Et resurrexit tertia die

Om en uke skal Kirken feire oppstandelsen, de guddommeliges seier over døden. I dette mirakelet kom det til uttrykk hva slags krefter Sønnen bar i seg. I oppstandelsens under og gåte forenes alle mine ekspresspilegrimsreisers motivasjon og mål: Spor av Herren Guds vesen på jord.

Gjennom de 60 tidligere tekstene på denne bloggen har jeg skildret mine opplevelser som ekspresspilegrim i Italia, Slovenia, Frankrike og Polen. Jeg har også beskrevet dyptgripende opplevelser fra katolske messer i Latvia, Sverige, Nederland og Bosnia-Hercegovina. Nå som denne bloggen er i ferd med å gå inn i varig stillstand, åpnes sluttsatsen med et foto fra Irland, en plaget nasjon, kanskje i større grad enn andre nasjoner knuget av Kirken, samtidig som nettopp Kirken står sentralt i nasjonens verdier.

Bildet viser interiøret i St. Mary's Pro-Cathedral i Dublin, den katolske katedralen som fungerer som hovedkirke fram til den anglikanske St. Patrick's en eller annen gang blir overtatt av katolikkene. Jeg har vært i St. Mary's tre-fire ganger, og det setter meg alltid i tanker, mer enn i mange andre katedraler.

Med dette innledende bildet innlemmer jeg det tiende landet i denne samlingen av minner og betraktninger fra mine pilegrimsferder. Norge inngår dermed blant de ti landene, og fremdeles har jeg ikke skrevet om mine opplevelser i Basílica de la Sagrada Família i Barcelona. Også dette må med; Catalunya blir dermed det ellevte landet jeg omtaler i denne bloggen. Derfor fylles dette innlegget opp også av to av mine bilder fra Sagrada Familia.

Sagrada Família er et byggverk og dermed ikke noe vanlig pilegrimsmål. Samtidig er åndeligheten som omgir og fyller byggverket så påtakelig der det ruver på høyden over Barcelonas regelmessige gatenett, at basilikaen i seg selv har en tiltrekningskraft på linje med ethvert annet pilegrimsmål. Og mer enn noe annet setter den arkitekten Gaudís egen religiøsitet i nær forbindelse med den katalanske nasjonalånden, der kultur, fotball, skjønnhet i kunst og musikk og en grenseløs kjærlighet til det lokale forenes i de himmelstrebende tårnene på basilikaen.

Dette er også en pilegrimsopplevelse, ervervet under en ekspressreise med fly tur-retur i en utvidet weekend.

Slik er mine pilegrimsferder, og slik har jeg beskrevet dem i denne bloggen. Slik har jeg også beskrevet meg selv, som flyktig tilstedeværende men med samvittigheten rettet mot et grundigst mulig for- og etterarbeid.

Nå er det palmesøndag 2014, og jeg mener å ha nådd konklusjonen på den rekken av tekster som ble påbegynt første søndag i advent 2013.

• Det fins fortsatt mye å oppleve i verden, og ikke alt er synlig for øyet. De fineste reiseopplevelsene er de som setter spor på innsiden av den enkelte pilegrim.
• Det fins et bilde i Polen som kanskje er blitt malt av den evangelisten som visste mest om Jesu barndom og hjemmeforhold.
• Det fins et sted i Bosnia-Hercegovina der noen beboere som var barn i 1981, fikk åpenbaringer av en himmelsk skikkelse og for noen av dem pågår åpenbaringene fremdeles.
• Det fins en kirke i Roma der et eget alter hedrer den norske helgenkongen Olav den Hellige.
• Det fins en eldgammel linduk i Torino i Italia som viser et avtrykk av en korsfestet mann.
• Det fins en historie nedskrevet i fire versjoner om en mann som kalte seg Guds Sønn og som overvant døden første påskedag for ganske mange år siden. 

"Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd."

"Et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras, et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris."

Med disse sentrale og livsviktige ordene takker jeg for meg. Bloggen Ekspresspilegrim er herved avsluttet. 

San Carlo al Corso

Det fins et eget alter for Olav den Hellige i en kirke i Roma.

Da jeg hørte denne påstanden for første gang, var det en nyhet for meg, uventet og derfor en kilde til nysgjerrighet. Nærmere undersøkelser viste seg å bekrefte påstanden, og snart ble jeg en av de forbausende mange nordmenn som er kjent med Olavsalteret i Basilica di San Carlo al Corso.

Kirken er stor og hvit og har inngangspartiet vendt ut mot den travle gaten Via del Corso i Roma. Gaten løper smal og snorrett mellom den enorme rundkjøringen rundt Piazza Venezia og Piazza del Popolo.  Kirken er reist til minne om San Carlo Borromeo (1538-84), eller Den hellige Karl Borromeus, som i sin tid var biskop i Milano.

Inne i kirken, som er lys og tiltalende innvendig, finner man snart Olavsalteret på venstre side. Maleriet av den staute, blonde vikingkongen er ikke til å ta feil av. Utseendet til den nordiske kongen passer bra med idealbildet av Olav den Hellige. Fjellene i bakgrunnen og det frådende havet nedenfor klippen der han står, kan vi også gå med på, men restene av den kvestede dragen som han har beseiret, glir ikke fullt så naturlig inn i vårt nedarvede bildet av Olav Haraldsson. Samma det; her har noen lagt mye kreativ energi i å skape et varig minnesmerke i katolsk, europeisk ånd, og Olav står støtt der han står.

Det var først ved mitt tredje besøk i Roma at jeg fant veien inn i kirken San Carlo al Corso og fikk knele ved St. Olavs alter. Synet av bildet av vikingkongen i en basilika i Roma bekreftet hva jeg gjennom årene har oppfattet: Olav den Hellige er en stor helgen, betydningsfull for sin kristning av Norge og sitt martyrium på Stiklestad. Den 16. oktober hvert år minnes han ved dette alteret i Roma, ettersom denne datoen er satt som minnedag for hans omvendelse i Rouen i Frankrike. Den skal ha funnet sted i år 1014.

Det var nettopp den 16. oktober 2013 at jeg befant meg i San Carlo al Corso, sammen med flere hundre norske pilegrimer samt ambassadøren og flere prominente gjester. En pontifikal høytidsmesse under ledelse av biskop Bernd Eidsvig ble feiret i denne kirken, og som norsk katolikk var det en stor opplevelse å delta.

Det framkom at 1000-årsjubileet for St. Olavs omvendelse skal feires i Rouen 16. oktober i år. Det kunne vært fint å få med seg også den opplevelsen; vi får se.

Ennå har jeg i friskt minne den høytidelige minnemarkeringen i San Carlo al Corso. Jeg vet med sikkerhet at jeg ved alle framtidige reiser til Roma vil besøke kirken og Olavsalteret igjen. Det blir kanskje ikke på noen fastsatt minnedag, verken 29. juli eller 16. oktober, men det vil skje. Der fins kilden til kristendommens innpass i Norge. Det lar seg nesten ikke unngå å gjengi den folkelige bønnen til St. Olav utformet av cistercienserne på Tautra i 1993, nr. 627 i Lov Herren, norsk katolsk salmebok: