tirsdag 31. desember 2013

Tre grunner til undring

Częstochowa. En mindre industriby ute på de vide slettene sørvest i Polen. Blant nordmenn enten totalt ukjent og fremmed eller kjent som stedet hvor det ligger et kloster som Lech Wałęsa overlot hele Nobels Fredspris til.
I det nevnte klosteret, Jasna Góra, bor også Polens dronning, Den sorte Madonna.
Jeg reiste dit med tog fra Kraków og møtte det mest forunderlige og andaktsfulle stedet jeg til da hadde sett. La meg fortelle om tre sterke opplevelser fra mitt møte med Częstochowa.
- - -
Allerede på veien opp til Jasna Góra-klosteret skjønte jeg at jeg ikke var alene om å dra dit denne søndagen. Det var tett av folk oppover den slake skråningen der klostret og det høye kirketårnet tronet øverst. Busser sto parkert på sidene, og det var helt tydelig et utfartssted.
Jeg gjorde klar kameraet og tok noen bilder av portalen inn til selve klosterområdet da jeg kjente noen prikke meg på skulderen. Jeg snudde meg og så en velkledd, smilende mann på knappe førti år. Han snakket til meg på polsk og holdt fram et kamera mot meg. Han snudde seg halvveis og pekte, og jeg forsto med ett hva han ville: Han ba meg bruke sitt eget kamera for å ta bilde av ham og familien. Bak ham sto nemlig resten av familien oppstilt, klare for fotografering: En søt og nett kvinne som utvilsomt var hans kone og deres fem - 5 - døtre i alder fra tre-fire år og opp til tolv-tretten. Døtrene var kledd i helt like kjoler; jeg fikk en Sound-of-Music-flashback og holdt på å falle i staver av det betagende synet. Jeg overtok kameraet hans, knipset et bilde mens øynene sto fulle av tårer, innså at bildet nok ikke var noe å skryte av så jeg gjorde tegn til familien på sju at jeg tok ett bilde til. Deretter ga jeg kameraet tilbake mens vi utvekslet takksigelser på hvert vårt språk som den andre ikke forsto.
For all framtid kommer jeg til å bebreide meg selv at jeg ikke tenkte på å knipse et bilde av den skinnende pilegrimsfamilien også med mitt eget kamera. Jeg må leve resten av livet med bare minnet om de sju på netthinnen.
- - -
Bildet av Den sorte Madonna blir avduket til bestemte tider hver dag. I god tid før klokken nærmet seg avdukingen kl. 14, søkte jeg inn i kapellet der bildet blir oppbevart. Det var allerede mange mennesker der inne, og tettere og tettere ble det. Jeg ble trengt inn mot veggen til venstre, men jeg hadde godt utsyn mot bildet, som hang tildekket bak et gjerde av smijern.
Forsamlingen stilnet, og snart hørtes mektig musikk med strykeorkester og orgel over et skjult høyttaleranlegg. Teppet som dekket bildet, gled opp med en knirkende lyd, og den sammentrykte folkemengden knelte ned, nesten alle på én gang, uten noe signal eller kommando, bare spontant idet det eldgamle, legendariske bildet begynte å bli synlig under det stigende forhenget.
Da Den sorte Madonna var fullt synlig og musikken stanset, begynte folk å synge. Alle som kunne polsk i det trange kapellet - og det tror jeg var samtlige unntatt meg - stemte i en vakker, langsom salme. De sang tre vers, og ingen hadde noen salmebok eller tekstark foran seg. De bare sang fordi de kjente salmen.
Da sangen stilnet gikk det noen minutter i stillhet. Så begynte folk å reise seg og søke mot utgangen. Oksygenmangelen begynte å bli påtrengende, men folk forlot rommet rolig og uten tegn til hastverk. Mange sto fortsatt knelende foran bildet da jeg trakk meg tilbake og gikk ut i solen utenfor.
Hvilken salme var det de sang? Jeg hadde aldri hørt melodien før, og jeg kjente naturligvis ikke teksten. Av en helt ubegripelig grunn tenkte jeg ikke på å spørre noen hva salmen het. Nå, tre og et halvt år senere, har jeg en polsk salmebok i min samling av katolske bøker. Droga do nieba, veien til himmelen, heter den, og salmene i den er forsynt med noter. Hadde jeg bare vært åndsnærværende nok til å spørre om salmens tittel den gangen i Jasna Góra, hadde jeg kunnet spille salmen og skaffe meg et forhold til teksten. Jeg lot sjansen til dette gå fra meg i en slags uforberedt forvirring over hva jeg tok del i.
- - -
På veien tilbake til jernbanestasjonen i Częstochowa - det var en halvtimes spasertur fra klosteret - støtte jeg på en stor gruppe pilegrimer som ikke akkurat benyttet noen ekspressmetode slik jeg selv gjør. Det var femti eller hundre mennesker som vandret forventningsfullt oppover den brede alleen mot Jasna Góra og Den sorte Madonna. En av de forreste bar en fane med et stedsnavn som sikkert fortalte hvor de kom fra. En fransiskanermunk var blant dem. Pilegrimene var i nesten alle aldersgrupper. De sang og vinket til folk de passerte.
Jeg kjenner en polskfødt dame i den katolske menigheten her hjemme. Hun har fortalt meg at hun i sin ungdom på slutten av 1970-tallet deltok i en pilegrimsvandring til Częstochowa. Den foregikk som en vandring til fots og pågikk i to uker. Underveis overnattet de i låver og provisoriske haller som ga tilstrekkelig tak over hodet.
Jeg sto i den bilfrie enden av alleen mot Jasna Góra i august 2010 og betraktet en gruppe ekte pilegrimer. Jeg vet ikke hvor langt eller hvor lenge de hadde gått, men det var blitt langt på dag da jeg så dem. Dagen var varm, og de bar preg av å være glad for endelig å se målet foran seg.
De rakk å oppleve rike og berikende refleksjoner under sin ferd. Jeg derimot, som er en ekspresspilegrim, må sørge for å reflektere før og etter mine reiser. Det var denne nødvendigheten jeg innså der i Częstochowa, mens flokken av vandrere gikk syngende forbi. Før jeg reiste dit, hadde jeg skaffet meg en hel del kunnskaper om Den sorte Madonna og klosteret hvor hun oppbevares, men jeg hadde ikke fått med meg noe som helst av magien ved å være der, i Madonnaens nærhet. Denne sannheten sank inn i meg, og jeg så at det å forberede et møte med et pilegrimsmål aldri kan gjøres på avstand. Det er derfor helt avgjørende å gi plass for tilleggsopplevelser ved siden av det å få se alt teoretisk faktastoff få sin bekreftelse. En pilegrimsferd inneholder noe mer, en ekstra dimensjon. Å reise i ekspressfart forhindrer ikke møtet med denne dimensjonen, men man må være åpen for at den er til stede. Den erkjennelsen gjorde min første tur til Częstochowa annerledes enn den sannsynligvis var for flokken av fotturpilegrimer. Jeg så det i blikket hos dem, jeg hørte det i sangen deres, og jeg kjente det i slektskapet mellom dem og meg. Jeg skjønte at jeg ved alle framtidige ekspresspilegrimsferder måtte sørge for å være åpen for mystikken bak kunnskapene om mine pilegrimsmål.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar