Fire latviske stemmer

Det luktet skarpt av ukjente rengjøringsmidler og smøreolje i kabinen på flyet fra Air Baltic. De fremmede duftene blandet seg med hverandre, og etter noen minutter på tildelt plass i flyet begynte jeg å fornemme at det egentlig luktet tran. Flyturen til Riga skulle ta nesten to timer.
Kanskje var ikke dette en pilegrimsferd i det hele tatt. Det var bare en ganske alminnelig langhelg med gode venner med lavprisfly til et lavkostland. Jeg hadde likevel funnet ut på forhånd at St. Jakobs katedral lå midt i gamlebyen, en liten spasertur fra hotellet, og med messetider som det ikke skulle være mulig å unngå.
Alt stemte. Jeg fant katedralen allerede under vår første vandring ut av hotellet. Fire voksne mennesker sammen i en by som ingen av oss tidligere hadde vært i; det var ingen ende på hvor mye vi ønsket å oppleve, og våre gjensidige forslag kom i strie strømmer.
Vi spiste godt og drakk godt, vi shoppet europeiske merkevarer i et varehus der nesten ingen latviere hadde råd til å handle, vi kjøpte øl og snacks på Rimi, og i de russiske basarene handlet vi bæreposer fulle av krimskrams som var så billig at det var en vits.
Så kom tiden for kveldsmessen som jeg ønsket å overvære i St. Jakob. Jeg skal avholde meg fra å beskrive alle detaljer i messen, for den lignet på mange måter det jeg var vant til hjemmefra. Prekenen varte uvanlig lenge, eller kanskje det bare virket slik fordi jeg for én gangs skyld ikke gjenkjente et eneste ord av det presten sa.
Kommunionsliturgien kom i gang på kjent måte, men stadig på et fremmed språk og med andre melodier enn norsk messe nr. 14. Selv om det var flere prester til stede, var det hele tiden én som ledet liturgien.
Så kom avslutningen på den eukaristiske bønn, der hvor pateren i katolske kirker i Norge synger:

Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet. 
Eller på latin: Per ipsum, et cum ipso, et in ipso, est tibi Deo Patri omnipotenti, in unitate Spiritus Sancti, omnis honor et gloria per omni sæcula sæculorum.

Idet den pentatone melodien startet, ble jeg vàr at den ble sunget av mer enn én mannsstemme. Jeg kikket opp der jeg lå på kne i benken og fikk se at ikke mindre enn fire prester sto vendt mot hverandre i halvsirkel og sang på latvisk, firestemt og med langtrukne toner. Melodien var nøyaktig den samme som benyttes av pateren i den lokale, katolske kirken jeg tilhører, men den lød så mye finere, så mye mer opphøyet, når den ble sunget langsomt og polyfont. Det var så vakkert og betagende at jeg ikke fikk øynene fra de fire mennene i kjortel der framme. De hadde kraftige, dirrende stemmer, og da de avsluttet sangen, hang gjenlyden igjen etter dem i kirkerommet; det var som om sangen selv ikke ønsket å ta slutt. Mange sekunder gikk i åndeløs stillhet mens lyden av de fire røstene forsvant opp mot himlingen og ble borte.
Så hørte vi innledningen til Fadervår. Menigheten reiste seg, og kommunionens liturgi gled over i den siste fasen.
Jeg er glad i musikk og innehar en smule utdannelse i faget. Kanskje er det derfor den korte, firestemte sangen i Rigas katolske katedral gjorde slikt inntrykk på meg, men kanskje var det også simpelthen slik at harmonien i sangen i sitt vesen var vakker og rørende.
All ære og herlighet.
Det ble til et av disse sanseinntrykkene som forblir i minnet og som kommer tilbake hver gang jeg opplever et andektig øyeblikk.