Refleksjon 8

Denne bloggen er kommet inn i sin siste fase. Palmesøndag skrives siste innlegg; bare fire innlegg gjenstår. Jeg har kapasitet til å holde det gående lenger, men jeg har funnet det både riktig og hensiktsmessig å la denne bloggen få sin ende. Bare ett tema gjenstår. Det er dette jeg vil bruke de fire siste innleggene på.

I tekstene jeg har skrevet her siden første søndag i advent 2013, har jeg fortalt om mine høyst personlige opplevelser på kjente og ukjente pilegrimsmål i en rekke land i Europa. Opplevelsene har i mange tilfeller vært dype, i hvert fall for meg selv, og de har vært minneverdige. Det er derfor jeg har valgt å skrive om dem. Det har vært refleksjoner nok til å fortelle en hel del og likevel beholde noe for meg selv.

Alle besøkene på ulike pilegrimsmål har framfor alt vært lærerike. Forberedelsene og de uformelle studiene etterpå har gitt meg verdifull innsikt og har gitt varig næring til min katolske tro. Som jeg hele tiden har betonet, har det ikke spilt noen rolle at pilegrimsreisene har foregått i ekspressfart. Tiden før og etter reisen har i hvert eneste tilfelle blitt svært meningsfylt takket være pilegrimsmålets innhold og egenart.

Jeg står foran det ultimate pilegrimsmålet, et mål så fullt av kunnskap og forskning, så preget av gåter og undring at diskusjonen kanskje aldri vil ta slutt. Dette er Herren Guds gave til menneskeheten, et fotavtrykk for ettertiden, en hilsen fra den himmelske virkeligheten som vi mennesker i liten grad klarer å ta inn over oss.

Jeg tenker på La Santa Sindone, det hellige likkledet i Torino. Den katolske kirkes eiendom siden 1983, en historisk artefakt så hemmelighetsfull og samtidig så bugnende av vitnesbyrd og forklaringer at den kan gi kunnskap til et helt liv.

Likkledet er i beste fall omstridt, i verste fall foraktet og fornektet. Like fullt har det gitt opphav til en egen vitenskap, sindonologi, et fag som beskjeftiger forskere og studenter i en rekke land i verden. De prøver å finne svar på en gåte: Hvordan kan et fotografisk avtrykk av en død person dannes på en eldgammel linduk? Og: Hvordan forholder vi oss til en artefakt som det ikke lar seg gjøre å fastslå alderen og opprinnelsen til?

Jeg har vært i Torino; reisen var omtalt i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I den neste uka følger tre blogginnlegg der jeg forteller om likkledet, som jeg har lest så mye om og vært så nær. Kunnskapen om likkledet har gitt meg ny innsikt i korsfestelsens lidelser, det har gitt meg økt tro på oppstandelsen, og framfor alt: Det har gitt meg et nytt gudsbilde.

Nå som denne bloggen nærmer seg varig stillstand, ser jeg at den nok har hatt en svært beskjeden oppgave utad. Den har først og fremst vært mitt eget redskap for meg selv og mine pilegrimserfaringer, et sted å samle opp inntrykk, refleksjoner og kunnskap. Ifølge besøksstatistikken har ett innlegg blitt lest av svært mange besøkere, nemlig teksten om den norske messen i Basilica di San Carlo al Corso sist høst. Dette oppnådde å bli linket til fra Den katolske kirkes norske hjemmesider, og besøkstallene spratt til værs. Noe besøk ble det også på teksten om Ketil Bjørnstad og Erik Hillestads verk "Messe for en såret jord". Alle de andre tekstene, de som virkelig beskriver mine observasjoner, tanker og følelser på til dels svært eksotiske pilegrimsmål, er bare blitt kikket på av mindre enn 10 gjester, mange av dem trolig uten norskkunnskaper. Derfor er det grunn til å undres over at jeg fortsatt finner mening i denne skrivingen.

Den gagner meg selv, og det er utvilsomt motivasjon nok. Derfor setter jeg sluttstrek nå som jeg selv ser at jeg har nådd enden, høydepunktet og konklusjonen. Veien har vært snirklete og har beveget seg via kirker og pilegrimsmål i 10 land. Her ender siste refleksjon, og bloggens fire siste tekster følger. 

I anledning fastetiden: Stabat Mater dolorosa

Stabat mater dolorosa

juxta Crucem lacrimosa,

dum pendebat Filius.

