Međugorje

Overblikk over Međugorje. Midt i bildet skimtes St. Jakobs kirke.

I 1981 var Jugoslavia ett land, en sosialistisk stat i det sørlige Øst-Europa. Landets sterke leder, Josip Broz Tito, døde året før, men likevel kunne ingen i 1981 fatte hva som skulle skje i det store landet med den lange kysten før 10 var gått.

Noen få kilometer vest for hovedveien mellom byene Mostar og Metković lå landsbyen Međugorje, en døsig liten prikk på kartet, noen gårder med beskjeden produksjon av grønnsaker og vindruer og noen enkle bolighus. En imponerende kirke viet Den hellige apostelen Jakob var landsbyens iøyenfallende midtpunkt, en gulmalt liten katedral med to klokketårn, stor nok til å romme det tredobbelte av Međugorjes daværende befolkning.

På en høy fjelltopp sør for landsbyen ble det i 1933 reist et tolv meter høyt kors. Korset ble reist i takknemlighet over at landsbyen var blitt spart under et voldsomt uvær. Den bratte stien opp til korset var blitt utstyrt med symboler tilsvarende de fjorten stasjonene i korsveien, som er en utsmykning i nesten alle katolske kirker.

St. Jakobs kirke og korset på fjelltoppen var to katolske landemerker for Međugorje, helt overdimensjonerte i forhold til behovet for markering av den lille landsbyen.

En snau kilometer øst for Međugorje lå en liten grend som ble kalt Bijakovići. Her lå noen få bolighus der folk holdt høns eller kaniner i bakgården. Et lite gravkapell med kirkegård lå i utkanten av grenda, og bebyggelsen ble avgrenset av en bratt ås som var lite annet enn en høy og karrig steinur.

Utpå ettermiddagen den 24. juni 1981 var noen ungdommer på vei opp i den bratte åsen for å lete etter noen sauer som hadde kommet bort. Ungdommene var 10-16 år gamle, og såvidt jeg husker, var det ved denne første dagen i Međugorjes moderne historie 4 eller 5 av dem som gikk opp i åssiden. Dagen etter hadde tatt med seg en bror eller søster slik at de fra 25.06.81 var 6 unge i alderen fra 9 til 16 år som hadde den samme opplevelsen:

Foran dem i steinura sto plutselig en liten kvinneskikkelse. Hun snakket til dem på deres eget språk, som vi i dag kaller kroatisk, og de kunne snakke til henne og med henne. Alle de unge hadde samme opplevelsen.

De gikk til samme sted hver dag, og kvinnen var der hver gang. De fikk berøre henne for å kjenne at hun var virkelig, enda hun kom og gikk ut og inn av deres syn. Da de spurte hva hun het, brukte hun navnet "Kraljica Mira" - Fredens Dronning.

I likhet med visjonære personer andre steder ble ungdommene ikke trodd da de fortalte hva de hadde sett og opplevd. De ble tatt for å være rammet av en kollektiv sinnsforvirring. Kirken verken kunne eller ville i begynnelsen støtte ungdommene og deres beretninger, men folk i trakten begynte å fatte interesse for det som ble fortalt.

Noe som gjorde situasjonen spesiell for de seks unge i Međugorje, var at de jugoslaviske myndighetene mislikte utsiktene til en religiøs sensasjon, og for å få de unge til å slutte med sine historier, truet myndighetene med fengsel og psykiatrisk tvangsinnleggelse.

Like fullt fortsatte ungdommene å ha visjoner av Kraljica Mira. Noen av dem opplevde dette hver eneste dag, uansett hvor de befant seg. Kvinnen de så i visjonene, ga ungdommene hver gang et budskap, og alle budskapene ble avsluttet med setningen "Hvala vam što ste se odazvali mome pozivu" - "Takk for at dere har besvart mitt kall."

For nå å komprimere historien tar vi med at krigen på Balkan etter hvert satte sitt preg på hendelsene. Situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet var tyngende for alle i det tidligere Jugoslavia, og det ble påstått at budskapene som de seks unge formidlet fra Fredens Dronning, var preget av situasjonen de selv befant seg i.

Like fullt fortsatte de fleste av ungdommene å motta budskap fra kvinneskikkelsen. Etterhvert opphørte visjonene hos noen av dem, men fortsatt, 33 år etter begynnelsen, opplever to av ungdommene - som nå er i slutten av 40-årene - å ha månedlige åpenbaringer av Fredens Dronning.

I mellomtiden har Međugorje vokst og blitt en turistmagnet med helt spesielle egenskaper. Det er bygd hoteller og pensjonater i alle standarder. Restauranter og souvenirbutikker ligger tett i tett både i sentrum av Međugorje og i grenda Bijakovići. Stedene ligger i våre dager i en kroatiskbefolket del av Bosnia-Hercegovina og blir årlig besøkt av flere millioner pilegrimer fra hele verden.

Selv besøkte jeg Međugorje på en ekspresspilegrimsferd våren 2011, og denne ferden vil være tema i de neste to innleggene på denne bloggen.

Korset på toppen av fjellet sør for Međugorje.
Mengder av mennesker er på vei opp til korset.

PS: Det er ikke uvanlig å stave det omtalte stedsnavnet med dj i stedet for đ: Medjugorje. Jeg har valgt den kroatiske stavemåten for å være så korrekt som mulig språklig sett.