fra likkledet. Blodet er ikke på noe sted gnidd utover fra de blodige sårene. Flekkene av blod har konturene i behold.

En av de mange filmene jeg har sett fra forskningen på likkledet, presenterte en forklaring på dette: Den døde kroppen forsvant plutselig ut av innpakningen i likkledet. Det ene øyeblikket lå mannskroppen der med det lange kledet under og over seg, i det neste øyeblikket var han ute av det, og kledet bare sang sammen som et tomt hylster.

Jeg blir fristet til å si som i barnebøkene: Vips! Med ett var han ute av likkledet og sto ved siden av og så på det.

Denne tanken er så slående at jeg i min enfoldige fromhet godtar den. Dette er oppstandelsen fra de døde, seieren over døden og graven. Det er mulig fordi den døde var Guds Sønn. Da menneskekroppen var død, levde fortsatt den guddommelige i den og tok den brått ut av dødens grep.

Så seint som for 2 måneder siden, i februar 2014, lanserte forskere ved det polytekniske universitetet i Torino en teori om at et jordskjelv i år 33 kan ha utløst en strøm av nøytroner som kan ha forårsaket avtrykket på kledet. Teorien er naturligvis blitt imøtegått av alle som mener å ha peiling på slike ting, men jeg likte veldig godt å lese på nettet og se på NRK at enda en teori er lansert, enda et forsøk på bevis er presentert, og enda en forklaring på det ellers umulige avtrykket er publisert for alle oss undrende i verden.

I mine øyne, for mitt naive blikk, er dette enda et tegn på at likkledet i Torino kan ha innhyllet Frelseren selv, dekket hans kropp i graven og blitt etterlatt idet han på guddommelig vis reiste seg og steg ut av graven.

Det ene øyeblikket et lik i en linduk, det andre øyeblikket en levende mann. Guds Sønn.

Det er noe ved Kirkens nesten 1700 år gamle bekjennelse til "én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født - ikke skapt - av samme vesen som Faderen."

Begrepet lys spiller en stor rolle i denne sammenhengen. Et sterkt lys kan ha medvirket til at avtrykket ble avsatt på kledet, og det kan sikkert også ha vært synlig som et blaff i forbindelse med et mulig jordskjelv, slik den nyeste forskningen hevder.

Sønnen er født av samme vesen som Faderen. Det er dette vesenet som er så forunderlig, så overjordisk og så prisgitt vår forestillingsevnes menneskelige begrensninger.

Gud er lys og kjærlighet, skaperkraft og allmakt. Oppstandelsen påskedag var bare ett av uendelig mange tegn på guddommen.

Dette er uendelig stort, mye større enn jeg evner å sette ord på. Dette er min lærdom fra likkledet i Torino, dette er mitt fornyede og forsterkede gudsbilde, og dette får alt det forunderlige og utrolige til å framstå som troverdig i mitt katolske univers. Takket være for- og etterarbeidet for min reise til Torino våren 2012 er min religiøsitet fornyet og utvidet og mitt gudsbilde endret og forklaret.

Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den gjenstand i verden som har blitt utsatt for mest forskning. Som gjenstand - en vevd linduk av ukjent opprinnelse - er den menneskeskapt og dermed en såkalt artifakt. Som fenomen er den atskillig vanskeligere å plassere.
I dette innlegget vil jeg kun i korte trekk fortelle likkledets historie og bakgrunn. I de neste to innleggene, førstkommende tirsdag og fredag, vil jeg kommentere de mer mystiske sidene ved den store linduken.
Det er ingen som har klart å fastslå hvor gammelt likkledet er. Mytene vil ha det til at dette var det tøystykket som var svøpt rundt Jesus da han ble lagt i graven. Spørsmålet er om kledet er gammelt nok, og det er dette som ikke kan bevises. Teoretisk sett er det mulig; vevteknikken er blant tingene som tyder på at kledet kan være gammelt nok.
La meg derfor med én gang nevne at forskningsgruppen STURP, som i en årrekke har drevet forskning på kledet, i 1988 foretok en karbondatering av tekstilduken, en såkalt C14-datering. Denne viste med 95% sikkerhet at duken stammet fra tiden mellom 1260 og 1390. Problemet ved dette forsøket på bevisførsel er for det første at den ikke er 100% sikker, for det andre at prøvene som ble undersøkt ved 3 ulike laboratorier, er tatt fra samme sted på kledet. Det betyr at prøvestykkene kan være kontaminert av samme kilde. Det har vist seg at bomullstråder fra reparasjoner av kledet var blandet med lintrådene i prøvene. Det er derfor ikke mulig å regne dette forsøket på datering som fullt ut pålitelig.
Slik har det vært i all tid med likkledet: Så snart det blir lagt fram bevis for eller imot bestemte teorier eller hypoteser ved kledet, kommer straks andre forskningsmiljøer med motbevis.
Det hevdes at kledet har befunnet seg i Edessa i det sørøstlige Tyrkia på 100-tallet. Edessa var et senter for kristne på den tiden. Man kan ikke vite sikkert at det var det samme kledet som i dag oppbevares i Torino i Italia, men illustrasjoner og beskrivelser henviser til samme kjennetegn. Kledets viktigste egenskap er at det inneholder et bilde eller et avtrykk av en død mann.
Senere har beretninger om et slikt bilde kommet fra Konstantinopel og Athen. I 1460 dukket kledet i sin nåværende form, opp i Lirey i Frankrike. Dette er beviselig det samme kledet som i dag befinner seg i katedralen i Torino. Det ble overtatt av Savoia-familien, som i 1578 tok det med til sitt hovedsete, Torino. Der har det vært siden den gang.
Kledet har vært utsatt for brann i bygningene hvor det har vært oppbevart. Det har vært berørt av tusener av menneskehender gjennom årene, og det har vært kysset og hedret som en umåtelig relikvie. Tallet på skader og spor etter reparasjoner og røff behandling er derfor mange.
Det som gjør likkledet spesielt, er avtrykket av den døde mannen. Han ses i helfigur med ryggen og baksiden og kroppen på den ene halvdelen av kledet, toppen av hodet ved midten og forsiden av kroppen på den andre halvdelen av kledet, som er drøyt 4 meter langt og 1,12 meter bredt.
Ingen kan forklare hvordan avtrykket av mannen er kommet dit.
Mannens kropp er blodig og ille tilredt. Det er derfor atskillige blodflekker på kledet. Samtidig ses konturene av mannen relativt tydelig uavhengig av blodet, og det er dette avtrykket som er så uvirkelig og mystisk. Det har ikke latt seg gjøre å finne noen måte å framstille avtrykket på som gir identisk resultat med det som fins på likkledet.
Savoia-slekten i Torino besluttet i 1983 å forære kledet til Den katolske kirke. Kledet lå på den tiden i en kiste bak panserglass i et kapell ved siden av domkirken i Torino. I 1997 oppsto en brann i dette kapellet, og likkledet ble heroisk reddet ut av en brannmann som gikk løs på panserglasset med en øks. Arbeidet tok tid, og brannmannen kunne ha omkommet mens han strevde med å få ut likkledet. Det ble reddet i siste liten.
Siden den gang har kledet blitt oppbevart inne i selve domkirken, i en stor nisje forrest til venstre i katedralen. Pansret glass dekker åpningen til nisjen. Kisten som kledet ligger i, er godt og vel 4 meter lang slik at kledet kan ligge utstrakt inne i den. Kledet ble utstilt i noen uker i 2010 og én dag i påsken 2013. Det er planer om at det igjen skal stilles ut i Torino våren eller sommeren 2015.
Bildet over denne teksten viser en kopi av likkledet der det er plassert i en kopi av kapellet som brant i 1997. Montasjen inngår i Museo della Santa Sindone i Torino. Jeg var der som ekspresspilegrim våren 2012. Reisen ble beskrevet i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I de neste tekstene på denne bloggen vil jeg skrive om de mer mystiske og forunderlige sidene ved likkledet.

