Santa Maria Maggiore

Flere ganger har jeg vært i katedralen Santa Maria Maggiore i Roma. Første gangen jeg sto utenfor katedralen, oppdaget jeg nærmest tilfeldig at dette var den berømte basilikaen, ikke langt fra Romas jernbanestasjon Termini, plassert lett synlig gjennom en hel stjerne av avenyer som fører opp til katedralen.

Størrelsen på basilikaen er slående og fikk meg til å oppleve rent fysisk denne enorme dimensjonsforskjellen mellom Herren Guds kirkebygg og meg selv. Kirkerommet inngir ydmykhet; jeg er takknemlig over å kunne bøye kne inne i en slik kolossal bygning med en slik opphøyet og hellig atmosfære. Å falle på kne er det eneste naturlige i møtet med utsmykningen, takhøyden og det røde lyset ved siden av tabernakelet hvor eukaristien, Kristi legeme og blod, oppbevares.

På den tiden varte mitt besøk i Roma en hel uke. Det er ikke mye i sammenligning med nordmenn som har bodd, studert eller arbeidet i byen, men det har ikke jeg. Jeg har kun vært der i en kombinasjon av turist og ekspresspilegrim. Derfor kan jeg si at en uke er lang tid for ett enkelt Roma-besøk.

Jeg rakk å besøke Santa Maria Maggiore flere ganger i løpet av den uka høsten 2009. Deretter kom jeg tilbake i påsken 2010 og opplevde katedralen på nytt, denne gangen ved høymessen palmesøndag. Det var en opplevelse som gjorde meg til katolikk for tid og evighet.

Allerede på kirketrappa ble mitt reisefølge og jeg møtt av en haug med nyskårne oliventregrener. De var lagt der for at kirkebesøkende kunne bryte seg en kvist i anledning palmesøndagen. For oss nordmenn var dette uvant, men det opplevdes samtidig konkret og rett på akkurat denne søndagen i kirkeåret.

Alle som deltok i messen, hadde kvister av enten olivengrenene utenfor eller noe de hadde tatt med hjemmefra. Her i Norge har jeg sett - og selv deltatt i - å medbringe kvister av tuja til katolsk messe palmesøndag.

Messen gikk sin gang etter den oldkirkelige liturgien; det var lett å skjønne hvilke deler vi til enhver tid medvirket i. Fadervår er en spesiell opplevelse i italienske messer. Bønnen synges på en eldgammel og svært vakker, gregoriansk melodi. Teksten er på latin, men med genuin, moderne, italiensk uttale. La meg her, midtveis i denne teksten, presentere Pater Noster slik den kan lyde på sitt fineste:

Etter Fadervår fulgte fredshilsenen som vanlig, og deretter Agnus Dei. Da oppfattet jeg igjen italienernes uttale av latin: Ordet Agnus  uttales [anjus], ikke [ang-nus] som vi nordmenn har lett for å tro. Konsonantforbindelsen gn er på italiensk hva ñ er på spansk, og dette gjelder konsekvent også i latinske ord. Jeg tok til meg den nye lærdommen mens jeg på sedvanlig vis knelte under den høytidelige bønnen ("Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over meg.")

Like etter var det klart for kommunionen, og jeg var fast bestemt på å gå fram med høyre arm over brystet og hånden plassert på venstre skulder. Dette er ifølge pave Johannes Paul II "en meningsfull gest", et tegn på at en som ikke er fullverdig katolikk, ønsker å delta i fellesskapet og motta Kirkens velsignelse. Presten la først ikke merke til at jeg hadde armen plassert avvergende over brystet, men brått oppfattet han det og ga meg velsignelsen ved å berøre meg i pannen med to fingre.

Dette var en stor opplevelse, overveldende og skjellsettende. Kanskje var det denne palmesøndagen i Santa Maria Maggiore som gjorde det lett for meg å stå løpet ut og fullføre min læretid slik at jeg et halvt år senere ble innviet i Kirkens fulle fellesskap. Jeg opplevde det flere ganger senere samme dag, fellesskapet med det katolske Roma: Over alt så vi mennesker ute på byen bærende på en oliventrekvist i anledning palmesøndagen. Både unge og eldre, på gater og restauranter, T-banen og i butikker bar de på sin symbolske palmekvist, åpenlyst og fornøyd. Dette fellesskapet var jeg allerede da, på palmesøndag 2010, i ferd med å skulle tilhøre, og det gjorde meg stolt og lykkelig.

I dag er jeg en del av den menneskemengden som bærer på en grønn kvist på palmesøndag. Selv om min tilnærming til Kirken hadde kommet i gang mye tidligere, var det denne innledningen til påsken i Basilica di Santa Maria Maggiore som viste meg hvilket fantastisk fellesskap Kirken står for. Opplevelsen er av en slik karakter i mitt liv at det er denne jeg henter fram fra hukommelsen og gjenopplever når jeg en sjelden gang lurer på om jeg klarer å være katolikk resten av mitt liv. Den opplevelsen gir stadig næring til min tro og min trygghet. 

