Johannes Paul II i Provence

Bildene av disse to fromme kvinneskikkelsene har svært nær sammenheng. Først og fremst fordi begge bildene er tatt i Helligåndskirken i Aix-en-Provence, siste kvelden under min ekspressvalfart til de mytefylte helligdommene for St. Sara og Maria Magdalena. Helligåndskirken ligger i gamlebyen i Aix, i en av de smale gatene nord for Cours Mirabeau.
Dette er i en del av Frankrike der katolsk tro står sterkt og trygt, kanskje nettopp takket være legendene om bibelske personer som strandet i Camargue og endte sine dager som kirkelige ledere i denne delen av landet. Derfor er det også forståelig at franskmennene benytter en gammel, gammel basilika i den ærverdige byen Aix til å hylle helgener med tilknytning til Frankrike.
Kvinnen på bildet til venstre er St. Bernadette, født Bernadette Soubirous i 1844, død som nonne i 1879. I en alder av 14 år opplevde hun, i 1858, å ha visjoner som det bare var henne forunt å se. Det skjedde i en grotte nær Lourdes, og det hun fikk se og samtale med, var en liten kvinneskikkelse. Først ble hun mistrodd over alt, men langt om lenge ble hun tatt på alvor. Det som overbeviste skeptikerne rundt henne, var at hun, som var analfabet og kom fra svært enkle kår, kunne gjengi kvinneskikkelsens omtale av seg selv: "Jeg er Den uplettede unnfangelse." Slike begreper kunne Bernadette selv neppe ha funnet på.
Bernadette hadde flere åpenbaringer med kvinneskikkelsen, som senere er blitt omtalt som Vår Frue av Lourdes. Kvinnen settes i forbindelse med Jomfru Maria - ingen annen enn henne er blitt kalt Den uplettede Unnfangelse (latin: Immaculata). Bernadette beskrev nøye hvordan kvinneskikkelsen så ut, og det ble laget en statue av henne. Bildet til høyre ovenfor viser en kopi av denne statuen, en statue som nok er blitt kopiert mer enn de fleste andre. Vår Frue av Lourdes' positur er lett kjennelig, og over sin høyre arm har hun en rosenkrans hengende. Bernadette selv levde bare til hun ble 35 år gammel. I 1933 ble hun helligkåret. Derfor er det en glede å konstatere at det på sokkelen av hennes statue - bildet til venstre øverst - står St. Bernadette.
Å finne disse to helgenstatuene i en stor kirke i Syd-Frankrike var ingen overraskelse. Desto mer uventet var det derfor å finne et eget kapell viet Den salige pave Johannes Paul II bakerst i Helligåndskirken. Johannes Paul II var pave i hele 27 år; hans pontifikat er det 3. lengste i historien. Tre generasjoner katolikker husker denne paven, og han var særdeles populær. Derfor har jeg med tiden begynt å samle på møter med minnesmerker over Den salige Johannes Paul II. I Polen ses han nær sagt over alt, men det er ikke særlig underlig ettersom han selv var polakk. Å møte ham i nedenstående positur, i en legemshøy statue og omgitt av faner og flagg i Aix-en-Provence ga meg et forsterket inntrykk av hans betydning for Den katolske kirke i moderne tid.
Det kommer til å bli mange omtaler av Johannes Paul II på denne bloggen, og la oss innføre den allmenne forkortelsen like godt først som sist: JPII. Her er han i sitt kapell i Aix:

