Tilbake til det normale

På hvilket tidspunkt trer jeg ut av min normale livsførsel og inn i pilegrimsmodus når jeg foretar mine pilegrimsferder i ekspressfart?
Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv iblant. Det er jo hele tiden slik at selv pilegrimer trenger mat og drikke. De ekte vandrerne, de som bruker lang tid, mye krefter og lite penger underveis, innstiller seg sikkert på en annen materiell standard enn den vanlige når de foretar sine valfarter. Dette vet jeg lite om; jeg har jo aldri vandret på den måten.
Derimot lever jeg for min del kanskje bedre under selve ferdene enn jeg gjør hjemme. Ja, jeg tror faktisk at en valfart som ekspresspilegrim har høyere standard enn hjemmetilværelsen.
Dette er grunnen til at jeg vet en del om polsk restaurantmat. Jeg har ikke bare besøkt Kraków og Częstochowa, men også flere andre byer i det vidstrakte og usvikelig katolske landet. Ikke alle mine reiser til Polen har hatt like mye valfartsaspekt, men fromheten og kjærligheten til Kirken er aldri langt unna når jeg er der.
Mange steder har jeg fått aldeles utsøkt mat på restaurantene, og det til en pris som er bare hyggelig. I kystbyen Gdańsk har jeg en favorittrestaurant med mexikansk mat. Ypperlig! Det går helt greit å oppsøke en utsøkt restaurant etter et møte med de hellige i en katedral eller i en basilika eller på et fjell. Opplevelsen sitter i sinnet, den følger med og preger måltidet. Nytelsen av maten blir større fordi gleden og takknemligheten over å ha nådd pilegrimsmålet farger stemningen ved bordet.
Bildet ovenfor er tatt i Aix-en-Provence i september 2013. Dette var en sen kveld mellom to besøk ved store og ganske eksentriske pilegrimsmål. Dette vil og må jeg fortelle om ved en senere anledning, men et forvarsel er allerede gitt i forrige innlegg: I Provence fikk jeg enda et slikt møte med evigheten, tidløsheten, de bibelske skikkelsene. Om kvelden inntok jeg middagen utendørs og avsluttet med crème brûlée. En bedre avslutning på en dag i andakt og bønn går det knapt an å få. Takknemligheten til Herren Gud er uten grenser.
Like fullt er mat og drikke med på å minne meg om at jeg er til; jeg er levende og har behov for næring. Min rolle som ekspresspilegrim på denne bloggen utelukker ikke de øvrige sidene ved min person. Jeg er våken for alt som skjer, jeg har synspunkter og reaksjoner, men i denne bloggen har jeg valgt å legge all min skriveglede i å fortelle om meg selv som pilegrim. På ekspressferd.