Messe for en såret jord

Ett siste verk må omtales i serien om kirkelig messe omsatt til musikk. Ettersom de tre foregående innleggene handlet om svenskproduserte messer, er det tid for å presentere et norsk produkt: "Messe for en såret jord" av Ketil Bjørnstad og Erik Hillestad, utgitt på CD av Kirkelig Kulturverksted i 1992.
Det begynner å bli noen år siden Randi Stene og Oslo Kammerkor spilte inn verket, men det står seg godt fremdeles. Nåværende biskop Halvor Nordhaug er produsentenes kirkelige alibi i produksjonen; på omslaget er det han som gis æren for tittelen og "for inspirasjon og innspill til tekstene".
Som ved enhver annen messe er det tekstene som uttrykker det vesentligste og som danner den åndelige og dynamiske utviklingen i messen. De fem klassiske standard-delene er på plass, Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Mellom disse er det lagt inn introduksjoner og overganger slik at verket består av i alt 13 sanger. Teksten i messen som helhet setter Jorden på en plass et sted mellom menneskene og Herren Gud. De fem klassiske messedelene inneholder store deler av de opprinnelige, kirkelige tekstene, men trekker Jorden i sammenhengen. Her er et sitat fra Sanctus-delen, der Jorden synger:

"La også meg bli hellig.
Min kropp bringer frelse i vekstene som edles til brød og vin.
Ennå er jeg en fruktbar kvinne.
Kom tilbake, mine barn, bli hos meg!"

Tekstene er strukturert i en vekselsang mellom menneskene og Jorden. På den måten oppstår en strid mellom forbrukerne og det forbrukte, og divergensen mellom Jordens oppfatning av seg selv som nødvendig men forgjengelig, og menneskenes feilaktige oppfatning av seg selv som Jordens overordnede blir svært tydelig. Jorden ber Gud om en litt mer opphøyet status, mens menneskene i løpet av messen gradvis innser sine feilgrep mot Jorden, og de ber om Guds miskunn.
Jeg tror ikke noen katolikk hadde kommet på ideen om å utnytte messens tekster til å skape et slikt drama mellom menneskene, Jorden og Herren Gud, men som et protestantisk verk er ideen ganske god. Det er en spenning i tekstmaterialet, en både innvendig og utvendig kamp som bølger fra side til side. Samtidig observeres det at Gud og frelsesdramaet står i kampens absolutte sentrum. Her er det den lyriske forfatteren og musikkprodusenten Erik Hillestad som har vært i arbeid og skapt noe i nærheten av et trekantdrama der Guds plass ikke et øyeblikk fravikes eller reduseres. I stedet er det menneskenes fortæring av sin egen jord som er gjenstand for bevegelse og endring.
- - - -
Rent personlig kan jeg si at "Messe for en såret jord" fulgte meg i mange år fra jeg kjøpte CDen i 1992. Noen år senere, vinteren 1996/97, deltok jeg som en av mange voksne organisatorer ved en oppsetning av messen framført av et forsterket skolekorps sammen med profesjonelle sangere. Det var et kav med lange øvelser, kjøring av korpsbarn og utstyr til fjerne konsertlokaler og viktige oppgaver i kulissenes mørke. Det var givende å høre resultatet, men det var ikke den gangen at messens innhold nådde inn til meg.
Derimot er det nå, når jeg sitter her som katolikk og lever oldkirkens messestruktur i mitt gudsforhold, at jeg har gjenoppdaget "Messe for en såret jord", hørt det dynamiske trekantdramaet virke gjennom de 13 sangene, kjent på undringen over hvordan messedelenes tekstinnhold er blitt tøyd til det ytterste, og gledet meg over denne konkretiseringen av frelsens mysterium. Jeg tror faktisk at jeg ikke er den eneste katolikken som kan klare å finne glede og oppbyggelse i Bjørnstad, Hillestad og Nordhaugs storslåtte produkt fra 1992. Den er fremdeles å få kjøpt i CD-utgave med fulle tekster vedlagt.

En fullbyrdet trilogi

Tre ganger møtte bandet Eldkvarn opp i Annedalskyrkan i Göteborg for å spille inn en syklus av bandets egne sanger satt sammen til en messe. Den tredje og siste gangen var 12. mars 2010, og prosjektet denne gangen het "Kärlekens väg". Dermed var trilogien fyllbyrdet: 3 kirkelige messer på 10 år, basert på bandets egen låtsamling skapt gjennom 40 års virke som et av Sveriges mest markante rockeband.
Alle tre messene hadde undertitler. Messen fra 2000 hadde som full tittel: "Kärlekens törst, en mässa om trasighet och längtan." I 2006 fikk messen tittelen "Kärlekens låga, en mässa om livets lyckliga stunder." Den siste ble hetende "Kärlekens väg, om att komma hem."
Igjen var det Svenska Kyrkans Kultursamverkan som sto bak prosjektet, og Valle Erling og Mikael Ringlander holdt i trådene så godt det lot seg gjøre.
Det var nemlig i forbindelse med innspilling av denne tredje messen at Eldkvarns frontfigur og viktigste låtskriver, Plura Jonsson, ble pågrepet for kjøp og besittelse av kokain på Avenyn. Dette skjedde kvelden før innspillingen. Plura var på alle avisforsider samme dag, og det var vel egentlig ingen stor rocker som satt på podiet i Annedalskyrkan den kvelden.
Hendelsen er relevant fordi den preget stemningen i kirken, og den preget bandet. Kanskje fikk den også prege CDen som senere ble utgitt. På omslaget står det skrevet noen ord som ikke er Eldkvarns egne, men som ganske sikkert er utformet av Kultursamverken. Jeg siterer:

"Sårbarhet är inte bara svaghet utan ett annat ord för närvaro.
Den som visar sin sårbarhet kan komma riktigt nära en annan människa."

Vi skal ikke overdrive de dagsaktuelle hendelsene i Göteborg i mars 2010, men man gjør seg tanker. Ikke minst inntrådte det ironiske at bandet Eldkvarn fikk ved innspillingen av sin tredje kirkelige messe vist til fulle hvordan målsettingen for enhver messe i kirken kommer til enkeltmennesket: Adgangen til syndsforlatelse.
På denne måten blir "Kärlekens väg" noe mer enn en kirkekonsert, en sangsyklus hevet over planmessige avtaler og organisatoriske tiltak. Endelig ble messens virkelighet mer synlig, og messen fikk virkelig handle om "att komma hem".
De utvalgte låtene tilhører de litt mer smale og langtrukne, sanger med store og dypsindige tekster. En låt som likevel er blant de mest spilte ved Eldkvarns konserter, "Alice", er sang nr. 2 i denne messe-samlingen. Den handler på sett og vis om å komme hjem, eller i det minste om å tenke tilbake til livet på hjemstedet en gang i fortiden. I enda større grad forteller det biografiske eposet "27" om nettopp det å vende tilbake til barndommen og minnene fra barndomshjemmet.
En av de mer gåtefulle låtene til Eldkvarn er "Nerför floden". Den kommer som spor nr. 4 i "Kärlekens väg", og jeg vil ha med et av de mest underfundige versene derfra:

"Det fanns en tid i mitt liv då allting var så lätt.

Vi hade ett hus uppe i bergen

jag gjorde mitt jobb, jag gjorde allt rätt.

Sen kom ovädret, dom sa att tiderna var sämre.

Jag sköt mig ut från banken med ett gevär i mina händer.

Skeppsklockan slår på en båt nerför floden,

ner og längre bort."

(Fra sangen "Nerför floden" av Plura Jonsson. Fra albumet "Utanför lagen", 1986.)

(Bildet er mitt eget, tatt av Eldkvarn i Annedalskyrkan i februar 2004.)

Den brennende kjærligheten

Seks år etter sin første kirkelige messe utga Eldkvarn i samarbeid med Valle Erling og presten Mikael Ringlander en ny messe i 2006. Den hadde tittelen "Kärlekens låga". I oppbygning og tekstmessig sammensetning har den mye til felles med forgjengeren "Kärlekens törst" fra 2000. Også her er samtlige sanger utgitt tidligere, men opprinnelig uavhengig av hverandre og spredt over en periode på 16 år. I "Kärlekens låga" (= "kjærlighetens flamme") spilles de 12 sangene i rask rekkefølge som én brennende tanke.
Annedalskyrkan i Göteborg var arenaen også ved denne messens urframføring. På CD-utgaven er de religiøse innslagene som preken, bibellesning og nattverd utelatt; det er bare sangene som blir framført og bærer messehelheten.
"Kärlekens låga" viser, symptomatisk nok, en større grad av kompromissløshet enn den forrige Eldkvarn-messen. Musikken har denne gangen ikke latt seg dempe eller innstilles på kirkerommets andakt. Her fyres det løs, og mange av sangene handler om kjærlighet virkeliggjort i erotisk utfoldelse. Låter som "Långsamt tåg", "7:e våningen" og "Mitt hjärta tillhör dig" er framstående eksempler på nettopp dette. Denne messen hyller den aller heteste kjærlighet i videste forstand, også kjødelig.
Jeg vil driste meg til å hevde at "Kärlekens låga" tekstmessig og intensjonelt er mer opptatt av himmelen i kjærligheten enn Gud i himmelen. Samtidig skriver prosjektlederen Valle Erling dette på CD-omslaget:

"Kärlekens låga är en mässa om livets lyckliga stunder. Tolv sånger om kärlek. Den kärlek som sätter våra hjärtan i brand. "Den som älskar måste lämna allt," sjunger Plura. För att hålla kärleken levande måste den ständigt brytas isär. Liksom brödet och vinet i mässan."

Jeg har hørt "Kärlekens låga" live noen ganger, men langt flere ganger har jeg hørt "Kärlekens törst". Det slår meg at den sistnevnte, som omhandler den sønderrivende, såre og lengtende kjærligheten, har mer av det guddommelige i seg. Kanskje litt typisk at det er ved smerte mennesker uttrykker sitt behov for Gud. Når kjærligheten derimot brenner, er heftig, vill og gjensidig, forsvinner tak og vegger, og himmelen synes å ligge åpen. Men de hete elskende synes ikke først og fremst å være opptatt av hvem som befolker himmelen fra før.

"Genom natten, genom dagen 

skall mitt hjärta ropa ditt namn."

(Plura Jonsson, Eldkvarn, i sangen "Mitt hjärta ropar ditt namn", fra albumet "Utanför lagen", 1986.)