Med base i Aix-en-Provence

Min reise til Den hellige Sara i Saintes-Mairies-de-la-Mer hadde flere målsettinger. Det var ikke bare ett pilegrimsmål som skulle besøkes på en langhelg, men minst to, og det var all mulighet til å improvisere og få med flere opplevelser i tillegg.
Det er derfor det er nødvendig for meg å reise som ekspresspilegrim. Reisetiden er knapp sett i forhold til avstandene som må dekkes.
Til Provence i september 2013 reiste mitt reisefølge og jeg med KLM fra Sandefjord Lufthavn Torp. Det var bytte av fly i Amsterdam, og derfra bar det videre med Air France til Marseille. I planleggingsfasen var det en utfordring å finne ut hvor det lønte seg å bo når oppholdet i Provence skulle være såpass omfattende i lokal reising. Vi hadde derfor valgt oss Aix-en-Provence, en vakker by i innlandet, 35 km nord for Marseille flyplass, som heter Marignane.
Takket være flyplassenes stort sett glimrende informasjonstjenester på Internett hadde vi brakt på det rene at det gikk ekspressbuss (ja, nettopp: ekspress!) hver halvtime i 20 av døgnets timer fra Marignane til en rekke byer i området, deriblant Aix. Det ble seint på kveld før vi var framme, men derfra gikk alt meget smidig.
Fredag morgen 13. september tok vi en taxi til ekspress(!)togstasjonen Aix TGV, som ligger 17 km utenfor byens sentrum. I forlengelse av den moderne og nesten nye stasjonsbygningen ligger bilutleiefirmaene på rekke og rad, og vi fant Avis-skranken der vi la fram kvittering på vår foråndsbestilling. En mellomklassemodell fra Peugeot sto ute i sola og ventet på oss.
Derfra gikk ferden altså med leiebil til St. Saras helligdom i Saintes-Mairies-de-la-Mer, som jeg skrev om i forrige innlegg. Ferden var behagelig og ledet rett fram gjennom Camargue, hjulpet av min medbrakte GPS. Bilen hadde også innebygd GPS, men for å slippe å bruke tid på å finne et informasjonsspråk som egnet seg bedre enn fransk for oss, benyttet vi min medbrakte, norskspråklige Tomtom.
På veien tilbake programmerte vi GPSen til å lede oss innom sentrum i Arles. Hva vi opplevde der, blir gjenstand for neste innlegg - en opplevelse definitivt på siden av pilegrimsaspektet.
Senere ble det lørdag. Leiebilen var innlevert, vi hadde inntatt vår utendørs fredagsmiddag med crême brûlée, som er avbildet i et tidligere innlegg på denne bloggen, og vi var tidlig oppe lørdag morgen for å vente på bussen til småbyen Saint-Maximin-la-Sainte-Baume.
Aldri har jeg opplevd maken til religiøs henrykkelse som grep meg i St. Maximin! En egen tekst med bilder vil komme på denne bloggen førstkommende søndag, og her vil jeg redegjøre for det mest fantastiske som mine reiser har ført meg inn i. Deretter vil jeg skrive ytterligere et innlegg på denne bloggen om reisen til Aix og mystikken som gjorde reisen rent eventyrlig.
Reisens siste dag gikk med til å komme seg hjem på samme måte som vi brukte hjemmefra: Ekspressbuss til Marignane, fly via Amsterdam til Sandefjord. Derfra gikk det siste stykket med privatbil og Bastø-Fosens ferge over Oslofjorden til mitt hjemsted.
Dagens beskrivelse av min reise i Provence sist høst bør rettferdiggjøre ekspressaspektet i mine pilegrimsferder. Ikke bare foregår reisene over store avstander, men de blir også særdeles innholdsrike. Mine opplevelser forsterkes av de grundige forberedelsene i månedene før reisen, og de forlenges av etterarbeidet, som later til aldri å ta slutt.

Bildet øverst viser den kjente fontenen på Place du Général de Gaulle. En hvitkledd modell sto tilfeldigvis(?) på kanten av fontenen da bildet ble tatt.

En av gatene som fører inn mot rundkjøringen rundt fontenen, er Cours Mirabeau. Det nederste bildet er tatt nedover gaten, med ryggen mot fontenen ovenfor. Denne vakre gaten er like stemningsfull om dagen som om kvelden og natten. Innenfor rekken av trær på begge sider er fortauene meget brede, og langs sidene ligger fasjonable butikker og gode restauranter. Dette er det provençalske innlandet på sitt fineste.

