Saint-Maximin-la-Sainte-Baume heter en liten by noen mil øst for Aix-en-Provence. Det slår meg med hvilken nøyaktighet franskmennene navngir sine byer der sør i landet. Tre, fire og gjerne fem ord med bindestrek mellom er ikke uvanlig, men snarere nødvendig for å plassere byen eller stedet presist geografisk og historisk. Den hellige Maximin var, som tidligere nevnt, ombord i den båten som førte de tre Mariaer fra Det hellige land til Frankrike noen år etter Jesu himmelfart. Han skal ha vært den første biskop i Aix, ifølge de historisk sett ubekreftede legendene. Nettstedet katolsk.no omtaler ham litt kjølig, som et produkt av gamle franske myter, og han tidfestes flere århundrer etter den påståtte seilasen fra Palestina. Alt i alt er det lite vi kan vite sikkert om denne mannen, men han æres i det nevnte bynavnet.
I enden av byens hovedgate ligger en stor basilika, og den er viet Den hellige Maria Magdalena.
Kirken er høy og lang, og ved midten av venstre side av benkeradene går en trapp ned til krypten under gulvet.
Der oppbevares i henhold til tradisjonen levningene etter Maria Magdalena. Krypten inneholder en rekke eldgamle gjenstander, bl.a. deler av gamle sarkofager som kan ha vært laget for Maria Magdalena, Maximinus og flere andre.
Usikkerheten, det mytiske aspektet og all rimelig tvil forsvant da jeg sto innerst i krypten, og bare en glassvegg og et spinkelt gitter skilte meg fra en hodeskalle innhyllet i gull: Maria Magdalenas hode.
Historien forteller - ganske godt dokumentert - at gjennom århundrene har både paver og biskoper besøkt krypten i Saint-Maximin og forsynt seg av Maria Magdalenas levninger. Alle ville ha i sitt eie en relikvie så ekte som den kan få blitt, av en bibelsk person. Derfor er bare hodeskallen igjen av skjelettet som beviselig ble funnet i dypet under den nåværende kirken en gang i senmiddelalderen. Det ligger gammel forskning bak oppsporingen av graven og skjelettet, noe som tyder på at det er dette som er Maria Magdalenas levninger.
Tiden stoppet opp for meg der jeg sto. Grepet av historiens realisme falt jeg på kne, dels i respekt og ærefrykt, dels i takknemlighet over å få oppleve å stå der og se den mystiske og legendariske Magdalena, evangelienes moralske motstykke til Jomfru Maria. Hodeskallen innga ikke så mye gru hos meg som den innga undring, barnetro og ydmykhet. Langsomt reiste jeg meg opp og gikk helt inntil gitteret foran stativet med kraniet. Jeg stirret og stirret og fikk ikke tankene bort fra den sagnomsuste Maria Magdalena, omstridt allerede i evangeliene, ofte forvekslet med kvinnen ved brønnen og "den andre Maria" - i det hele tatt ikke lett å spore på pålitelig måte for teologer gjennom alle tider. Der sto jeg i den mørke, kjølige krypten og kikket opp på det som er tilbake av henne: Et kranium så gammelt at det er grått i fargen og danner en naturens og forgjengelighetens kontrast til gullsløret som omgir skjelettansiktet. Jeg tok tak i toppen på gitteret og hørte at det dirret i mitt grep. Mitt møte med Den hellige Maria Magdalena i Frankrike var dypt og personlig.
Takknemlig erkjente jeg at det var min opptakelse i Kirken tre år tidligere som hadde ført meg fram for den døde og jordiske Maria Magdalenas huløyde blikk. Kan en reise ende mer fantastisk enn dette? Ikke mange bibelske personers hodeskalle er på utstilling rundt i verden. Her, i en småby i innlandet av Provence, fant jeg Maria Magdalena. Jeg holder fast ved den franske versjonen av historien. Den virker, derfor tror jeg den er sann.