Protestantisk messe med god musikk

I mange tilfeller har musikken i messen overtatt rollen og fortrengt vekten av ordene. Det er ingen katolsk skikk å gi noe annet enn den verbale lovprisning, bekjennelse og takksigelse førsteplassen i messefeiringen. Derimot har protestanter noen ganger gjort mer eller mindre vellykkede eksperimenter der messeformen har fått konkurrere med musikkuttrykket. Jeg kjenner noen slike tilfeller, og jeg vil i dette og de neste to innleggene presentere ikke mindre enn tre messer med rockmusikk framført i en svensk kirke.

Eldkvarn heter et band som har eksistert siden 1971. Bandet ble dannet i Norrköping i Östergötland, men snart flyttet medlemmene til Stockholm og fikk hovedstaden som base. Bandet har spilt i Norge mange ganger gjennom disse årene, men det har aldri riktig slått igjennom i Norge på samme måten som enkelte andre svenske artister. 

Etter å ha skrevet og sunget sine låter i 29 år ble bandet invitert til et prosjekt i Annedalskyrkan i Göteborg i juni 2000. Opphavsmennene til prosjektet var musikeren og kulturarbeideren Valle Erling og presten i Annedalskyrkan, Mikael Ringlander. Sammen hadde de gransket Eldkvarns tekster og valgt ut 9 utgitte sanger som kunne danne en enhet lik tekstene i oldkirkens messe. 

Det ble ikke gjort noe forsøk på å lage et en-til-en forhold mellom Eldkvarns låter og messens liturgiske deler, men det gikk en tematisk rød tråd gjennom de utvalgte låtene: De handlet om kjærlighet og lengsel, og messen fikk derfor tittelen "Kärlekens törst".

Tekstene har faktisk en hel del religiøse referanser. Ja, når de ni sangene ble samlet på denne måten og satt inn i en kirkelig kontekst, var det faktisk overraskende for oss som kjente låtene fra før, å se hvor mye religiøsitet de i virkeligheten inneholdt. 

Alle sangene ble framført langsommere, forsiktigere og med mer vekt på akustisk lyd enn det som preget de ulike plateinnspillingene. Messen ble innspilt live i Annedalskyrkan, som ett sammenhengende opptak. Det er slående å høre hvordan presten deler ut nattverden til menigheten samtidig med at bandet spiller en langtrukken finale til en av sangene.

CDen med innspillingen av Kärlekens törst ble utgitt på det ideelle plateselskapet Zebra Art Records i november 2000. Coveret vant en pris for beste platecover det året. Dette er vel verdt å lytte til, såvel for protestanter som for katolikker, for rockentusiaster som for klassikere. Og den fineste detaljen av alle: Selve CD-platen er dekorert som en oblat.

Himmel, åh himmel

Vad har jag gjort

Det känns som jag faller

ur nådens hand.

(Fra sangen "Nådens hand", utgitt første gang 1999. Tekst og musikk: Plura Jonsson, Eldkvarn.)

Misa Criolla

Det er nødvendig å skrive en del om hva musikken har betydd for meg opp gjennom årene. Kanskje er det nettopp den eldgamle messeformen som på forunderlig vis har fulgt meg gjennom tiden da jeg har hatt et svært vekslende forhold til religiøs tro, men der musikken alltid har hatt stor betydning. Allerede i studietiden på slutten av 1970-tallet, da jeg lærte om Kirkens messe og om musikk skrevet til messens faste deler, ble jeg kjent med "Misa Criolla" - kreolsk messe av den argentinske komponisten Ariel Ramírez (1921 - 2010).
Misa Criolla består av de vanlige 5 hoveddelene i messen. Teksten er på spansk, og musikken følger folkelige rytmer fra ulike deler av Sør-Amerika. I Wikipedia på tysk kan man lese en grundig analyse av musikken; her er til og med navn på danserytmene som er benyttet i de fem delene av messen.
Kyrie-delen innledes med langsomme trommeslag i 3/4-takt. En kort melodi sunget på mmmm setter stemningen i moll, og så bryter det løs med en tenorduett: ¡Señor, ten piedad de nosotros! I en av de mange versjonene jeg har hørt av denne messen, er det José Careras som synger solo. Det er vakkert, men nesten litt for fint. Det folkelige preget kommer på avstand med en tenorsanger av et slikt format.
I de to neste delene, Gloria  og Credo, er Andesfolkenes hovedinstrument, charango, i bruk som rytmisk og harmonisk grunnlag. Det gitarlignende instrumentet med 4 x 2 strenger egner seg godt både til rytmisk klimpring og til tremolo. Lyden av charangoen er nødvendig for å gi Misa Criolla sitt autentiske, latinamerikanske preg, og derfor er det krevende å sette opp en konsertversjon av verket. Hvem kjenner en charango-spiller??? Vel, jeg gjør tilfeldigvis det, og han er ikke mer eksotisk enn at han er trønder bosatt i Østfold, men dette er også den eneste jeg hadde kunnet oppdrive. Derfor er det virkelig et spørsmål om Misa Criolla kan ytes rettferdighet på en norsk scene.
Jeg festet meg tidlig ved teksten i Credo-delen. Dette er i kirkelig sammenheng trosbekjennelsen, og i katolske kirker er det den nikenske teksten som leses eller synges i kor hver søndag. Den apostoliske trosbekjennelsen, som brukes mest i Den norske kirke og som mange av oss en gang i tiden lærte på skolen, er enklere og kortere i formen. Kanskje er det derfor Misa Criolla benytter den apostoliske credo, den folkelige, lettfattelige varianten som er lett å huske og derfor mer gjenkjennelig.
Det gjør inntrykk på meg at komponisten har gjort dette valget; det vitner om en rørende teft for det språklige uttrykk som ligger folkelivet nærmest.
De to siste messedelene, Sanctus og Agnus Dei, brukes i kirkelig messe i forbindelse med kommunionen. De er tekstmessig ganske korte, og Misa Criolla fanger opp stemningen i begge: Sanctus er glad og oppstemt, Agnus Dei - eller Cordero de Dios - er sørgmodig, inderlig og langtrukken, og med den toner messen ut.
Med min egen erfaring som grunnlag er jeg fristet til å si at Misa Criolla er et godt verk å starte med for den som vil gjøre seg kjent med musikalske messer. Den er melodiøs og humørfylt, rytmisk og velklingende, og de spanske tekstene er svært greie å forholde seg til. Det er 35 år siden jeg hørte verket for første gang, og det er fortsatt min favoritt innen sjangeren, for å si det litt enkelt.

