Refleksjon 7

Seks innlegg er skrevet siden forrige refleksjonstekst, seks innlegg om  reiseopplevelser utenlands der kirkebesøk har vært en viktig ingrediens. De seks innleggene har vært en liten etappe på veien, et intervall som måtte fylles. Mine opplevelser fra katolsk messefeiring i Roma rager svært høyt på listen over mine pilegrimsminner.

Teksten fra Torino markerer en innledning til denne bloggens siste fase. Jeg nærmer meg målet, hovedhensikten bak disse tekstene. Det er likkledet i Torino som danner utgangspunktet og som vil være det bærende temaet i denne bloggens sluttfase, det kan jeg uten videre røpe nå. Likkledet er den menneskeskapte gjenstand - den artifakt - som det har vært forsket mest på i hele verdenshistorien. Det er forunderlig hvor beskjeden interesse denne gjenstanden likevel har blant nordmenn. Bare unntaksvis har jeg gjennom mitt lange liv hørt eller lest om likkledet i norske medier. Til gjengjeld har jeg lest tusenvis av boksider og sett timevis av dokumentarfilm om kledet før og etter min reise til Torino våren 2012. Det er kunnskapen fra all denne forskningen som har gitt meg ny innsikt og et nytt innhold i min egen religiøsitet. Derfor er denne bloggen viktig, og derfor må den fullføres i henhold til målsettingen selv om den i liten grad blir lest eller besøkt. På denne merkelige nettadressen utspilles min voksentilværelses viktigste utviklingstrinn. 
Her må jeg nok skynde meg å presisere at noe skjedde med besøkstallene for denne bloggen etter at jeg for noen dager siden skrev om pilegrimsmessen i San Carlo al Corso 16. oktober i fjor. Innlegget ble trukket fram med link på katolsk.no, og dermed skjedde det interessante saker med bloggbesøket. Det var oppmuntrende!

Meget snart er det tid for å ta bloggen inn i sluttfasen og gi til beste mitt kjennskap til og mine erfaringer med Det hellige Likkledet. Men først må min religiøse oppvåkning, min åpenhet overfor himmelens makter og erfaringene fra den katolske delen av mitt liv belyses. Det gjøres gjennom en episodisk beskrivelse av min ekspressreise til pilegrimsmålet Međugorje, denne landsbyen i Hercegovina som i løpet av drøyt 30 år har blitt et gigantprodukt av moderne pilegrimsturisme. I Međugorje og mitt for- og etterarbeid med reisen fant jeg ny støtte, ny ledelse og et nytt morsforhold. Livet har ikke vært det samme etterpå; alt har gått opp og fram, og jeg er en annen mann enn jeg var før.

Ja, jeg må skrive om Međugorje! Temaet må presenteres og tas med før jeg styrer bloggen inn i dens siste fase. Kanskje blir det tre, kanskje fire innlegg fra ekspressreisen gjennom Bosnia-Hercegovina i mars 2011 samt et innlegg eller to om observasjoner i ettertid. Disse tekstene må skrives og opplevelsene gjøres kjent. 
Visjonene i Međugorje er stadig dagsaktuelle; Vatikanet kan om kort tid komme med en endelig uttalelse om fenomenet. Derfor gjelder det for meg å få sagt hva Međugorje er for meg. Det kan ikke endres. Jeg har vært der og fått mitt liv forandret, og det er nødvendig å la denne endringen gi farge til betraktningene som deretter vil komme ved bloggens avslutning.

Hvor lang tid gjenstår før jeg kan sette siste punktum i denne bloggen? Med ett innlegg hver tirsdag, fredag og søndag, altså tre i uka, og ennå 10-12 tekster som må skrives, vil jeg trolig se enden på bloggingen idet påsken innledes. Det passer bra - faktisk helt ypperlig! Dermed vil bloggen ha bestått i snaut 5 måneder, fra første søndag i advent til fastetidens avslutning. En helt ideell periode for en ekspresspilegrim med et nært forhold til det katolske kirkeåret. Jeg vil anta at vi kan betrakte dette som en plan fra nå av. Neste innlegg introduserer Kraljica Mira i Međugorje, juni 1981.