Ekspresspilegrimen

Bildet over denne teksten viser de øverste 4 centimeterne av meg selv. Det er stort sett det lengste jeg vil strekke meg når det gjelder å røpe hvem jeg er. Mange som kjenner meg i en eller annen grad, vil for lengst ha skjønt hvem som er ubeskjeden nok til å lage denne bloggen, men det får så være. Jeg skriver ikke for å gjøre min person interessant, men for å vise hvor interessante opplevelser mitt liv er blitt preget av etter at jeg lærte om pilegrimenes livskunst.
Hårfargen som fyller det meste av bildet ovenfor, viser at jeg i alder er forbi middagshøyden. Det er en voksen og snart aldrende fyr som bruker bloggverktøyet for alt det er verdt på dette nettstedet. Jeg jobber for tiden i skolesektoren, men har ikke alltid gjort det. Min utdannelse har en underlig sammesetning av fag som jeg har studert og tatt eksamen i på flere forskjellige tidspunkt i livet, fra 1979 til 2012.
Da jeg begynte å fatte interesse for Den katolske kirke høsten 2008, hadde jeg bak meg en periode på nærmere tjue år der jeg tok kraftig avstand fra kirke og religion - ja, kanskje tok jeg også avstand fra Herren Gud mot slutten av perioden. Derfor var det så slående, så uvirkelig og simpelthen lettende at Herren Gud grep inn akkurat da avstanden mellom ham og meg var på sitt aller bredeste, og han fikk meg til å gå skrekkslagen og motvillig til katolsk messe.
Jeg er den eneste i familien som har gjort det valget å bli katolikk i voksen alder. Storfamilien består i tillegg til meg selv av seks personer fordelt på fire generasjoner og i alder fra tre måneder og opp til åttifem år.
Det later ikke til å være noe problem for noen av de andre i familien å ha fått en katolikk i kretsen. Det var kanskje overraskende for dem da jeg fortalte om mine hensikter, men jeg tror kanskje at det også innga en liten porsjon respekt at en gammel hedning som jeg gjorde alvor av mine nye og høyst private opplevelser og sluttet meg helt og fullt til Kirken som jeg hadde funnet. Eller som fant meg.
Det er nettopp denne sistnevnte ideen som er bakgrunnen for pseudonymet jeg har valgt både i denne bloggen og i den forrige. Inventus er et latinsk partisipp som kan oversettes med han som ble funnet. Jeg er vanligvis forsiktig med å definere min betydning som person, og det er med aller største forekomst av ydmykhet at jeg benytter dette pseudonymet. Det uttrykker min kolossale overgang fra den jeg var til den jeg har blitt, min livsreise som pilegrim: Hedningen som ble ledet til Kirken. Ateisten som oppdaget at det var Herren Gud som hadde kontroll. Rabulisten og opprøreren som fant fred hos Guds Lam. Den bortkomne sønn som i all evighet vil takke Den hellige Guds Mor for redningen.
Min første pilegrimsvandring, de tidligere omtalte 1200 metrene hjemmefra og til den katolske kirken, fikk som resultat et vell av oppdagelser som jeg overhodet ikke var forberedt på.
Dette er min mening med begrepet ekspresspilegrim: Min første tur til den katolske kirken var kort og varte bare en times tid, medregnet både spaserturen til og fra kirken og kveldsmessen. Desto større var konsekvensene av ekspressferden til helligdommen.
La meg i neste innlegg skrive om hvordan jeg tilbrakte den neste, lange vandringen, nemlig de to årene fra mitt første besøk ved en katolsk messe og fram til konversjonen. Denne perioden var i seg selv en lang og innholdsrik valfart innen dogmer og tradisjoner nedfelt i tallrike bøker og nettsteder.
Dette må jeg fortelle litt om før jeg deretter beskriver mitt første møte med Roma.