De aller største messekomposisjonene

I 1984 så jeg for første gang filmen om Wolfgang Amadeus Mozart, "Amadeus" av Miloš Forman. Det var morsomt å høre Tom Hulces skingrende flir i tittelrollen, og det var betagende å høre Salieri bekjenne sin misunnelse overfor den unge komponistkollegaen. Mozarts triste og berøvelige død og begravelse i ensomhet og fattigdom etter at alle pengene var sløst bort, var en rørende men også forutsigbar ende på historien.

Men mer enn noe annet klarte filmen å bringe tallrike eksempler på Mozarts melodiskapende geni, den grenseløst lekende kunstneren som fant nye utveier og bevegelser i det enkelte musikkstykkes utvikling. Både melodistemmen og understemmene boltrer seg i hverandre hit og dit, opp og ned, og hele tiden er det en harmonisk vellyd i helheten. Mozarts eventyrlige begavelse som komponist ble til fulle utstilt i denne festen av en film. Jeg ser den med største glede i dag, 30 år etter premieren.

Det er ingen tvil om at filmen "Amadeus" åpnet mitt sinn for skjønnheten hos Mozart. Det er derfor filmen jeg kan takke for at jeg har så stort utbytte av å lytte til Mozarts messe i C-moll. Her har vi nettopp de vakre, følsomme og gledesfylte melodislyngene som får tekst og musikk til å passere velkomment inn i øre og sinn. Teksten er på latin, gjenkjennelig og god, og i glede over å få komponere sin eksplisitte lovprisning til Herren Gud har Mozart delt opp den lange Gloria i hele 8 deler! Credo-delen, trosbekjennelsen, som tekstmessig er enda lenger, er bare delt i 2. Credo er teologisk og ganske summarisk i sin språklige form, mens Gloria er Mozart selv: Inderlighet, glede, takknemlighet, høyde og dybde i raske vekslinger. C-moll-messen kan nytes og dyrkes.

Uten å ha sett noen film, uten å ha fått noe konkret tips, valgte jeg på slutten av 1970-tallet å gjøre meg kjent med Anton Bruckners sakrale komposisjoner. Bruckner (1824-96) var østerriker som Mozart, og vi kan derfor anta at de begge var katolikker, i den grad de var personlig opptatt av religion.

At Anton Bruckner var religiøs fikk jeg vite som en av mange biopplysninger i musikkhistorien da jeg var student. Det ble sagt at Bruckner skrev på forsiden av partituret til mange av sine komposisjoner: "An meinen lieben Gott." Derfor kjøpte jeg meg en gang i tiden LPen med ovenstående omslag. Den bød på den kanskje mektigste av Bruckners 3 messer samt den monumentale og hemningsløst begeistrede tonsettingen av diktet "Te Deum", en eldgammel bønnetekst som kanskje er forfattet av en viss Niketas av Remesiana, som døde muligens i år 414.

Men la oss holde oss til messen i denne omgang. Bruckners messe nr. 2 i E-moll er storslagen, vakker og manende. Især har jeg sans for Credo-delen, der orgel og tromboner dundrer i vei etter innledningen: "Patrem omnipotentem, factorem coeli et terrae..." Det er et bastant komp og et stringent driv over denne tolkningen av trosbekjennelsen; her er en tro som skaper livslyst i virksomhet.

Anton Bruckner levde 100 år etter Mozart. Instrumentene var mer utviklet, musikkstilen hadde forandret seg, og hans tid er tilsvarende nærmere vår. Jeg spiller Bruckner ofte, og når jeg vil minne meg selv om hva troen inneholder, er det nettopp E-moll-messen jeg lytter til. LPen ovenfor er byttet ut med CD, og iblant finner jeg en annen innspilling på en streaming-tjeneste. Men teksten er den samme som i år 325, da den ble forfattet i Nikea. Og Bruckner er alltid uforlignelig. Kjærlig overfor Herren Gud, ydmyk og takknemlig.

