Refleksjon 8

Denne bloggen er kommet inn i sin siste fase. Palmesøndag skrives siste innlegg; bare fire innlegg gjenstår. Jeg har kapasitet til å holde det gående lenger, men jeg har funnet det både riktig og hensiktsmessig å la denne bloggen få sin ende. Bare ett tema gjenstår. Det er dette jeg vil bruke de fire siste innleggene på.

I tekstene jeg har skrevet her siden første søndag i advent 2013, har jeg fortalt om mine høyst personlige opplevelser på kjente og ukjente pilegrimsmål i en rekke land i Europa. Opplevelsene har i mange tilfeller vært dype, i hvert fall for meg selv, og de har vært minneverdige. Det er derfor jeg har valgt å skrive om dem. Det har vært refleksjoner nok til å fortelle en hel del og likevel beholde noe for meg selv.

Alle besøkene på ulike pilegrimsmål har framfor alt vært lærerike. Forberedelsene og de uformelle studiene etterpå har gitt meg verdifull innsikt og har gitt varig næring til min katolske tro. Som jeg hele tiden har betonet, har det ikke spilt noen rolle at pilegrimsreisene har foregått i ekspressfart. Tiden før og etter reisen har i hvert eneste tilfelle blitt svært meningsfylt takket være pilegrimsmålets innhold og egenart.

Jeg står foran det ultimate pilegrimsmålet, et mål så fullt av kunnskap og forskning, så preget av gåter og undring at diskusjonen kanskje aldri vil ta slutt. Dette er Herren Guds gave til menneskeheten, et fotavtrykk for ettertiden, en hilsen fra den himmelske virkeligheten som vi mennesker i liten grad klarer å ta inn over oss.

Jeg tenker på La Santa Sindone, det hellige likkledet i Torino. Den katolske kirkes eiendom siden 1983, en historisk artefakt så hemmelighetsfull og samtidig så bugnende av vitnesbyrd og forklaringer at den kan gi kunnskap til et helt liv.

Likkledet er i beste fall omstridt, i verste fall foraktet og fornektet. Like fullt har det gitt opphav til en egen vitenskap, sindonologi, et fag som beskjeftiger forskere og studenter i en rekke land i verden. De prøver å finne svar på en gåte: Hvordan kan et fotografisk avtrykk av en død person dannes på en eldgammel linduk? Og: Hvordan forholder vi oss til en artefakt som det ikke lar seg gjøre å fastslå alderen og opprinnelsen til?

Jeg har vært i Torino; reisen var omtalt i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I den neste uka følger tre blogginnlegg der jeg forteller om likkledet, som jeg har lest så mye om og vært så nær. Kunnskapen om likkledet har gitt meg ny innsikt i korsfestelsens lidelser, det har gitt meg økt tro på oppstandelsen, og framfor alt: Det har gitt meg et nytt gudsbilde.

Nå som denne bloggen nærmer seg varig stillstand, ser jeg at den nok har hatt en svært beskjeden oppgave utad. Den har først og fremst vært mitt eget redskap for meg selv og mine pilegrimserfaringer, et sted å samle opp inntrykk, refleksjoner og kunnskap. Ifølge besøksstatistikken har ett innlegg blitt lest av svært mange besøkere, nemlig teksten om den norske messen i Basilica di San Carlo al Corso sist høst. Dette oppnådde å bli linket til fra Den katolske kirkes norske hjemmesider, og besøkstallene spratt til værs. Noe besøk ble det også på teksten om Ketil Bjørnstad og Erik Hillestads verk "Messe for en såret jord". Alle de andre tekstene, de som virkelig beskriver mine observasjoner, tanker og følelser på til dels svært eksotiske pilegrimsmål, er bare blitt kikket på av mindre enn 10 gjester, mange av dem trolig uten norskkunnskaper. Derfor er det grunn til å undres over at jeg fortsatt finner mening i denne skrivingen.

Den gagner meg selv, og det er utvilsomt motivasjon nok. Derfor setter jeg sluttstrek nå som jeg selv ser at jeg har nådd enden, høydepunktet og konklusjonen. Veien har vært snirklete og har beveget seg via kirker og pilegrimsmål i 10 land. Her ender siste refleksjon, og bloggens fire siste tekster følger.