De aller største messekomposisjonene

I 1984 så jeg for første gang filmen om Wolfgang Amadeus Mozart, "Amadeus" av Miloš Forman. Det var morsomt å høre Tom Hulces skingrende flir i tittelrollen, og det var betagende å høre Salieri bekjenne sin misunnelse overfor den unge komponistkollegaen. Mozarts triste og berøvelige død og begravelse i ensomhet og fattigdom etter at alle pengene var sløst bort, var en rørende men også forutsigbar ende på historien.

Men mer enn noe annet klarte filmen å bringe tallrike eksempler på Mozarts melodiskapende geni, den grenseløst lekende kunstneren som fant nye utveier og bevegelser i det enkelte musikkstykkes utvikling. Både melodistemmen og understemmene boltrer seg i hverandre hit og dit, opp og ned, og hele tiden er det en harmonisk vellyd i helheten. Mozarts eventyrlige begavelse som komponist ble til fulle utstilt i denne festen av en film. Jeg ser den med største glede i dag, 30 år etter premieren.

Det er ingen tvil om at filmen "Amadeus" åpnet mitt sinn for skjønnheten hos Mozart. Det er derfor filmen jeg kan takke for at jeg har så stort utbytte av å lytte til Mozarts messe i C-moll. Her har vi nettopp de vakre, følsomme og gledesfylte melodislyngene som får tekst og musikk til å passere velkomment inn i øre og sinn. Teksten er på latin, gjenkjennelig og god, og i glede over å få komponere sin eksplisitte lovprisning til Herren Gud har Mozart delt opp den lange Gloria i hele 8 deler! Credo-delen, trosbekjennelsen, som tekstmessig er enda lenger, er bare delt i 2. Credo er teologisk og ganske summarisk i sin språklige form, mens Gloria er Mozart selv: Inderlighet, glede, takknemlighet, høyde og dybde i raske vekslinger. C-moll-messen kan nytes og dyrkes.

Uten å ha sett noen film, uten å ha fått noe konkret tips, valgte jeg på slutten av 1970-tallet å gjøre meg kjent med Anton Bruckners sakrale komposisjoner. Bruckner (1824-96) var østerriker som Mozart, og vi kan derfor anta at de begge var katolikker, i den grad de var personlig opptatt av religion.

At Anton Bruckner var religiøs fikk jeg vite som en av mange biopplysninger i musikkhistorien da jeg var student. Det ble sagt at Bruckner skrev på forsiden av partituret til mange av sine komposisjoner: "An meinen lieben Gott." Derfor kjøpte jeg meg en gang i tiden LPen med ovenstående omslag. Den bød på den kanskje mektigste av Bruckners 3 messer samt den monumentale og hemningsløst begeistrede tonsettingen av diktet "Te Deum", en eldgammel bønnetekst som kanskje er forfattet av en viss Niketas av Remesiana, som døde muligens i år 414.

Men la oss holde oss til messen i denne omgang. Bruckners messe nr. 2 i E-moll er storslagen, vakker og manende. Især har jeg sans for Credo-delen, der orgel og tromboner dundrer i vei etter innledningen: "Patrem omnipotentem, factorem coeli et terrae..." Det er et bastant komp og et stringent driv over denne tolkningen av trosbekjennelsen; her er en tro som skaper livslyst i virksomhet.

Anton Bruckner levde 100 år etter Mozart. Instrumentene var mer utviklet, musikkstilen hadde forandret seg, og hans tid er tilsvarende nærmere vår. Jeg spiller Bruckner ofte, og når jeg vil minne meg selv om hva troen inneholder, er det nettopp E-moll-messen jeg lytter til. LPen ovenfor er byttet ut med CD, og iblant finner jeg en annen innspilling på en streaming-tjeneste. Men teksten er den samme som i år 325, da den ble forfattet i Nikea. Og Bruckner er alltid uforlignelig. Kjærlig overfor Herren Gud, ydmyk og takknemlig.