Dette har de felles, Mozarts messe i C-moll og Bruckners i E-moll: Kjærligheten og takknemligheten overfor Herren Gud. Dette har de etterlatt seg i sin musikk, og jeg lytter som den pilegrimen jeg er, glad for alt som hyller og åpenbarer Herren Guds storhet.

Messens struktur

Mange ganger har jeg nevnt katolsk messe på denne bloggen. Noen av de største opplevelsene jeg har hatt som pilegrim, har vært under en messe. På mange måter er messen i seg selv en vandring, i åndelig forstand riktignok, men til gjengjeld på en ganske tydelig måte.
Messens fem hovedledd danner en struktur som er meget gammel; sannsynligvis har den vært i bruk på samme måten siden oldkirken. De fem hovedleddene er: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Jeg er overbevist om at mange vil reagere allerede her og si at denne listen er ufullstendig. Jeg vil derfor ile til og si at disse fem leddene er alltid med når en messe er tonsatt av en komponist. Det er disse delene som er viktigst musikalsk sett; de er knaggene som alle mellomdeler henger på.
For å nyansere beskrivelsen av messens ordinære deler (Ordinarium missae) slik det arter seg i kirken, vil jeg opplyse at de viktigste innslagene kan benevnes på denne måten:
Åpning; syndsbekjennelse; Kyrie; Gloria; tekstlesing; Alleluia; evangelietekst; Credo; offertorium; prefasjon med Sanctus; eukaristisk bønn; Pater Noster (Fadervår) og fredshilsen; Agnus Dei; kommunion; Benedictus.
En mer fullstendig oversikt finnes både på Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Mitt første møte med messeformen i musikalsk forstand skjedde under min yrkesutdannelse. Jeg har tidligere nevnt at musikk inngår som et av fagene jeg har en viss utdannelse i. Det var her jeg oppfattet at det som jeg var vant til å kalle gudstjeneste etter betegnelsen i Den norske kirke, fulgte et eldgammelt mønster som en lang rekke komponister har latt seg inspirere av.
Tekstene i de fem hovedleddene er faste og til dels meget gamle. Noen av dem, slik som Gloria og Sanctus, er egentlig små samlinger av bibelsitater. Credo er Den nikenske trosbekjennelse, forfattet på kirkemøtet i 325.
I mine musikkstudier fikk jeg lære at komponisten og musikeren Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525? - 1594) komponerte en messe tilegnet pave Marcellus II, som innehadde et av historiens korteste ponitifikat i noen uker av 1555. Denne messen, Missa Papae Marcelli, skal ifølge mytene ha vært redningen for polyfon (flerstemt) musikk i Den katolske kirke. Motstanden mot slik musikk var sterk fordi flerstemtheten gjorde det vanskelig å skille kirkemusikk fra verdslig musikk. Palestrina greide derimot å komponere en messe med så fine klanger og stemmeføringer at den berget enhver flerstemthet fra varig bannlysing. Denne gjengivelsen av myten er min egen og er framsatt ganske lemfeldig; det viktigste i denne sammenhengen er at jeg husker Palestrina nettopp av denne grunn. Han var for øvrig ansatt i tur og orden i de største og viktigste katedralene i Roma (Santa Maria Maggiore, San Giovanni in Laterano, San Pietro in Vaticano). Derfor finnes det langt flere grunner til å huske ham enn bare Missa Papae Marcelli.
Senere komponister har skrevet fantastiske verk basert på messens ordinære deler, både med og uten de øvrige delene av de kirkelige handlingene mellom hoveddelene. Noen har også samlet sanger som ikke har noen egentlig sammenheng, og satt dem inn i messeformen som en meditasjon. I de neste fem eller seks innleggene vil jeg beskrive musikalske messer som jeg kjenner godt og er svært glad i å lytte til.

