Johannes Paul II i Provence

Bildene av disse to fromme kvinneskikkelsene har svært nær sammenheng. Først og fremst fordi begge bildene er tatt i Helligåndskirken i Aix-en-Provence, siste kvelden under min ekspressvalfart til de mytefylte helligdommene for St. Sara og Maria Magdalena. Helligåndskirken ligger i gamlebyen i Aix, i en av de smale gatene nord for Cours Mirabeau.
Dette er i en del av Frankrike der katolsk tro står sterkt og trygt, kanskje nettopp takket være legendene om bibelske personer som strandet i Camargue og endte sine dager som kirkelige ledere i denne delen av landet. Derfor er det også forståelig at franskmennene benytter en gammel, gammel basilika i den ærverdige byen Aix til å hylle helgener med tilknytning til Frankrike.
Kvinnen på bildet til venstre er St. Bernadette, født Bernadette Soubirous i 1844, død som nonne i 1879. I en alder av 14 år opplevde hun, i 1858, å ha visjoner som det bare var henne forunt å se. Det skjedde i en grotte nær Lourdes, og det hun fikk se og samtale med, var en liten kvinneskikkelse. Først ble hun mistrodd over alt, men langt om lenge ble hun tatt på alvor. Det som overbeviste skeptikerne rundt henne, var at hun, som var analfabet og kom fra svært enkle kår, kunne gjengi kvinneskikkelsens omtale av seg selv: "Jeg er Den uplettede unnfangelse." Slike begreper kunne Bernadette selv neppe ha funnet på.
Bernadette hadde flere åpenbaringer med kvinneskikkelsen, som senere er blitt omtalt som Vår Frue av Lourdes. Kvinnen settes i forbindelse med Jomfru Maria - ingen annen enn henne er blitt kalt Den uplettede Unnfangelse (latin: Immaculata). Bernadette beskrev nøye hvordan kvinneskikkelsen så ut, og det ble laget en statue av henne. Bildet til høyre ovenfor viser en kopi av denne statuen, en statue som nok er blitt kopiert mer enn de fleste andre. Vår Frue av Lourdes' positur er lett kjennelig, og over sin høyre arm har hun en rosenkrans hengende. Bernadette selv levde bare til hun ble 35 år gammel. I 1933 ble hun helligkåret. Derfor er det en glede å konstatere at det på sokkelen av hennes statue - bildet til venstre øverst - står St. Bernadette.
Å finne disse to helgenstatuene i en stor kirke i Syd-Frankrike var ingen overraskelse. Desto mer uventet var det derfor å finne et eget kapell viet Den salige pave Johannes Paul II bakerst i Helligåndskirken. Johannes Paul II var pave i hele 27 år; hans pontifikat er det 3. lengste i historien. Tre generasjoner katolikker husker denne paven, og han var særdeles populær. Derfor har jeg med tiden begynt å samle på møter med minnesmerker over Den salige Johannes Paul II. I Polen ses han nær sagt over alt, men det er ikke særlig underlig ettersom han selv var polakk. Å møte ham i nedenstående positur, i en legemshøy statue og omgitt av faner og flagg i Aix-en-Provence ga meg et forsterket inntrykk av hans betydning for Den katolske kirke i moderne tid.
Det kommer til å bli mange omtaler av Johannes Paul II på denne bloggen, og la oss innføre den allmenne forkortelsen like godt først som sist: JPII. Her er han i sitt kapell i Aix:

En moderne martyr

Dette monumentet er et minnesmerke over Den salige pater Jerzy Popiełuszko. Minnesmerket står i Częstochowa, inntil avenyen som fører fra sentrum og opp til Jasna Góra-klosteret. De som kommer på valfart til Den sorte Madonna, kan ikke unngå å se statuen i skinnende, rustfritt stål på et fundament av granitt.
Jeg er mer enn gammel nok til å huske navnet Jerzy Popiełuszko fra nyhetene på begynnelsen av 1980-tallet. Dette var tiden da fagbevegelsen Solidaritet organiserte streiker, demonstrasjoner og aksjoner i de store byene i Polen. Arbeiderne hadde en viss støtte fra Kirken, men det krevde mot og offer, og de prestene som tok seg av massene av aksjonerende arbeidere, fikk gjennomgå og er siden blitt husket. Jerzy Popiełuszko var en av dem, og ingen fikk gjennomgå mer enn han.
Sammen med Lech Wałęsa var han med på å grunnlegge Solidaritet ved skipsverftet i Gdańsk i august 1980. Han feiret messe for arbeiderne, talte flammende mot det kommunistiske regimet og samlet iblant over femti tusen deltakere ved messene.
I 1983 ble pater Popiełuszko arrestert. Han ble senere løslatt, men fikk ikke være i fred. Sikkerhetspolitiet skal ha planlagt å la ham omkomme i en arrangert trafikkulykke, men dette lyktes ikke. Bare en uke senere, 19. oktober 1984, ble han lurt med i en bil etter et møte. Bilen var på vei mot Toruń, men ble stoppet av hemmelig politi som utga seg for å være trafikkpoliti. Han ble slått bevisstløs og deretter banket voldsomt og påført store, indre skader. Til slutt ble han kastet i elven Wisła med en sekk med steiner bundet til foten.
Det gikk elleve dager før han ble funnet. Obdusenten som undersøkte liket, mente at han kan ha vært i live da han ble kastet i elven.
Jerzy Popiełuszko ble 37 år gammel. En tapper ung mann, en høyt ansett prest, massenes helt, en martyr fra moderne tid. Den 6. juni 2010 ble han saligkåret i Warszawa.
Alle disse historiske og biografiske opplysningene er hentet fra katolsk.no, nettstedet til Den katolske kirke i Norge.
Dette er første gang jeg omtaler Den salige Jerzy Popiełuszko her på denne bloggen, men det blir ikke siste gang. Fordi jeg så tydelig husker navnet hans og nyhetsrapportene om hans skjebne på 1980-tallet, har jeg følt meg berørt av en sår gjenkjennelse hver eneste gang jeg har støtt på navnet hans eller bilder av ham. Han var født 10 år før meg.
I Polen ses han mange steder i form av bilder, gatenavn, bautaer og bøker. En steintavle til hans minne ble i 2011 avduket inne i den lokale katolske kirken her hvor jeg bor, og i august hvert år arrangeres en pilegrimsvandring gjennom Indre Østfold til et minnesmerke for Jerzy Popiełuszko ved bredden av innsjøen Øyeren.
Jerzy Popiełuszko er viktig i mitt liv - ikke på noen måte så viktig som han er for polakkene, men like fullt av stor betydning. Da jeg oppdaget det store minnesmerket i Częstochowa på bildet øverst, var jeg på min første pilegrimsferd i Polen. Å se Popiełuszko inntil avenyen slik, i rustfritt stål og med blomsterbuketter ved sokkelen, fikk følelsene til å velte opp i meg, og jeg blir andektig hver gang jeg støter på denne fantastiske salige.
Jeg kommer til å skrive mye mer om Jerzy Popiełuszko, for det har han fortjent.

Tilbake til det normale

På hvilket tidspunkt trer jeg ut av min normale livsførsel og inn i pilegrimsmodus når jeg foretar mine pilegrimsferder i ekspressfart?
Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv iblant. Det er jo hele tiden slik at selv pilegrimer trenger mat og drikke. De ekte vandrerne, de som bruker lang tid, mye krefter og lite penger underveis, innstiller seg sikkert på en annen materiell standard enn den vanlige når de foretar sine valfarter. Dette vet jeg lite om; jeg har jo aldri vandret på den måten.
Derimot lever jeg for min del kanskje bedre under selve ferdene enn jeg gjør hjemme. Ja, jeg tror faktisk at en valfart som ekspresspilegrim har høyere standard enn hjemmetilværelsen.
Dette er grunnen til at jeg vet en del om polsk restaurantmat. Jeg har ikke bare besøkt Kraków og Częstochowa, men også flere andre byer i det vidstrakte og usvikelig katolske landet. Ikke alle mine reiser til Polen har hatt like mye valfartsaspekt, men fromheten og kjærligheten til Kirken er aldri langt unna når jeg er der.
Mange steder har jeg fått aldeles utsøkt mat på restaurantene, og det til en pris som er bare hyggelig. I kystbyen Gdańsk har jeg en favorittrestaurant med mexikansk mat. Ypperlig! Det går helt greit å oppsøke en utsøkt restaurant etter et møte med de hellige i en katedral eller i en basilika eller på et fjell. Opplevelsen sitter i sinnet, den følger med og preger måltidet. Nytelsen av maten blir større fordi gleden og takknemligheten over å ha nådd pilegrimsmålet farger stemningen ved bordet.
Bildet ovenfor er tatt i Aix-en-Provence i september 2013. Dette var en sen kveld mellom to besøk ved store og ganske eksentriske pilegrimsmål. Dette vil og må jeg fortelle om ved en senere anledning, men et forvarsel er allerede gitt i forrige innlegg: I Provence fikk jeg enda et slikt møte med evigheten, tidløsheten, de bibelske skikkelsene. Om kvelden inntok jeg middagen utendørs og avsluttet med crème brûlée. En bedre avslutning på en dag i andakt og bønn går det knapt an å få. Takknemligheten til Herren Gud er uten grenser.
Like fullt er mat og drikke med på å minne meg om at jeg er til; jeg er levende og har behov for næring. Min rolle som ekspresspilegrim på denne bloggen utelukker ikke de øvrige sidene ved min person. Jeg er våken for alt som skjer, jeg har synspunkter og reaksjoner, men i denne bloggen har jeg valgt å legge all min skriveglede i å fortelle om meg selv som pilegrim. På ekspressferd.

Møte med det forunderlige

Det er ikke noe hvilket som helst bilde som oppbevares bak en smijernsport og et forheng i klosterkapellet i Jasna Góra, Częstochowa, Polen. Bildet forestiller Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget. Begge to er lett kjennelige på en stor, gylden glorie rundt hodet.
Bildet har fulgt polsk i historie i svært mange århundrer og har brakt velsignelse og glede i all dramatikken. Under en kamp om selve bildet ble det påført to striper i malingen på Marias kinn. Det sies at det har vært gjort gjentatte forsøk på å reparere skaden, men de to stripene har alltid dukket opp igjen. Derfor er stripene spesielt framtredende i de tallrike kopiene som er laget av bildet - det gjelder å understreke at de er til stede.
Ingen vet hvor gammelt bildet er, men det er meget gammelt, mer enn 1500 år. Faktisk kan det rent hypotetisk være så gammelt at det fins forsvar for den svimlende legenden om dets opphav:
Legenden sier at bildet er malt av evangelisten Lukas. Han skal ha hatt Jomfru Maria selv som modell etter at Jesus hadde fart opp til himmelen. Mens Lukas malte, fortalte Maria ham om Jesu barndom. Det var disse fortellingene som satte Lukas i stand til, som den eneste av evangelistene, å kunne fortelle en lang rekke beretninger fra Jesu barndom i sitt evangelium.
Jorden rykkes et lite øyeblikk ut av sin bane og sitt kretsløp  når jeg tar inn over meg denne legendens mulighet. Det gjør det til en enda større og nesten eksistensiell opplevelse å ha sett selve bildet, Den sorte Madonna, malt av evangelisten Lukas, med et spørsmålstegn kledelig omgitt av parentes etter Lukas(?).
Jeg vet at dette er høyst usikkert, og jeg vet at historien er litt for luftig til at jeg kan tro fullt og fast på den, men muligheten for at den tross alt kan være sann, gir meg en opplevelse av tidløshet, av forbindelse med evigheten via Bibelen og noen av de personene som formidlet beretningene i min religion.
Det var i løpet av 2010 at jeg ble kjent med Den sorte Madonna og Jasna Góra og de mange legendene som er knyttet til det eldgamle bildet. Som tidligere nevnt skaffet jeg meg mye kunnskap før selve reisen til Częstochowa; ekspresspilegrimsferden var som vanlig svært godt planlagt og forberedt.
I ettertid har jeg støtt på flere slike svimlende legender, og så sent som i september 2013 oppsøkte jeg et par andre pilegrimsmål med tilsvarende legendarisk innhold. Livet er blitt rikere; jeg sitter her med en masse mytisk kunnskap som folk rundt meg ikke tar seg tid til å fordype seg i, og jeg har fått se ting med mine egne øyne ting som med sitt inventar av legender og ubekreftet historie har stilt meg ansikt til ansikt med nettopp evigheten.
Jeg gleder meg faktisk til å fortelle mer fra mine ekspressferder til reisemål av uvanlig hellighet og mystikk.

Tre grunner til undring

Częstochowa. En mindre industriby ute på de vide slettene sørvest i Polen. Blant nordmenn enten totalt ukjent og fremmed eller kjent som stedet hvor det ligger et kloster som Lech Wałęsa overlot hele Nobels Fredspris til.
I det nevnte klosteret, Jasna Góra, bor også Polens dronning, Den sorte Madonna.
Jeg reiste dit med tog fra Kraków og møtte det mest forunderlige og andaktsfulle stedet jeg til da hadde sett. La meg fortelle om tre sterke opplevelser fra mitt møte med Częstochowa.
- - -
Allerede på veien opp til Jasna Góra-klosteret skjønte jeg at jeg ikke var alene om å dra dit denne søndagen. Det var tett av folk oppover den slake skråningen der klostret og det høye kirketårnet tronet øverst. Busser sto parkert på sidene, og det var helt tydelig et utfartssted.
Jeg gjorde klar kameraet og tok noen bilder av portalen inn til selve klosterområdet da jeg kjente noen prikke meg på skulderen. Jeg snudde meg og så en velkledd, smilende mann på knappe førti år. Han snakket til meg på polsk og holdt fram et kamera mot meg. Han snudde seg halvveis og pekte, og jeg forsto med ett hva han ville: Han ba meg bruke sitt eget kamera for å ta bilde av ham og familien. Bak ham sto nemlig resten av familien oppstilt, klare for fotografering: En søt og nett kvinne som utvilsomt var hans kone og deres fem - 5 - døtre i alder fra tre-fire år og opp til tolv-tretten. Døtrene var kledd i helt like kjoler; jeg fikk en Sound-of-Music-flashback og holdt på å falle i staver av det betagende synet. Jeg overtok kameraet hans, knipset et bilde mens øynene sto fulle av tårer, innså at bildet nok ikke var noe å skryte av så jeg gjorde tegn til familien på sju at jeg tok ett bilde til. Deretter ga jeg kameraet tilbake mens vi utvekslet takksigelser på hvert vårt språk som den andre ikke forsto.
For all framtid kommer jeg til å bebreide meg selv at jeg ikke tenkte på å knipse et bilde av den skinnende pilegrimsfamilien også med mitt eget kamera. Jeg må leve resten av livet med bare minnet om de sju på netthinnen.
- - -
Bildet av Den sorte Madonna blir avduket til bestemte tider hver dag. I god tid før klokken nærmet seg avdukingen kl. 14, søkte jeg inn i kapellet der bildet blir oppbevart. Det var allerede mange mennesker der inne, og tettere og tettere ble det. Jeg ble trengt inn mot veggen til venstre, men jeg hadde godt utsyn mot bildet, som hang tildekket bak et gjerde av smijern.
Forsamlingen stilnet, og snart hørtes mektig musikk med strykeorkester og orgel over et skjult høyttaleranlegg. Teppet som dekket bildet, gled opp med en knirkende lyd, og den sammentrykte folkemengden knelte ned, nesten alle på én gang, uten noe signal eller kommando, bare spontant idet det eldgamle, legendariske bildet begynte å bli synlig under det stigende forhenget.
Da Den sorte Madonna var fullt synlig og musikken stanset, begynte folk å synge. Alle som kunne polsk i det trange kapellet - og det tror jeg var samtlige unntatt meg - stemte i en vakker, langsom salme. De sang tre vers, og ingen hadde noen salmebok eller tekstark foran seg. De bare sang fordi de kjente salmen.
Da sangen stilnet gikk det noen minutter i stillhet. Så begynte folk å reise seg og søke mot utgangen. Oksygenmangelen begynte å bli påtrengende, men folk forlot rommet rolig og uten tegn til hastverk. Mange sto fortsatt knelende foran bildet da jeg trakk meg tilbake og gikk ut i solen utenfor.
Hvilken salme var det de sang? Jeg hadde aldri hørt melodien før, og jeg kjente naturligvis ikke teksten. Av en helt ubegripelig grunn tenkte jeg ikke på å spørre noen hva salmen het. Nå, tre og et halvt år senere, har jeg en polsk salmebok i min samling av katolske bøker. Droga do nieba, veien til himmelen, heter den, og salmene i den er forsynt med noter. Hadde jeg bare vært åndsnærværende nok til å spørre om salmens tittel den gangen i Jasna Góra, hadde jeg kunnet spille salmen og skaffe meg et forhold til teksten. Jeg lot sjansen til dette gå fra meg i en slags uforberedt forvirring over hva jeg tok del i.
- - -
På veien tilbake til jernbanestasjonen i Częstochowa - det var en halvtimes spasertur fra klosteret - støtte jeg på en stor gruppe pilegrimer som ikke akkurat benyttet noen ekspressmetode slik jeg selv gjør. Det var femti eller hundre mennesker som vandret forventningsfullt oppover den brede alleen mot Jasna Góra og Den sorte Madonna. En av de forreste bar en fane med et stedsnavn som sikkert fortalte hvor de kom fra. En fransiskanermunk var blant dem. Pilegrimene var i nesten alle aldersgrupper. De sang og vinket til folk de passerte.
Jeg kjenner en polskfødt dame i den katolske menigheten her hjemme. Hun har fortalt meg at hun i sin ungdom på slutten av 1970-tallet deltok i en pilegrimsvandring til Częstochowa. Den foregikk som en vandring til fots og pågikk i to uker. Underveis overnattet de i låver og provisoriske haller som ga tilstrekkelig tak over hodet.
Jeg sto i den bilfrie enden av alleen mot Jasna Góra i august 2010 og betraktet en gruppe ekte pilegrimer. Jeg vet ikke hvor langt eller hvor lenge de hadde gått, men det var blitt langt på dag da jeg så dem. Dagen var varm, og de bar preg av å være glad for endelig å se målet foran seg.
De rakk å oppleve rike og berikende refleksjoner under sin ferd. Jeg derimot, som er en ekspresspilegrim, må sørge for å reflektere før og etter mine reiser. Det var denne nødvendigheten jeg innså der i Częstochowa, mens flokken av vandrere gikk syngende forbi. Før jeg reiste dit, hadde jeg skaffet meg en hel del kunnskaper om Den sorte Madonna og klosteret hvor hun oppbevares, men jeg hadde ikke fått med meg noe som helst av magien ved å være der, i Madonnaens nærhet. Denne sannheten sank inn i meg, og jeg så at det å forberede et møte med et pilegrimsmål aldri kan gjøres på avstand. Det er derfor helt avgjørende å gi plass for tilleggsopplevelser ved siden av det å få se alt teoretisk faktastoff få sin bekreftelse. En pilegrimsferd inneholder noe mer, en ekstra dimensjon. Å reise i ekspressfart forhindrer ikke møtet med denne dimensjonen, men man må være åpen for at den er til stede. Den erkjennelsen gjorde min første tur til Częstochowa annerledes enn den sannsynligvis var for flokken av fotturpilegrimer. Jeg så det i blikket hos dem, jeg hørte det i sangen deres, og jeg kjente det i slektskapet mellom dem og meg. Jeg skjønte at jeg ved alle framtidige ekspresspilegrimsferder måtte sørge for å være åpen for mystikken bak kunnskapene om mine pilegrimsmål.

Kirketetthet

 

Folk i Kraków langt sør i Polen hevder at byen, som en gang var Polens hovedstad, har verdens nest største forekomst av kirker. Bare Roma ligger over i antall kristelige gudshus. Kraków-boerne er stolte av det, og mye tyder på at kirkene er svært godt besøkt, både av turister og fastboende.

Begge de to første bildene i dette innlegget viser Mariakirken, som ligger ved enden av det store torget i gamlebyen.

 

Fra klokketårnet spilles timesignaler på trompet - live. Denne skikken er naturligvis enestående i verden; ikke mange byer tar seg råd til å ha profesjonelle trompetister sittende på skift i et kirketårn dag og natt for å spille noen få sekunder hver time. 

Mariakirken er full av prakt. I et sidekapell bakerst er det åpent for alle som kommer inn for å be eller ha en stille stund i helligdommen. Dermed blir alle som bare kommer inn for å kikke på det vakre og innholdsrike interiøret, geleidet utenom de bedende.

 Også andre steder i Kraków sentrum er det aktuelt å sende en bønn til det høye. Ved den gamle byporten finner vi krusifikset ovenfor, komplett med Maria og (sannsynligvis) apostelen Johannes på hver sin side. Figurenes stil og utforming tyder på at de er meget gamle, kanskje enda eldre enn porten og bymuren der de er plassert.

En slik montasje midt i byen, ved den travleste innfartsåren til den gamle bydelen, vitner om en ubegrenset vilje til å prioritere det kristne budskapet og alt som Den katolske kirke setter i første rekke. Jeg besøkte aldri Polen i kommunisttiden, men jeg vil anta at krusifikset og de tilhørende figurene var plassert like lett synlig også den gangen. Dette er Polen, og der er det andre regler som gjelder og andre verdier som råder enn det vi finner i de fleste andre land.

 

Den hittil mest populære paven i de siste hundre år var uten tvil Johannes Paul II. Nettopp i Kraków gikk han gjennom alle grader fra student til prest, biskop og kardinal. Under døpenavnet Karol Wojtyła var han en folkekjær kirkeleder allerede før han ble pave i 1978. I et vindu i bispegården i Kraków er det plassert et bilde av ham på en måte som får det til å se ut som om han står der lys levende. Et møte med Polen er i våre dager også et omfattende møte med den salige Johannes Paul II.

- - -

Jeg har vært i Kraków flere ganger, men det var reisen i 2010 som var den viktigste. Da var mitt sinn på sitt mest åpne overfor alt det kirkelige og katolske, og jeg nesten frotset i kirkebesøk og kontakt med alle symbolene. Det er umulig å forholde seg nøytralt til alle de kirkelige uttrykkene i byen Kraków. Dette var mer enn jeg var forberedt på tross tidligere besøk. Møtet med Kraków sommeren 2010 ble en pilegrimsferd før selve ferden. Målet med turen var å komme med fly til en by som det lot seg gjøre å dra videre fra for å komme til Częstochowa. Jeg kom dit også, men først til Kraków. Det var gripende, opplysende og mektig. 

Neste innlegg vil omhandle valfartsstedet Częstochowa.