Dette har de felles, Mozarts messe i C-moll og Bruckners i E-moll: Kjærligheten og takknemligheten overfor Herren Gud. Dette har de etterlatt seg i sin musikk, og jeg lytter som den pilegrimen jeg er, glad for alt som hyller og åpenbarer Herren Guds storhet.

Lokal valfart

Hvert år siden 1984 har det foregått en årlig pilegrimsvandring gjennom det indre av Østfold. Det nærmer seg altså 30 år siden den første vandringen. Ruten har endret seg en del fra de første årene, men nå for tiden er traseen slik:
Dagen, som er en lørdag i august, starter med morgenmesse i St. Olav domkirke i Oslo. Derfra reiser pilegrimene i buss eller privatbiler til Askim, hvor det er pilegrimsmesse i St. Maria kirke. Når messen er slutt, har det gått nesten 3 timer fra oppmøtet i St. Olav, derfor serveres et måltid mat i menighetssalen under St. Maria kirke. Deretter samles pilegrimene utenfor kirken. På dette tidspunkt vil flere ha kommet til, både lokale folk og tilreisende. De fleste er polakker, av årsaker som vi kommer tilbake til.
Snart setter pilegrimstoget seg i bevegelse. Foran og bak toget går funksjonærer med gule vester. Midt i toget går en deltaker med bærbart høyttaleranlegg på ryggen. Vandrerne går vestover langs fylkesvei 128, som tidligere var E18. De krysser Glomma over Fossum bru, fortsetter til Spydeberg og svinger av ved Hovin kirke. I skogen bakom kirken tar pilegrimene seg ned en bratt skråning inn i skogen. Der finner de Mariakilden, det historiske målet for turen. Her har pilegrimer på vei fra Sverige, Danmark og kontinentet til Nidaros i mange århundrer gjort en stopp og drukket av det muligens helsebringende vannet i kilden. På en fjellhylle over selve kilden står en liten, hvit Maria-figur og viser vei.
Etter en stille stund ved kilden går pilegrimene tilbake til plassen foran Hovin kirke, hvor et varmt måltid blir servert. Vandringen hit har vært på over 8 kilometer, og noen timer har gått. Men pilegrimstoget har det verste igjen: Veien opp til Mariaholm, katolikkenes leirsted ved Øyeren.
Tidlig på kvelden er de framme ved leirstedet. Før noen overhodet tenker på å trekke innendørs, holdes en minnestund ved bautaen for den tidligere nevnte martyr Jerzy Popiełuszko. Minnesmerket ble reist på Mariaholm for bare noen få år siden. Til slutt er det messe inne i Mariaholm kapell.
Det er hedringen av Den salige pater Popiełuszko som nok er hovedårsaken til at pilegrimsflokken består overveiende av polakker, men også det rent opplagte, nemlig at polakker er vant til at man år om annet deltar i en pilegrimsvandring, er en medvirkende årsak til at vandringen til Mariaholm er blitt en polsk tradisjon i Norge.
Sistgang denne pilegrimsvandringen ble arrangert, var i august 2013. Da var været bra, og langt over 300 mennesker deltok. Det ventes svært godt oppmøte også i 2014, da arrangementet får sitt 30-årsjubileum.
Selv har jeg deltatt én gang, nemlig i 2010. Det var en stor og spesiell opplevelse. Dette var ingen ekspressferd hva tempoet angikk, men i avstand, ettersom jeg har bare 10 minutters spasertur til utgangspunktet i Askim, St. Maria kirke.
Vandringen var på ingen måte kjedelig. Det var virkelig utrolig hva som foregikk av felles aktiviteter takket være det bærbare høyttaleranlegget. En prest fikk låne mikrofonen og talte til vandrerne mens vi gikk. Noen filippinere som også hadde tatt turen, fikk mikrofonen og sang noen sanger på engelsk. En polsktalende dame hadde mikrofonen og ledet hele flokken i rosenkransbønn. Dette pågikk hele veien fra Fossum bru til Spydeberg sentrum.

Det var virkelig en utrolig opplevelse, og det fineste av alt var at alle hendelser og alle tanker underveis, ble til en felles, delt opplevelse i den store og internasjonale flokken. Jeg likte det godt, selv om det å gå så langt til fots var litt i overkant asketisk for min del. Jeg hoppet av da andaktsstunden ved Mariakilden var over, svært godt fornøyd og varig styrket i min katolske tro.
Og dette foregår i slutten av august hvert eneste år - gjennom to kommuner i Indre Østfold. Hvem skulle ha trodd det?!

Skriftlig refleksjon

Noen måneder etter mitt første besøk ved katolsk messe, som jeg beskrev i denne bloggens forrige innlegg, var mine tanker og refleksjoner om Den katolske kirkes praksis og lære blitt så mangfoldige og intense i mitt indre at jeg ga etter for behovet for å dele tankene med andre. Jeg gikk til det skritt å opprette en blogg der jeg skildret nesten alt som skjedde med meg både i konkret og abstrakt forstand.
Bloggen ble i seg selv en form for pilegrimsvandring. Det var fantastisk hvordan jeg kunne sette ord på mine innerste og mest private tanker, publisere dem på nettet og etter kort tid få konstruktive kommentarer fra velvillige støttespillere som gjenkjente trekkene og tankene fra en lignende prosess i sine egne privatliv.
Bloggen het Banker på pavens port. Den ligger fremdeles på nettet, uendret, og byr på 365 innlegg skrevet i løpet av 20 måneder i 2009 og 2010. De 365 tekstene er en dokumentasjon på min livsreise, min prosess fra å være kirkefiendtlig og nærmest ateist til å bli en ydmyk, from og lavmælt, troende katolikk.
Det var en pilegrimsvandring av en viss dimensjon! Det er ingen tvil om at dersom mine blogglesere går med på å betrakte min forrige blogg som en pilegrimsvandring, var den uten sammenligning den mest langvarige og grundige jeg noen sinne vil ha mulighet til å gjennomføre.
I bloggen beskrev jeg også konkrete pilegrimsvandringer som vil bli skildret på nytt og med en mer erfaren bakgrunn i denne nye bloggen. I løpet av bloggperioden foretok jeg to reiser til Roma, en reise til Slovenia og en vaskeekte valfart i Indre Østfold. Alt dette er behørig beskrevet i min forrige blogg, men jeg ser ingen problemer ved å beskrive deler av disse opplevelsene på nytt, med et annet utgangspunkt og i en forsterket kontekst med en noe større erfaringsbakgrunn.
Hva er en pilegrimsvandring om ikke nettopp en selvvalgt mulighet til refleksjon og personlig bearbeidelse? Min forrige blogg var nettopp dette, og dermed vil jeg karakterisere den som en langvarig og dyptgripende valfart. Jeg gjorde noen funn, og de fikk forme hele min framtid. Jeg er blitt katolikk, og ikke nok med det: Min tro er særdeles infantil og mystisk. Derfor har mine senere pilegrimsmål vært velvalgte, spesifikke og innholdsrike.
Denne bloggen vil ha mye godt stoff å by på, ikke bare for katolikker, men for alle med religiøse interesser og tilbøyeligheter. I løpet av bare 5 år har jeg sett helgener og relikvier av den mest eksklusive sort. Det er ikke for at jeg er stolt av mine reiser jeg vil fortelle om alt dette, men for å vise hva mine opplevelser har gjort med meg og min person.
Kanskje er det tid for å la neste innlegg handle om noe så enkelt som meg selv. Hvem er denne fyren som legger slik vekt på noen reiser til underlige steder? Dette kan ha betydning når det gjelder å forstå mine pilegrimsferders virkning i mitt liv.