Refleksjon 5

Igjen er det tid for et slikt innlegg der jeg tenker høyt - eller egentlig skriftlig, ettersom bloggen ikke er utstyrt med lyd. Jeg bruker disse innleggene til å roe ned, tenke over de siste 5-6 innleggene og ta stilling til hva bloggtekstene skal handle om i de neste 1-2 ukene.
I en liten serie med tekster har jeg beskrevet min reise til Provence i fjor. Jeg håper å ha fått fram at reisen brakte ganske uventede og svært uvanlige opplevelser. Mitt reisefølge og jeg er slett ikke de eneste nordmennene som har besøkt stedene og pilegrimsmålene jeg har fortalt om, og vi er med sikkerhet heller ikke de eneste som har hatt store, åndelige opplevelser på disse stedene. Disse tekstene og alt annet som jeg skriver om på denne pilegrimsbloggen, bygger ikke på en forestilling om at mine opplevelser er unike. Tekstenes mål er kun å beskrive opplevelser som er genuint mine egne. Hvis det finnes folk der ute som leser det jeg skriver og kjenner seg igjen enten fordi de har vært på de samme stedene eller har hatt lignende opplevelser andre steder, da er beskrivelsene med på å sette meg selv og mine erfaringer inn i en sammenheng. Å ha opplevelser til felles med andre er en bekreftelse på at det er mulig å la åpenheten overfor troen og mystikken bli en kanal for erfaringer fra en annen verden.
Det kommer mer av samme slag på denne bloggen, beskrivelser av opplevelser, nye kunnskaper og møter med gjenstander, fenomener og helligdommer som har gitt meg et nytt gudsbilde. Kanskje er det nettopp mine aktiviteter som ekspresspilegrim som har bidratt til å sette meg i rett posisjon i forhold til himmelen og Herren Gud. Det er i dette øyeblikk jeg velger å røpe i stikkordsform hva som er denne beskjedne bloggens overordnede mål: Å beskrive og begrunne utviklingen av mitt gudsbilde.
Ved å fokusere på dette gjennom en møysommelig serie av reisebeskrivelser håper jeg å styrke både min egen og mitt forsterkede gudsbildes troverdighet. Det vil ta tid. Jeg beveger meg inn mot kjernen i enkeltmenneskets religiøsitet. Det handler om meg selv, men også om hver enkelt person som har vilje til å tro.
Jeg trenger å stramme inn beskrivelsene etter den luftige omgangen med myter og legender i Sør-Frankrike. Noe konkret står for tur. Jeg vil ta utgangspunkt i en høyst jordisk vandring i mitt lokalmiljø. Derfra vil jeg foreta en gjennomgang av mitt eget forhold til den katolske messen, den eldgamle gudstjenesteformen som fremdeles brukes i Kirken og som til og med Den norske kirke er på vei tilbake til, messen som enhver komponist med respekt for seg selv og sin kirke har satt musikk til. Dette er håndgripelig, en bastant ramme rundt den mest private åndelighet. Dette skal være temaet i de neste tekstene. Mellom linjene vil det sikkert skinne igjennom at jeg er mer enn alminnelig opptatt av musikk og til en viss grad utdannet i den retning. Men først og fremst vil det, i førstkommende innlegg, framgå hvor i verden jeg oppholder meg til daglig. Det er greit; jeg har for lengst oppgitt anonymiteten på denne bloggen. Jeg er bare nødt til å gå alle disse omveiene for å komme fram til bloggens aller dypeste intensjon. Når jeg nå i denne lille refleksjonen har sett både tilbake og framover, ser jeg at et stort steg samlet sett er tilbakelagt. Veien videre synes klar, og den starter med en tekst om pilegrimsvandring i Indre Østfold.

Avstand

Kirken på dette bildet er Katedrala Srca Isusova - Katedralen for Jesu Hellige Hjerte - i Sarajevo. Katedralen ligger sentralt i gamlebyen, Baščaršija, ved enden av en gågate som går tvers gjennom bydelen. Kommer man østfra, dukker den katolske katedralen opp på høyre side samtidig som en åpen plass til venstre skiller den fra den serbisk-ortodokse kirken.
Under en omfattende pilegrimsferd i Bosnia-Hercegovina besøkte jeg begge katedralene en søndag formiddag og overvar messe begge steder. Reisen til det plagede landet sentralt på Balkan foregikk i ekspressfart med Austrian Airlines fra Oslo via Wien til Sarajevo. Der ble mitt reisefølge og jeg plukket opp av en venn av en bekjent som hadde en stor og god bil som han kjørte oss rundt i landet med. Målet med reisen var primært å besøke det store pilegrimsmålet Međugorje. Mine inntrykk derfra vil bli tema for en rekke blogginnlegg på et senere tidspunkt. Det er virkelig en umåtelig mengde tekster jeg kan klare å produsere på grunnlag av den hurtige rundreisen i Bosnia-Heregovina, en reise som fra først til sist var en pilegrimsferd - en dannelsesreise etterfulgt av endeløse refleksjoner.
Bare opplevelsen av den velkjente messen i den katolske katedralen satte meg i en undrende og nesten mismodig sinnsstemning. Den viktigste opplevelsen av det åndelige fellesskapet i forsamlingen var avstand tross nærhet. Mer enn noe annet sted opplevde jeg bosniernes problemer med å forholde seg avslappet til medmennesker; krigen og konfliktene på 1990-tallet sitter dypt og er vanskelige å fri seg fra. Tragediens ettervirkning var så merkbar at jeg fant det like greit å forsvinne da messen var slutt. Folk i kirken var reserverte og innadvendte og fant tilflukt i konsentrasjon om messefeiringen. Bare under fredshilsenen før kommunionen oppnådde jeg flyktig øyekontakt med en eller to som hadde plass like ved meg. Bare dette var det eneste jeg opplevde av åpenhet, rent rituelt.
Da messen var over, så jeg en gruppe på fem-seks unge menn ble stående og prate like utenfor kirken. Hos dem alle lyste prestesnippen hvitt foran halsen, og jeg antok at de var prestestudenter. Jeg tenkte at de sikkert kunne slå av en prat på engelsk, men heller ikke i denne flokken av unge oppnådde jeg kontakt. Det var som om de ikke så meg overhodet; jeg var usynlig for dem slik jeg også var for de andre jeg forsøkte å oppnå kontakt med på vei ut av katedralen.
Jeg har aldri opplevd noe lignende, og det forsterket det generelle inntrykket jeg fikk av Sarajevo som en by der folk ikke omgås, men går forbi hverandre. Det har naturligvis sammenheng med byens og landets relativt ferske historie, som jeg ikke på noen måte er en del av. Å holde avstand for sikkerhets skyld er muligens viktigere der i byen enn å inkludere ukjente trosfeller. Bortsett fra, som sagt, under fredshilsenen, heldigvis.

Lærdom fra Petrus Canisius

I den tidligste fasen av den katolske delen av mitt liv førte mitt arbeid meg en tur til Nijmegen i Nederland. Så snart jeg fikk vite hvor i byen mitt reisefølge og jeg skulle bo, begynte jeg å utforske byen på Internett. Jeg fant snart ut at hotellet lå vendt ut mot det gamle torget, Grote Markt. Jeg fant også ut at en stor, katolsk kirke lå midt i byen, og at den het Petrus Canisiuskerk.
På den måten fikk jeg for første gang lese om Peter Canisius, kirkelæreren og helgenen som ble født nettopp i Nijmegen i 1521. Allerede her begynte min mentale og dannelsesmessige pilegrimsferd. I Nijmegen er Peter Canisius en person man ikke tuller med. Jeg stakk ut kursen for en spasertur fra hotellet til Petrus Canisiuskerk og beregnet vandringstiden til omkring tjue minutter.
Reisen til Nijmegen foregikk i ekspresspilegrimens tempo, nesten fem år før jeg oppfant begrepet og valgte å bruke det om meg selv. Det ble Ryanair-fly fra Sandefjord Lufthavn Torp til den lille, landlige flyplassen Düsseldorf Weeze. Derfra var det bestilt transport med minibuss til Nijmegen, tre kvarter unna.
En søndag formiddag inngikk i oppholdet, og som planlagt ga jeg meg i vei til Petrus Canisiuskerk, på min aller første katolske messe i et annet land. Språket i Nederland volder meg lite besvær; jeg sørget for å lære det på grunnleggende måte allerede mens jeg var i slutten av tenårene.
Den katolske messen har det velsignet gjenkjennelige over seg som gjør at den kan feires i et hvilket som helst land i verden; man vil finne at liturgien er nærmest identisk og at det bare er små, lokale variasjoner i folks atferd under messen - når står man oppreist, når sitter man, og når kneler man.
Det var to unge menn som vakte min oppmerksomhet og gjorde et uutslettelig inntrykk på meg under messen i Petrus Canisiuskerk. Den første registrerte jeg fra øyekroken allerede da det var klart for å sette seg etter messens innledende riter samt Kyrie og Gloria. Det var en ganske ung mann, kanskje ikke mer enn tjue år, og han valgte ikke å sette seg, men å falle på kne bak ryggen på krakken hvor jeg satt. Med en forsiktig vridning på hodet i retning venstre fikk jeg se nok til å danne meg et inntrykk av den unge, og jeg ble varm av følelsen over et religiøst slektskap som jeg ikke var forberedt på å møte.
Den unge mannen lå på kne og støttet seg mot ryggstøet på min krakk, en snau meter til venstre for meg, mens han holdt en rosenkrans i de samlede hendene. Han smilte og var åpenbart lykkelig i sin knelende posisjon, opptatt med rosenkransbønnen, men også preget av gleden ved å ta del i messen.
Under hele messen lå han på kne med sin rosenkrans, unntatt i de delene da liturgien krever at menigheten reiser seg. Han var kanskje litt mer åndelig enn det som er vanlig, og nettopp derfor gjorde han inntrykk på meg, et inntrykk jeg har bevart til nå.
Under fredshilsenen like før kommunionen var det imidlertid en helt annen mann som vakte min oppmerksomhet. Han var av afrikansk opprinnelse, satt mange benkerader lenger framme enn jeg og var trolig i overkant av tretti år gammel. Under fredshilsenen pleier de tilstedeværende i messen å håndhilse på alle de nærmeste og ønske hverandre "Kristi fred". Til personer man kjenner og som sitter litt lenger unna, kan man bukke og nikke og signalisere fredsønsket over lenger avstand.
Den unge mannen der framme, nøyde seg ikke med å håndhilse bare på dem han rakk fra sin plass, men han smilte bredt, frydet seg over å ønske flest mulig Kristi fred, og endte opp med å hoppe over to benkerader for å nå folk som satt lenger bak. Det kunne endt med knall og fall, men han var langbeint og beholdt kontrollen, kom ned med føttene først og hilste gledesstrålende på dem han nådde fram til.
Det var en ekthet over ham på samme måten som det var ekthet og oppriktighet over den rosenkransbedende ungdommen bak meg. To unge menn viste med hele kroppen hvordan de gledet seg over sin katolske tro, og der sto jeg, en fremmed og en utlending, en ganske anonym pilegrim som ikke engang var fullverdig katolikk ennå, gammel nok til å være far til begge de to ynglingene, og jeg lærte noe stort og betydningsfullt av dem begge uten at jeg vekslet et eneste ord med noen av dem.
Troen er uforklarlig. Den er stor og fyller alle tomrom hos den som våger å slippe den til i ly av Kirken. Det var min lærdom denne søndag formiddagen i Nijmegen. Min lærdom fra Petrus Canisius.