Ekspresspilegrimen

Bildet over denne teksten viser de øverste 4 centimeterne av meg selv. Det er stort sett det lengste jeg vil strekke meg når det gjelder å røpe hvem jeg er. Mange som kjenner meg i en eller annen grad, vil for lengst ha skjønt hvem som er ubeskjeden nok til å lage denne bloggen, men det får så være. Jeg skriver ikke for å gjøre min person interessant, men for å vise hvor interessante opplevelser mitt liv er blitt preget av etter at jeg lærte om pilegrimenes livskunst.
Hårfargen som fyller det meste av bildet ovenfor, viser at jeg i alder er forbi middagshøyden. Det er en voksen og snart aldrende fyr som bruker bloggverktøyet for alt det er verdt på dette nettstedet. Jeg jobber for tiden i skolesektoren, men har ikke alltid gjort det. Min utdannelse har en underlig sammesetning av fag som jeg har studert og tatt eksamen i på flere forskjellige tidspunkt i livet, fra 1979 til 2012.
Da jeg begynte å fatte interesse for Den katolske kirke høsten 2008, hadde jeg bak meg en periode på nærmere tjue år der jeg tok kraftig avstand fra kirke og religion - ja, kanskje tok jeg også avstand fra Herren Gud mot slutten av perioden. Derfor var det så slående, så uvirkelig og simpelthen lettende at Herren Gud grep inn akkurat da avstanden mellom ham og meg var på sitt aller bredeste, og han fikk meg til å gå skrekkslagen og motvillig til katolsk messe.
Jeg er den eneste i familien som har gjort det valget å bli katolikk i voksen alder. Storfamilien består i tillegg til meg selv av seks personer fordelt på fire generasjoner og i alder fra tre måneder og opp til åttifem år.
Det later ikke til å være noe problem for noen av de andre i familien å ha fått en katolikk i kretsen. Det var kanskje overraskende for dem da jeg fortalte om mine hensikter, men jeg tror kanskje at det også innga en liten porsjon respekt at en gammel hedning som jeg gjorde alvor av mine nye og høyst private opplevelser og sluttet meg helt og fullt til Kirken som jeg hadde funnet. Eller som fant meg.
Det er nettopp denne sistnevnte ideen som er bakgrunnen for pseudonymet jeg har valgt både i denne bloggen og i den forrige. Inventus er et latinsk partisipp som kan oversettes med han som ble funnet. Jeg er vanligvis forsiktig med å definere min betydning som person, og det er med aller største forekomst av ydmykhet at jeg benytter dette pseudonymet. Det uttrykker min kolossale overgang fra den jeg var til den jeg har blitt, min livsreise som pilegrim: Hedningen som ble ledet til Kirken. Ateisten som oppdaget at det var Herren Gud som hadde kontroll. Rabulisten og opprøreren som fant fred hos Guds Lam. Den bortkomne sønn som i all evighet vil takke Den hellige Guds Mor for redningen.
Min første pilegrimsvandring, de tidligere omtalte 1200 metrene hjemmefra og til den katolske kirken, fikk som resultat et vell av oppdagelser som jeg overhodet ikke var forberedt på.
Dette er min mening med begrepet ekspresspilegrim: Min første tur til den katolske kirken var kort og varte bare en times tid, medregnet både spaserturen til og fra kirken og kveldsmessen. Desto større var konsekvensene av ekspressferden til helligdommen.
La meg i neste innlegg skrive om hvordan jeg tilbrakte den neste, lange vandringen, nemlig de to årene fra mitt første besøk ved en katolsk messe og fram til konversjonen. Denne perioden var i seg selv en lang og innholdsrik valfart innen dogmer og tradisjoner nedfelt i tallrike bøker og nettsteder.
Dette må jeg fortelle litt om før jeg deretter beskriver mitt første møte med Roma.

