Avstand

Kirken på dette bildet er Katedrala Srca Isusova - Katedralen for Jesu Hellige Hjerte - i Sarajevo. Katedralen ligger sentralt i gamlebyen, Baščaršija, ved enden av en gågate som går tvers gjennom bydelen. Kommer man østfra, dukker den katolske katedralen opp på høyre side samtidig som en åpen plass til venstre skiller den fra den serbisk-ortodokse kirken.
Under en omfattende pilegrimsferd i Bosnia-Hercegovina besøkte jeg begge katedralene en søndag formiddag og overvar messe begge steder. Reisen til det plagede landet sentralt på Balkan foregikk i ekspressfart med Austrian Airlines fra Oslo via Wien til Sarajevo. Der ble mitt reisefølge og jeg plukket opp av en venn av en bekjent som hadde en stor og god bil som han kjørte oss rundt i landet med. Målet med reisen var primært å besøke det store pilegrimsmålet Međugorje. Mine inntrykk derfra vil bli tema for en rekke blogginnlegg på et senere tidspunkt. Det er virkelig en umåtelig mengde tekster jeg kan klare å produsere på grunnlag av den hurtige rundreisen i Bosnia-Heregovina, en reise som fra først til sist var en pilegrimsferd - en dannelsesreise etterfulgt av endeløse refleksjoner.
Bare opplevelsen av den velkjente messen i den katolske katedralen satte meg i en undrende og nesten mismodig sinnsstemning. Den viktigste opplevelsen av det åndelige fellesskapet i forsamlingen var avstand tross nærhet. Mer enn noe annet sted opplevde jeg bosniernes problemer med å forholde seg avslappet til medmennesker; krigen og konfliktene på 1990-tallet sitter dypt og er vanskelige å fri seg fra. Tragediens ettervirkning var så merkbar at jeg fant det like greit å forsvinne da messen var slutt. Folk i kirken var reserverte og innadvendte og fant tilflukt i konsentrasjon om messefeiringen. Bare under fredshilsenen før kommunionen oppnådde jeg flyktig øyekontakt med en eller to som hadde plass like ved meg. Bare dette var det eneste jeg opplevde av åpenhet, rent rituelt.
Da messen var over, så jeg en gruppe på fem-seks unge menn ble stående og prate like utenfor kirken. Hos dem alle lyste prestesnippen hvitt foran halsen, og jeg antok at de var prestestudenter. Jeg tenkte at de sikkert kunne slå av en prat på engelsk, men heller ikke i denne flokken av unge oppnådde jeg kontakt. Det var som om de ikke så meg overhodet; jeg var usynlig for dem slik jeg også var for de andre jeg forsøkte å oppnå kontakt med på vei ut av katedralen.
Jeg har aldri opplevd noe lignende, og det forsterket det generelle inntrykket jeg fikk av Sarajevo som en by der folk ikke omgås, men går forbi hverandre. Det har naturligvis sammenheng med byens og landets relativt ferske historie, som jeg ikke på noen måte er en del av. Å holde avstand for sikkerhets skyld er muligens viktigere der i byen enn å inkludere ukjente trosfeller. Bortsett fra, som sagt, under fredshilsenen, heldigvis.