Salve Regina

De to første gangene jeg var i Roma, bodde jeg i nærheten av en liten kirke som heter Basilica di Santa Maria ai Monti. Den ligger i en gate med samme navn, i krysset der Via dei Serpenti kommer ned fra den travle hovedgaten Via Nazionale. Nærmeste T-banestasjon heter Cavour, og mellom husene midt imot kirken kan man skimte Colosseum.

Kirken er høy, men ellers uanselig bortsett fra et vakkert mosaikkbilde av Jomfru Maria på langveggen ut mot Via dei Serpenti. Det er selve Himmeldronningen som er avbildet med lyseblå og gylne fliser; kronen på hodet består av 12 lysende stjerner. Dette er ekte katolsk symbolikk, hentet rett ut fra Åpenbaringens 12. kapittel.

På utsiden er det ikke annet enn mosaikkbildet å legge merke til. Innvendig derimot, byr den lille nabolagskirken på alt man kan ønske seg i en katolsk kirke. Her er høye malerier, små kapeller på tvers av langveggene, vievannskar ved inngangen og statuer av Jomfru Maria og andre helgener.

Takhøyden er overraskende stor, og allerede ved mitt første besøk i kirken la jeg merke til en rekke av bokstaver som løper oppunder taket rundt hele kirkerommet. Det tok ikke lang tid før jeg gjenkjente ordene i bokstavrekken: Det er den kjente bønnen Salve Regina - Hill deg, Dronning - som omkranser toppen av veggene i Basilica di Santa Maria ai Monti.

Skriften er utført i det vi kaller "store bokstaver", og stilen er som i gamle latinske inskripsjoner. Den ene siden av bokstavene er skyggelagt, og de har små serifer på enden av strekene.

Mitt reisefølge og jeg gjorde Santa Maria ai Monti til vår sognekirke de to gangene vi bodde i området. Vi gikk dit flere ganger både til messe og for å tenne lys. Vi fikk tilhørighet der og begynte å kunne nikke til et par eldre mennesker som lot til å gjøre frivillig tjeneste med vakthold og vedlikehold i kirken.

Jeg var ganske fersk på min vandring mot å bli katolikk da jeg var i Roma første gang og opparbeidet et forhold til Basilica di Santa Maria ai Monti. Teksten oppunder taket lærte meg at de katolske bønnene er viktige, og de er felleseie for katolikker. Det er ikke uvanlig å kunne bønnene både på latin og ens eget språk.

Senere har jeg fått et nært forhold til Salve Regina og til den ene av de to gregorianske melodiene som den kan synges på. Den er vakker og trenger seg inn i nært fellesskap med tekstens innhold. Jeg avslutter dette innlegget med en YouTube-video der sangen framføres av en folkemengde på Petersplassen under en messe ledet av pave Benedict XVI. Bildet som henger utenfor Peterskirken i denne videoen, er Den hellige John Maria Vianney (1786-1859). Det inngir et ganske sterkt inntrykk av fellesskap å se og høre denne menneskemengden, ledet av den forrige paven, synge en bønn som jeg kjenner fra min egen kirke her hjemme.

Teksten gjengir jeg på latin og norsk under videoen. Dette er en hellig tekst, omkring 1000 år gammel, og den uttrykker et inderlig tillitsforhold til Maria, himmelens Dronning.

Salve, Regina, Mater misericordiæ, vita, dulcedo, et spes nostra, salve. Ad te clamamus exsules filii Hevæ, Ad te suspiramus, gementes et flentes in hac lacrimarum valle. Eia, ergo, advocata nostra, illos tuos misericordes oculos ad nos converte; Et Jesum, benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exsilium ostende. O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor, du vårt liv, vår fryd og vårt håp. Til deg roper vi, Evas landflyktige barn, til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss, du som går i forbønn for oss, og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt, du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

I anledning fastetiden: Stabat Mater dolorosa

Stabat mater dolorosa

juxta Crucem lacrimosa,

dum pendebat Filius.

Cuius animam gementem,

contristatam et dolentem

pertransivit gladius.

O quam tristis et afflicta

fuit illa benedicta,

mater Unigeniti!

Quae mœrebat et dolebat,

pia Mater, dum videbat

nati pœnas inclyti.

Quis est homo qui non fleret,

matrem Christi si videret

in tanto supplicio?

Quis non posset contristari

Christi Matrem contemplari

dolentem cum Filio?

Pro peccatis suæ gentis

vidit Iesum in tormentis,

et flagellis subditum.

Vidit suum dulcem Natum

moriendo desolatum,

dum emisit spiritum.

Eia, Mater, fons amoris

me sentire vim doloris

fac, ut tecum lugeam.

Fac, ut ardeat cor meum

in amando Christum Deum

ut sibi complaceam.