Tid og ro

Kirken på bildet er St. Anna kyrka i Nyköping, Sverige. Øyet skal ikke være særskilt veltrent i å gjenkjenne stilarter for å kunne se at bygningen er en klassisk basilika. Jeg var i Nyköping i jobbsammenheng i mars 2010, og turen hadde en varighet som gjorde det helt uproblematisk å gå til kveldsmesse en av dagene jeg var der.
Helt i tråd med mitt uavvendelige ønske om å tilføre enhver reise et pilegrimsaspekt hadde jeg undersøkt grundig på forhånd hvor i byen den katolske kirken ligger og hvordan jeg skulle komme meg dit fra hotellet. Jeg hadde også lest litt om kirken og menigheten på dens egne hjemmesider. Det var faktisk i denne forbindelse jeg lærte at Kirkens tradisjon forteller at Jomfru Marias foreldre het Joakim og Anna, en historikk man ikke kan stole fullt og fast på, men som likevel gir mening.
Messe en hverdagskveld forårsaker ingen stor tilstrømming. Dette er jeg vant til hjemmefra, og slik forventet jeg det i Nyköping også. Jeg fikk rett; vi var færre enn ti personer til stede i kirken.
En messe på en hverdag er som oftest enklere enn søndagsmessen. Salmesangen og prekenen sløyfes som regel på hverdagene, og det samme gjelder de mest omfattende delene av liturgien, Gloria og Credo.
I St. Anna kyrka denne marskvelden var alt dette i samsvar med hva jeg var vant til hjemmefra. Det som imidlertid var nytt for meg, og som gjorde inntrykk, var flere muligheter til å reflektere under messen. Presten gikk ganske enkelt og satte seg og lot ord og inntrykk synke inn hos oss som var til stede. Det skjedde etter at evangelieteksten var lest, og det skjedde etter kommunionen.
Fordi disse tause innslagene i messen var nye for meg, la jeg spesielt godt merke til dem. Først begynte jeg å vente på at noe skulle skje, men så gikk det opp for meg at dette var den katolske appellen til den enkeltes sinn og samvittighet. Her gikk sekundene langsomt i ro og fred mens tankene fikk vandre fritt og bearbeide både alt som var blitt sagt og lest og opplevd.
Messen fikk en ny virkning hos meg, en ny dimensjon: Min egen opplevelse av messen ble mer bevisst.
Jeg har ikke vært i Nyköping etter dette, men jeg har vært til stede ved messer der presten har gitt slike tydelige muligheter til refleksjon. Det later til å være mer vanlig i andre land enn i Norge, men dette er mitt eget inntrykk; jeg har ingen dokumentasjon på at dette stemmer. Det viktige er at det å stoppe opp i liturgien og la budskapet, dramaet og mystikken i den katolske messen synke inn, har sin virkning. Den gjør opplevelsen dypere og bredere, alle sanser aktiveres der man sitter eller kneler i benken, og det rent åndelige innholdet i messen får mulighet til å vokse og sette sine spor.
På denne måten blir messen i enda større grad en unik erfaring. Det er ingen tvil om at dette er årsaken til at jeg ennå husker denne messen så godt, snart fire år senere.