Cuius animam gementem,

contristatam et dolentem

pertransivit gladius.

O quam tristis et afflicta

fuit illa benedicta,

mater Unigeniti!

Quae mœrebat et dolebat,

pia Mater, dum videbat

nati pœnas inclyti.

Quis est homo qui non fleret,

matrem Christi si videret

in tanto supplicio?

Quis non posset contristari

Christi Matrem contemplari

dolentem cum Filio?

Pro peccatis suæ gentis

vidit Iesum in tormentis,

et flagellis subditum.

Vidit suum dulcem Natum

moriendo desolatum,

dum emisit spiritum.

Eia, Mater, fons amoris

me sentire vim doloris

fac, ut tecum lugeam.

Fac, ut ardeat cor meum

in amando Christum Deum

ut sibi complaceam.

Sancta Mater, istud agas,

crucifixi fige plagas

cordi meo valide.

Tui Nati vulnerati,

tam dignati pro me pati,

pœnas mecum divide.

Fac me tecum pie flere,

crucifixo condolere,

donec ego vixero.

Juxta Crucem tecum stare,

et me tibi sociare

in planctu desidero.

Virgo virginum præclara,

mihi iam non sis amara,

fac me tecum plangere.

Fac, ut portem Christi mortem,

passionis fac consortem,

et plagas recolere.

Fac me plagis vulnerari,

fac me Cruce inebriari,

et cruore Filii.

Flammis ne urar succensus,

per te, Virgo, sim defensus

in die iudicii.

Christe, cum sit hinc exire,

da per Matrem me venire

ad palmam victoriæ.

Quando corpus morietur,

fac, ut animæ donetur

paradisi gloria. Amen.

Karneval

France Prešeren (1800 - 1849) er Slovenias mest kjente og mest populære dikter. I hver eneste by i landet finnes en gate eller et torg oppkalt etter ham. I Ptuj har man Prešernova ulica -  Prešeren-gaten - som går fra torget, forbi kirken og sentrumsskolen opp til parken.
I Prešernova ulica lå i 2010 Park Hotel. Mitt reisefølge og jeg tok oppstilling utenfor hotellet i god tid før kl. 13 søndag 12. februar, kjøpte en tallerken hønsesuppe og et glass hvitvin fra den provisoriske disken på hotellets parkeringsplass og ventet spent på karnevalsopptoget.

Så kom de gående, flokker av kurenter med lange, frekke tunger ut av munnen og fargerike tøystrimler hengende mellom hornene av kvister. Vi forsto ikke all symbolikken i kostymene, men vi konstaterte at de som bar disse hjemmelagde draktene, hadde det atskillig varmere enn vi som sto som publikum i vanlige klær langs gaten.

Et fellestrekk i kurent-kostymene var de enorme sauebjellene som hang i et tau over korsryggen på fabelvesnene. Bjellene klang rytmisk der kurentene vandret fram, og iblant stoppet de vandrende skapningene opp og svingte på hoftepartiet så alle bjellene skranglet øredøvende og hørtes i vid omkrets.
Da jeg så og hørte dette, husket jeg med ett hva som var grunnen til at jeg så gjerne ville oppleve Kurentovanje. Det var opplevelser fra OL på Lillehammer i 1994, både fra mitt eget besøk under lekene og fra timevis med TV-sendinger. For første gang opplevde vi slovenere i flokk på norsk jord, vi så slovenere på norsk TV, og noen av dem var utkledd på denne måten, kjennetegnet nettopp ved saueskinnene og de store sauebjellene.
Jeg sto langs Prešernova ulica i Ptuj seksten år senere og så kurenter i levende live, så å si, nettopp fordi jeg hadde klart å oppspore karnevalssesongen på kalenderen.
Opplevelsen ble med ett større. Jeg sto der og visste at jeg var en av ganske få nordmenn som hadde sett disse skapningene - altså slovenere utkledd på denne måten - i deres opprinnelige miljø. Jeg visste at jeg tok del i noe unikt, noe intenst folkelig, noe med en blanding av katolsk og slovensk-hedensk opprinnelse, og jeg kjente at jeg var stolt over den sjeldne erfaringen som ble meg til del der og da.
Flokker og grupper av både kurenter og andre vesener vandret forbi. Noen bar flagg fra Ungarn, Bulgaria, Slovakia og Belgia. Opptoget var strålende, og det varte i time etter time. Mitt reisefølge og jeg gikk etter en god stund inn i hotellets bar for å slukke tørsten med lokal, gloheit Glühwein mens vi gjenvant litt kroppsvarme. Så gikk vi ut på fortauet igjen, så på og fotograferte nye skarer av karnevalskledde vesener før vi gikk opp på rommet til den ene av oss og tok noen slurker av vår medbrakte tax free kvote mens vi fikk ny varme i kroppen. Så gikk vi ut igjen, opplevde hestetemmere som veivet og smalt med åtte-ti meter lange pisker før nye horder av kurenter flommet oppover gaten. Det var en opplevelse av vår og sommer før vinteren i fjellandet var villig til å slippe taket. Dette var fastetidens innledning, tradisjonsrik og fargesterk.