Sancta Mater, istud agas,

crucifixi fige plagas

cordi meo valide.

Tui Nati vulnerati,

tam dignati pro me pati,

pœnas mecum divide.

Fac me tecum pie flere,

crucifixo condolere,

donec ego vixero.

Juxta Crucem tecum stare,

et me tibi sociare

in planctu desidero.

Virgo virginum præclara,

mihi iam non sis amara,

fac me tecum plangere.

Fac, ut portem Christi mortem,

passionis fac consortem,

et plagas recolere.

Fac me plagis vulnerari,

fac me Cruce inebriari,

et cruore Filii.

Flammis ne urar succensus,

per te, Virgo, sim defensus

in die iudicii.

Christe, cum sit hinc exire,

da per Matrem me venire

ad palmam victoriæ.

Quando corpus morietur,

fac, ut animæ donetur

paradisi gloria. Amen.

Ekspresspilegrimen

Bildet over denne teksten viser de øverste 4 centimeterne av meg selv. Det er stort sett det lengste jeg vil strekke meg når det gjelder å røpe hvem jeg er. Mange som kjenner meg i en eller annen grad, vil for lengst ha skjønt hvem som er ubeskjeden nok til å lage denne bloggen, men det får så være. Jeg skriver ikke for å gjøre min person interessant, men for å vise hvor interessante opplevelser mitt liv er blitt preget av etter at jeg lærte om pilegrimenes livskunst.
Hårfargen som fyller det meste av bildet ovenfor, viser at jeg i alder er forbi middagshøyden. Det er en voksen og snart aldrende fyr som bruker bloggverktøyet for alt det er verdt på dette nettstedet. Jeg jobber for tiden i skolesektoren, men har ikke alltid gjort det. Min utdannelse har en underlig sammesetning av fag som jeg har studert og tatt eksamen i på flere forskjellige tidspunkt i livet, fra 1979 til 2012.
Da jeg begynte å fatte interesse for Den katolske kirke høsten 2008, hadde jeg bak meg en periode på nærmere tjue år der jeg tok kraftig avstand fra kirke og religion - ja, kanskje tok jeg også avstand fra Herren Gud mot slutten av perioden. Derfor var det så slående, så uvirkelig og simpelthen lettende at Herren Gud grep inn akkurat da avstanden mellom ham og meg var på sitt aller bredeste, og han fikk meg til å gå skrekkslagen og motvillig til katolsk messe.
Jeg er den eneste i familien som har gjort det valget å bli katolikk i voksen alder. Storfamilien består i tillegg til meg selv av seks personer fordelt på fire generasjoner og i alder fra tre måneder og opp til åttifem år.
Det later ikke til å være noe problem for noen av de andre i familien å ha fått en katolikk i kretsen. Det var kanskje overraskende for dem da jeg fortalte om mine hensikter, men jeg tror kanskje at det også innga en liten porsjon respekt at en gammel hedning som jeg gjorde alvor av mine nye og høyst private opplevelser og sluttet meg helt og fullt til Kirken som jeg hadde funnet. Eller som fant meg.
Det er nettopp denne sistnevnte ideen som er bakgrunnen for pseudonymet jeg har valgt både i denne bloggen og i den forrige. Inventus er et latinsk partisipp som kan oversettes med han som ble funnet. Jeg er vanligvis forsiktig med å definere min betydning som person, og det er med aller største forekomst av ydmykhet at jeg benytter dette pseudonymet. Det uttrykker min kolossale overgang fra den jeg var til den jeg har blitt, min livsreise som pilegrim: Hedningen som ble ledet til Kirken. Ateisten som oppdaget at det var Herren Gud som hadde kontroll. Rabulisten og opprøreren som fant fred hos Guds Lam. Den bortkomne sønn som i all evighet vil takke Den hellige Guds Mor for redningen.
Min første pilegrimsvandring, de tidligere omtalte 1200 metrene hjemmefra og til den katolske kirken, fikk som resultat et vell av oppdagelser som jeg overhodet ikke var forberedt på.
Dette er min mening med begrepet ekspresspilegrim: Min første tur til den katolske kirken var kort og varte bare en times tid, medregnet både spaserturen til og fra kirken og kveldsmessen. Desto større var konsekvensene av ekspressferden til helligdommen.
La meg i neste innlegg skrive om hvordan jeg tilbrakte den neste, lange vandringen, nemlig de to årene fra mitt første besøk ved en katolsk messe og fram til konversjonen. Denne perioden var i seg selv en lang og innholdsrik valfart innen dogmer og tradisjoner nedfelt i tallrike bøker og nettsteder.
Dette må jeg fortelle litt om før jeg deretter beskriver mitt første møte med Roma.