Lærdom fra Petrus Canisius

I den tidligste fasen av den katolske delen av mitt liv førte mitt arbeid meg en tur til Nijmegen i Nederland. Så snart jeg fikk vite hvor i byen mitt reisefølge og jeg skulle bo, begynte jeg å utforske byen på Internett. Jeg fant snart ut at hotellet lå vendt ut mot det gamle torget, Grote Markt. Jeg fant også ut at en stor, katolsk kirke lå midt i byen, og at den het Petrus Canisiuskerk.
På den måten fikk jeg for første gang lese om Peter Canisius, kirkelæreren og helgenen som ble født nettopp i Nijmegen i 1521. Allerede her begynte min mentale og dannelsesmessige pilegrimsferd. I Nijmegen er Peter Canisius en person man ikke tuller med. Jeg stakk ut kursen for en spasertur fra hotellet til Petrus Canisiuskerk og beregnet vandringstiden til omkring tjue minutter.
Reisen til Nijmegen foregikk i ekspresspilegrimens tempo, nesten fem år før jeg oppfant begrepet og valgte å bruke det om meg selv. Det ble Ryanair-fly fra Sandefjord Lufthavn Torp til den lille, landlige flyplassen Düsseldorf Weeze. Derfra var det bestilt transport med minibuss til Nijmegen, tre kvarter unna.
En søndag formiddag inngikk i oppholdet, og som planlagt ga jeg meg i vei til Petrus Canisiuskerk, på min aller første katolske messe i et annet land. Språket i Nederland volder meg lite besvær; jeg sørget for å lære det på grunnleggende måte allerede mens jeg var i slutten av tenårene.
Den katolske messen har det velsignet gjenkjennelige over seg som gjør at den kan feires i et hvilket som helst land i verden; man vil finne at liturgien er nærmest identisk og at det bare er små, lokale variasjoner i folks atferd under messen - når står man oppreist, når sitter man, og når kneler man.
Det var to unge menn som vakte min oppmerksomhet og gjorde et uutslettelig inntrykk på meg under messen i Petrus Canisiuskerk. Den første registrerte jeg fra øyekroken allerede da det var klart for å sette seg etter messens innledende riter samt Kyrie og Gloria. Det var en ganske ung mann, kanskje ikke mer enn tjue år, og han valgte ikke å sette seg, men å falle på kne bak ryggen på krakken hvor jeg satt. Med en forsiktig vridning på hodet i retning venstre fikk jeg se nok til å danne meg et inntrykk av den unge, og jeg ble varm av følelsen over et religiøst slektskap som jeg ikke var forberedt på å møte.
Den unge mannen lå på kne og støttet seg mot ryggstøet på min krakk, en snau meter til venstre for meg, mens han holdt en rosenkrans i de samlede hendene. Han smilte og var åpenbart lykkelig i sin knelende posisjon, opptatt med rosenkransbønnen, men også preget av gleden ved å ta del i messen.
Under hele messen lå han på kne med sin rosenkrans, unntatt i de delene da liturgien krever at menigheten reiser seg. Han var kanskje litt mer åndelig enn det som er vanlig, og nettopp derfor gjorde han inntrykk på meg, et inntrykk jeg har bevart til nå.
Under fredshilsenen like før kommunionen var det imidlertid en helt annen mann som vakte min oppmerksomhet. Han var av afrikansk opprinnelse, satt mange benkerader lenger framme enn jeg og var trolig i overkant av tretti år gammel. Under fredshilsenen pleier de tilstedeværende i messen å håndhilse på alle de nærmeste og ønske hverandre "Kristi fred". Til personer man kjenner og som sitter litt lenger unna, kan man bukke og nikke og signalisere fredsønsket over lenger avstand.
Den unge mannen der framme, nøyde seg ikke med å håndhilse bare på dem han rakk fra sin plass, men han smilte bredt, frydet seg over å ønske flest mulig Kristi fred, og endte opp med å hoppe over to benkerader for å nå folk som satt lenger bak. Det kunne endt med knall og fall, men han var langbeint og beholdt kontrollen, kom ned med føttene først og hilste gledesstrålende på dem han nådde fram til.
Det var en ekthet over ham på samme måten som det var ekthet og oppriktighet over den rosenkransbedende ungdommen bak meg. To unge menn viste med hele kroppen hvordan de gledet seg over sin katolske tro, og der sto jeg, en fremmed og en utlending, en ganske anonym pilegrim som ikke engang var fullverdig katolikk ennå, gammel nok til å være far til begge de to ynglingene, og jeg lærte noe stort og betydningsfullt av dem begge uten at jeg vekslet et eneste ord med noen av dem.
Troen er uforklarlig. Den er stor og fyller alle tomrom hos den som våger å slippe den til i ly av Kirken. Det var min lærdom denne søndag formiddagen i Nijmegen. Min lærdom fra Petrus Canisius.