Festens magi

I vår tid snakkes det humoristisk om "det katolske døgnet" i sammenhenger der jeg iblant ferdes. Uttrykket er en hentydning om det underlige i at mange høytidsdager starter kvelden i forveien. I Norge kjenner alle dette fenomenet fra selveste julaften, da feiringen her til lands når høydepunktet med gaveutveksling og julemiddag den 24. desember. Egentlig er det dagen etter som er selve juledagen, men fra gammelt av - fra førreformatorisk tid - starter høytidsmarkeringer kvelden før den egentlige dagen.
Derfor kunne vi se hvordan fastetidskarnevalet var godt i gang i Ptuj allerede lørdag kveld, dagen før fastelavnssøndag. Høydepunktet i karnevalssesongen var paraden ved middagstider søndag. Her vandret alle karnevalsdeltakerne flokkevis gjennom byen i sine fantastiske kostymer. Opptoget foregikk i ordnede former og i fullt dagslys, men festen kvelden i forveien var atskillig mer løssluppen og uformell.
Alle som ønsket å delta i karnevalet, vandret i sine kostymer rundt i byen. Noen gikk fra kro til kro mens det store flertallet kastet seg inn i festen som foregikk i et stort telt i byens park. For å delta her måtte man ha kjøpt billetter god tid i forveien. Derfor var det også fullt av folk i byens sentrum, folk som syntes det var like bra å feste i en litt mindre setting enn det store teltet.
For oss nordmenn, lite vant med allmenne karneval, var det forunderlig å se hvor lett de utkledde gikk inn i sine roller som spøkelser, skotter, sumobrytere, skolepiker, villdyr på to bein eller hva de nå hadde kledd seg ut som. Mange vasset omkring i de tunge og varme kurent-kostymene, men disse holdt seg helst utendørs - det var ikke plass til særlig mange kurenter inne i byens puber.
Dette var kvelden før kvelden, fra gammelt av den siste sjansen til å utfolde seg i fest og moro før fastetiden satte inn. Karnevalsopptoget neste dag ville være avsluttet akkurat idet solen gikk ned og markerte at de 40 dagene med faste var begynt.
Samtidig markerer Kurentovanje at våren kommer. Det er ikke bare katolsk fromhet ved fastetidens begynnelse som feires, men også at naturen begynner å røre på seg, snøen forsvinner og vekstene grønnes.
Aldri har jeg sett flere folk i en så liten by. Det var fest og moro over alt, og vi som var fremmede for det hele, ble svært godt mottatt.
Dette var lørdag kveld 13. februar 2010, men allerede samme formiddag hadde mitt reisefølge og jeg besøkt det kirkelige pilegrimsmålet for turen vår, Slovenias helligdom i en stor kirke på et lite fjell. Besøket ble omtalt i forrige innlegg, og neste innlegg vil fortelle om karnevalet søndag ettermiddag.

Bildet ovenfor viser borgen i Ptuj og et av vertshusene nede ved elven Drava. Innenfor lysene på bildet og i mørket inne i bygatene foregikk festen med og uten kostymer denne lørdagskvelden. Det var fryd og glede i alle opplevelser fra byen og området. Inntrykkene gled lett inn i bevisstheten og ble værende der.
I ettertid ønsket vi intenst å kunne reise tilbake og oppleve det på nytt sammen med flere. I fastelavnshelgen 2014 drar vi faktisk av sted for å se igjen den lille byen og den store festen fire år etter første gang.