Den hellige Sara

Det er fredag 13. september 2013, uten at noen av oss legger vekt på datoen. Mitt reisefølge og jeg har tatt oss fram til Saintes-Maries-de-la-Mer, har kommet oss inn i kirken og ned i krypten, som er St. Saras helligdom. Rommet er mer enn halvmørkt, og det er lavt under taket. I det innerste hjørnet ser jeg straks statuen som forestiller Den hellige Sara, figuren som hvert år den 24. mai blir båret ut i havet for så å bli fraktet inn på land igjen der hun får en strålende mottakelse. 

St. Sara er romfolkets skytshelgen. Ifølge deres tradisjon skal pilegrimer ta med noe å kle Sara med. Derfor er hun omgitt av tekstiler og smykker. 

Ifølge boken "Mysteries and Secrets of the Templars. The Story Behind the Da Vinci Code" av Lionel & Patricia Fanthorpe (Toronto 2005) er den uthogde benken til venstre på det øverste bildet et eldgammelt alter. Det er mulig at dette er et tegn på at Sara-kulten har eksistert på dette stedet i langt mer enn 1000 år. Krypten skal ha vært tilgjengelig kun for romfolk helt fram til 1912, men siden da har krypten vært åpen for alle.

Derfor kunne også mitt reisefølge og jeg fritt stige ned i det mørke rommet i september 2013, se Den hellige Sara på nært hold og erkjenne virkeligheten i kulten. Vi knelte foran Sara, tente lys og opplevde en andaktsstund av de helt spesielle. Det var som om figuren foran oss ble lys levende og virkeliggjorde alle myter og legender vi hadde lest og hørt om den mørkhudede ungjenta som kom til Frankrike i båt sammen med de bibelske personene rundt år 40.

Skulpturen er rørende vakker. Det fjerne blikket tiltrakk oss enda mer og levendegjorde den påkledde statuen. Ifølge Dan Brown og romanen "Da Vinci-koden" fra 2003 kan Sara ha vært datter av Jesus og Maria Magdalena. Ingen andre har villet påstå dette, og det finnes ikke holdepunkter for at noen av de to var gift - verken med hverandre eller andre personer. Dan Brown hentet sine teorier bl.a. fra boka "Holy Blood, Holy Grail" av Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Lincoln (1982), en bok som beskriver en rekke mytiske konspirasjoner og hemmeligheter fra det sørlige Frankrike, især knyttet til pyreneerlandsbyen Rennes-le-Château. 

Med henvisning til Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider kunne mitt reisefølge og jeg fastslå at St. Sara finnes. Hun har vært der siden hun ankom med båt rundt år 40. Mytens utbredelse, mangfoldet i forestillingene og de tallrike beretningene om en farget ungjente i Maria Magdalenas følge i Sør-Frankrike, tyder på at dette har rot i en historisk virkelighet. Jeg har sett henne, berørt hennes klær og snakket til henne i bønn. I ekspressfart, som jeg vil fortelle om i neste innlegg, ankom jeg Saras helligdom i Camargue, men ingen annen pilegrimsferd har krevd så mye forberedelse og har ført til så mye etterarbeid og refleksjon som nettopp det tankevekkende besøket hos St. Sara. Det var ikke først og fremst jeg som berørte henne, men jeg som ble berørt.