Skriftlig refleksjon

Noen måneder etter mitt første besøk ved katolsk messe, som jeg beskrev i denne bloggens forrige innlegg, var mine tanker og refleksjoner om Den katolske kirkes praksis og lære blitt så mangfoldige og intense i mitt indre at jeg ga etter for behovet for å dele tankene med andre. Jeg gikk til det skritt å opprette en blogg der jeg skildret nesten alt som skjedde med meg både i konkret og abstrakt forstand.
Bloggen ble i seg selv en form for pilegrimsvandring. Det var fantastisk hvordan jeg kunne sette ord på mine innerste og mest private tanker, publisere dem på nettet og etter kort tid få konstruktive kommentarer fra velvillige støttespillere som gjenkjente trekkene og tankene fra en lignende prosess i sine egne privatliv.
Bloggen het Banker på pavens port. Den ligger fremdeles på nettet, uendret, og byr på 365 innlegg skrevet i løpet av 20 måneder i 2009 og 2010. De 365 tekstene er en dokumentasjon på min livsreise, min prosess fra å være kirkefiendtlig og nærmest ateist til å bli en ydmyk, from og lavmælt, troende katolikk.
Det var en pilegrimsvandring av en viss dimensjon! Det er ingen tvil om at dersom mine blogglesere går med på å betrakte min forrige blogg som en pilegrimsvandring, var den uten sammenligning den mest langvarige og grundige jeg noen sinne vil ha mulighet til å gjennomføre.
I bloggen beskrev jeg også konkrete pilegrimsvandringer som vil bli skildret på nytt og med en mer erfaren bakgrunn i denne nye bloggen. I løpet av bloggperioden foretok jeg to reiser til Roma, en reise til Slovenia og en vaskeekte valfart i Indre Østfold. Alt dette er behørig beskrevet i min forrige blogg, men jeg ser ingen problemer ved å beskrive deler av disse opplevelsene på nytt, med et annet utgangspunkt og i en forsterket kontekst med en noe større erfaringsbakgrunn.
Hva er en pilegrimsvandring om ikke nettopp en selvvalgt mulighet til refleksjon og personlig bearbeidelse? Min forrige blogg var nettopp dette, og dermed vil jeg karakterisere den som en langvarig og dyptgripende valfart. Jeg gjorde noen funn, og de fikk forme hele min framtid. Jeg er blitt katolikk, og ikke nok med det: Min tro er særdeles infantil og mystisk. Derfor har mine senere pilegrimsmål vært velvalgte, spesifikke og innholdsrike.
Denne bloggen vil ha mye godt stoff å by på, ikke bare for katolikker, men for alle med religiøse interesser og tilbøyeligheter. I løpet av bare 5 år har jeg sett helgener og relikvier av den mest eksklusive sort. Det er ikke for at jeg er stolt av mine reiser jeg vil fortelle om alt dette, men for å vise hva mine opplevelser har gjort med meg og min person.
Kanskje er det tid for å la neste innlegg handle om noe så enkelt som meg selv. Hvem er denne fyren som legger slik vekt på noen reiser til underlige steder? Dette kan ha betydning når det gjelder å forstå mine pilegrimsferders virkning i mitt liv.

Fort eller kort

Denne bloggen handler om mine pilegrimsferder. Jeg er en travel mann, målrettet og opptatt av å komme raskt og systematisk til målet. Derfor er ingen av mine pilegrimsferder ukelange vandringer til fots med dårlige overnattingssteder og tung bør på ryggen. Jeg reiser raskt og direkte og rekker til gjengjeld å foreta langt flere ferder på kortere tid enn de lange vandringene i ulendt terreng.
Mine pilegrimsferder er like fullt vandringer og reiser i konkret forstand. Den overførte betydningen av ordet er samtidig med i opplevelsen, ikke minst under forberedelsene.
For å gi et enda bedre bilde av hvordan mine pilegrimsferder arter seg, vil jeg beskrive den aller første og hittil den aller korteste av dem. Den foregikk fra mitt hjem og til byens katolske kirke, en spasertur på ca 1200 meter. Det er litt mer enn fem år siden ferden ble gjennomført, og den forandret mitt liv.
Før jeg kom så langt som til å ta på meg yttertøy og sko for å legge i vei til kirken, hadde jeg i ukevis fundert på hva Den katolske kirke sto for, og jeg hadde brukt en hel del tid - også på jobben, faktisk - til å studere katolske nettsteder som kunne gi meg svar, innsikt og inspirasjon.
Søkingen på nettet førte meg snart til oversikten over messetidene i den lokale katolske kirken, og jeg fant en onsdagskveld i oktober 2008 som ville egne seg for et kirkebesøk. Da kvelden kom, var jeg så nervøs at jeg valgte å hive innpå et par drammer før jeg gikk av sted. Dermed var jeg nødt til å gå til fots som en ekte, tradisjonell pilegrim; jeg kjører jo aldri bil med promille, må vite.
Møtet med den katolske messen ble et vendepunkt, en personlig revolusjon, en omveltning av en dimensjon som bare kan oppleves av en privatperson. Det er som sagt fem år siden, og jeg er på ingen måte ferdig med ettervirkningene av dette møtet med katolsk messe. Jeg har overvært messe flere hundre ganger etterpå og i mer enn et dusin forskjellige land, og erfaringen fra den første messen bare gjentas og gjentas: En katolsk messe er en utfordring, en estetisk opplevelse, en ny oppdagelse av mitt eget jeg og et møte med himmelen.
Min aller første pilegrimsvandring, 1200 meter til fots med en lett promille under skinnjakka, startet noe nytt i meg. Den skapte min evne til refleksjon på et dypere plan, innenfor større dimensjoner enn jeg noen sinne hadde forsøkt.
Derfor spiller det mindre rolle at både denne og alle mine senere pilegrimsferder har foregått i et høyt tempo, gjerne med fly, og med svært begrenset varighet. Opplevelsen, refleksjonen og utbyttet har hver eneste gang vært formidabelt takket være min mulighet til å forberede hver eneste valfart ekstremt grundig på forhånd og viljen til å bearbeide alle inntrykk på aller mest positive og motiverte måte i ettertid.
Undervurder ikke en ekspresspilegrim. Enhver som kaller seg selv en pilegrim, er nettopp det: En from vandringsmann, en oppriktig søkende og dypt reflekterende person.