San Carlo al Corso

Det fins et eget alter for Olav den Hellige i en kirke i Roma.

Da jeg hørte denne påstanden for første gang, var det en nyhet for meg, uventet og derfor en kilde til nysgjerrighet. Nærmere undersøkelser viste seg å bekrefte påstanden, og snart ble jeg en av de forbausende mange nordmenn som er kjent med Olavsalteret i Basilica di San Carlo al Corso.

Kirken er stor og hvit og har inngangspartiet vendt ut mot den travle gaten Via del Corso i Roma. Gaten løper smal og snorrett mellom den enorme rundkjøringen rundt Piazza Venezia og Piazza del Popolo.  Kirken er reist til minne om San Carlo Borromeo (1538-84), eller Den hellige Karl Borromeus, som i sin tid var biskop i Milano.

Inne i kirken, som er lys og tiltalende innvendig, finner man snart Olavsalteret på venstre side. Maleriet av den staute, blonde vikingkongen er ikke til å ta feil av. Utseendet til den nordiske kongen passer bra med idealbildet av Olav den Hellige. Fjellene i bakgrunnen og det frådende havet nedenfor klippen der han står, kan vi også gå med på, men restene av den kvestede dragen som han har beseiret, glir ikke fullt så naturlig inn i vårt nedarvede bildet av Olav Haraldsson. Samma det; her har noen lagt mye kreativ energi i å skape et varig minnesmerke i katolsk, europeisk ånd, og Olav står støtt der han står.

Det var først ved mitt tredje besøk i Roma at jeg fant veien inn i kirken San Carlo al Corso og fikk knele ved St. Olavs alter. Synet av bildet av vikingkongen i en basilika i Roma bekreftet hva jeg gjennom årene har oppfattet: Olav den Hellige er en stor helgen, betydningsfull for sin kristning av Norge og sitt martyrium på Stiklestad. Den 16. oktober hvert år minnes han ved dette alteret i Roma, ettersom denne datoen er satt som minnedag for hans omvendelse i Rouen i Frankrike. Den skal ha funnet sted i år 1014.

Det var nettopp den 16. oktober 2013 at jeg befant meg i San Carlo al Corso, sammen med flere hundre norske pilegrimer samt ambassadøren og flere prominente gjester. En pontifikal høytidsmesse under ledelse av biskop Bernd Eidsvig ble feiret i denne kirken, og som norsk katolikk var det en stor opplevelse å delta.

Det framkom at 1000-årsjubileet for St. Olavs omvendelse skal feires i Rouen 16. oktober i år. Det kunne vært fint å få med seg også den opplevelsen; vi får se.

Ennå har jeg i friskt minne den høytidelige minnemarkeringen i San Carlo al Corso. Jeg vet med sikkerhet at jeg ved alle framtidige reiser til Roma vil besøke kirken og Olavsalteret igjen. Det blir kanskje ikke på noen fastsatt minnedag, verken 29. juli eller 16. oktober, men det vil skje. Der fins kilden til kristendommens innpass i Norge. Det lar seg nesten ikke unngå å gjengi den folkelige bønnen til St. Olav utformet av cistercienserne på Tautra i 1993, nr. 627 i Lov Herren, norsk katolsk salmebok:

Salve Regina

De to første gangene jeg var i Roma, bodde jeg i nærheten av en liten kirke som heter Basilica di Santa Maria ai Monti. Den ligger i en gate med samme navn, i krysset der Via dei Serpenti kommer ned fra den travle hovedgaten Via Nazionale. Nærmeste T-banestasjon heter Cavour, og mellom husene midt imot kirken kan man skimte Colosseum.

Kirken er høy, men ellers uanselig bortsett fra et vakkert mosaikkbilde av Jomfru Maria på langveggen ut mot Via dei Serpenti. Det er selve Himmeldronningen som er avbildet med lyseblå og gylne fliser; kronen på hodet består av 12 lysende stjerner. Dette er ekte katolsk symbolikk, hentet rett ut fra Åpenbaringens 12. kapittel.

På utsiden er det ikke annet enn mosaikkbildet å legge merke til. Innvendig derimot, byr den lille nabolagskirken på alt man kan ønske seg i en katolsk kirke. Her er høye malerier, små kapeller på tvers av langveggene, vievannskar ved inngangen og statuer av Jomfru Maria og andre helgener.

Takhøyden er overraskende stor, og allerede ved mitt første besøk i kirken la jeg merke til en rekke av bokstaver som løper oppunder taket rundt hele kirkerommet. Det tok ikke lang tid før jeg gjenkjente ordene i bokstavrekken: Det er den kjente bønnen Salve Regina - Hill deg, Dronning - som omkranser toppen av veggene i Basilica di Santa Maria ai Monti.

Skriften er utført i det vi kaller "store bokstaver", og stilen er som i gamle latinske inskripsjoner. Den ene siden av bokstavene er skyggelagt, og de har små serifer på enden av strekene.

Mitt reisefølge og jeg gjorde Santa Maria ai Monti til vår sognekirke de to gangene vi bodde i området. Vi gikk dit flere ganger både til messe og for å tenne lys. Vi fikk tilhørighet der og begynte å kunne nikke til et par eldre mennesker som lot til å gjøre frivillig tjeneste med vakthold og vedlikehold i kirken.

Jeg var ganske fersk på min vandring mot å bli katolikk da jeg var i Roma første gang og opparbeidet et forhold til Basilica di Santa Maria ai Monti. Teksten oppunder taket lærte meg at de katolske bønnene er viktige, og de er felleseie for katolikker. Det er ikke uvanlig å kunne bønnene både på latin og ens eget språk.

Senere har jeg fått et nært forhold til Salve Regina og til den ene av de to gregorianske melodiene som den kan synges på. Den er vakker og trenger seg inn i nært fellesskap med tekstens innhold. Jeg avslutter dette innlegget med en YouTube-video der sangen framføres av en folkemengde på Petersplassen under en messe ledet av pave Benedict XVI. Bildet som henger utenfor Peterskirken i denne videoen, er Den hellige John Maria Vianney (1786-1859). Det inngir et ganske sterkt inntrykk av fellesskap å se og høre denne menneskemengden, ledet av den forrige paven, synge en bønn som jeg kjenner fra min egen kirke her hjemme.

Teksten gjengir jeg på latin og norsk under videoen. Dette er en hellig tekst, omkring 1000 år gammel, og den uttrykker et inderlig tillitsforhold til Maria, himmelens Dronning.

Salve, Regina, Mater misericordiæ, vita, dulcedo, et spes nostra, salve. Ad te clamamus exsules filii Hevæ, Ad te suspiramus, gementes et flentes in hac lacrimarum valle. Eia, ergo, advocata nostra, illos tuos misericordes oculos ad nos converte; Et Jesum, benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exsilium ostende. O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor, du vårt liv, vår fryd og vårt håp. Til deg roper vi, Evas landflyktige barn, til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss, du som går i forbønn for oss, og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt, du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

Santa Maria Maggiore

Flere ganger har jeg vært i katedralen Santa Maria Maggiore i Roma. Første gangen jeg sto utenfor katedralen, oppdaget jeg nærmest tilfeldig at dette var den berømte basilikaen, ikke langt fra Romas jernbanestasjon Termini, plassert lett synlig gjennom en hel stjerne av avenyer som fører opp til katedralen.

Størrelsen på basilikaen er slående og fikk meg til å oppleve rent fysisk denne enorme dimensjonsforskjellen mellom Herren Guds kirkebygg og meg selv. Kirkerommet inngir ydmykhet; jeg er takknemlig over å kunne bøye kne inne i en slik kolossal bygning med en slik opphøyet og hellig atmosfære. Å falle på kne er det eneste naturlige i møtet med utsmykningen, takhøyden og det røde lyset ved siden av tabernakelet hvor eukaristien, Kristi legeme og blod, oppbevares.

På den tiden varte mitt besøk i Roma en hel uke. Det er ikke mye i sammenligning med nordmenn som har bodd, studert eller arbeidet i byen, men det har ikke jeg. Jeg har kun vært der i en kombinasjon av turist og ekspresspilegrim. Derfor kan jeg si at en uke er lang tid for ett enkelt Roma-besøk.

Jeg rakk å besøke Santa Maria Maggiore flere ganger i løpet av den uka høsten 2009. Deretter kom jeg tilbake i påsken 2010 og opplevde katedralen på nytt, denne gangen ved høymessen palmesøndag. Det var en opplevelse som gjorde meg til katolikk for tid og evighet.

Allerede på kirketrappa ble mitt reisefølge og jeg møtt av en haug med nyskårne oliventregrener. De var lagt der for at kirkebesøkende kunne bryte seg en kvist i anledning palmesøndagen. For oss nordmenn var dette uvant, men det opplevdes samtidig konkret og rett på akkurat denne søndagen i kirkeåret.

Alle som deltok i messen, hadde kvister av enten olivengrenene utenfor eller noe de hadde tatt med hjemmefra. Her i Norge har jeg sett - og selv deltatt i - å medbringe kvister av tuja til katolsk messe palmesøndag.

Messen gikk sin gang etter den oldkirkelige liturgien; det var lett å skjønne hvilke deler vi til enhver tid medvirket i. Fadervår er en spesiell opplevelse i italienske messer. Bønnen synges på en eldgammel og svært vakker, gregoriansk melodi. Teksten er på latin, men med genuin, moderne, italiensk uttale. La meg her, midtveis i denne teksten, presentere Pater Noster slik den kan lyde på sitt fineste:

Etter Fadervår fulgte fredshilsenen som vanlig, og deretter Agnus Dei. Da oppfattet jeg igjen italienernes uttale av latin: Ordet Agnus  uttales [anjus], ikke [ang-nus] som vi nordmenn har lett for å tro. Konsonantforbindelsen gn er på italiensk hva ñ er på spansk, og dette gjelder konsekvent også i latinske ord. Jeg tok til meg den nye lærdommen mens jeg på sedvanlig vis knelte under den høytidelige bønnen ("Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over meg.")

Like etter var det klart for kommunionen, og jeg var fast bestemt på å gå fram med høyre arm over brystet og hånden plassert på venstre skulder. Dette er ifølge pave Johannes Paul II "en meningsfull gest", et tegn på at en som ikke er fullverdig katolikk, ønsker å delta i fellesskapet og motta Kirkens velsignelse. Presten la først ikke merke til at jeg hadde armen plassert avvergende over brystet, men brått oppfattet han det og ga meg velsignelsen ved å berøre meg i pannen med to fingre.

Dette var en stor opplevelse, overveldende og skjellsettende. Kanskje var det denne palmesøndagen i Santa Maria Maggiore som gjorde det lett for meg å stå løpet ut og fullføre min læretid slik at jeg et halvt år senere ble innviet i Kirkens fulle fellesskap. Jeg opplevde det flere ganger senere samme dag, fellesskapet med det katolske Roma: Over alt så vi mennesker ute på byen bærende på en oliventrekvist i anledning palmesøndagen. Både unge og eldre, på gater og restauranter, T-banen og i butikker bar de på sin symbolske palmekvist, åpenlyst og fornøyd. Dette fellesskapet var jeg allerede da, på palmesøndag 2010, i ferd med å skulle tilhøre, og det gjorde meg stolt og lykkelig.

I dag er jeg en del av den menneskemengden som bærer på en grønn kvist på palmesøndag. Selv om min tilnærming til Kirken hadde kommet i gang mye tidligere, var det denne innledningen til påsken i Basilica di Santa Maria Maggiore som viste meg hvilket fantastisk fellesskap Kirken står for. Opplevelsen er av en slik karakter i mitt liv at det er denne jeg henter fram fra hukommelsen og gjenopplever når jeg en sjelden gang lurer på om jeg klarer å være katolikk resten av mitt liv. Den opplevelsen gir stadig næring til min tro og min trygghet. 

Refleksjon 6

I en rekke på i alt 7 innlegg har jeg skrevet om strukturen i den klassiske messen etter katolsk tradisjon, med faste tekstinnslag og tonsatt utallige ganger gjennom historien. De siste fire innleggene handlet om messe i mer overført og ikke minst luthersk forstand, en refleksjon over følelser og stemninger, framgang og kamper i menneskelivet.  Jo flere ganger jeg opplever messen i tekst, musikk og min egen  aktive deltakelse, ser jeg storheten i variasjonen innenfor strukturen. Hver gang en messe feires, er det en ny opplevelse, individuell og felles på samme tid.

Det forekommer knapt at en person to ganger er i nøyaktig samme stemning og situasjon under en messefeiring. Det er teknisk sett ikke mulig ettersom det mellom to feiringer vil ha inntruffet små og store hendelser og erfaringer som vil gjøre den siste feiringen litt annerledes enn den første. Messens struktur derimot, er og blir den samme ytre sett.

Kanskje er det derfor den store komponisten Anton Bruckner skrev tre utgaver av musikk til messen i sitt liv som komponist. Hver gang var han i en egen situasjon, forskjellig fra de foregående, og han lot musikken gjenspeile ulikhetene.

Jeg står foran min andre reise til den slovenske småbyen Ptuj og karnevalet Kurentovanje. Det er fire år siden sist, noe jeg beskrev i en serie innlegg på denne bloggen i midten av desember i fjor. Jeg vet at opplevelsen vil bli vesentlig annerledes enn sist. Denne gangen har jeg vært der før, sett det før, møtt det før. Jeg er forberedt - eller kanskje jeg skulle si forutinntatt. Det er lett å glemme underveis at helt nye opplevelser og innfallsvinkler kan melde seg denne andre gangen. Mulighetene for at disse to besøkene ved slovenernes inngang til fastetiden vil være totalt forskjellige i min sanseverden, er uendelig mange.

Jeg forsøker å dra av sted med et mest mulig åpent sinn. Mitt reisefølge er større enn sist; vi blir fire på turen. Bare dét vil gjøre opplevelsen annerledes. Det katolske aspektet vil trolig komme litt mer i bakgrunnen enn forrige gang, men det er ikke sikkert. Kanskje blir det tvert imot mer fokus på det kirkelige aspektet ved karnevalsfeiringen. Uansett er jeg en ekspresspilegrim på stadige reiser mellom lange perioder med refleksjon og research.

Dette innlegget blir publisert en torsdag kveld i stedet for fredag. Søndag denne uka kommer ikke noe innlegg, men først på tirsdag 4. mars vil bloggen igjen bli oppdatert. Kanskje kunne jeg ha satset på å publisere tekster i nøyaktig samme takt som ellers, men jeg ønsker ikke å forplikte meg, og jeg ønsker ikke å være bundet av mine egne pålegg. Det er uansett svært få som leser innleggene på denne bloggen.

Dette faktum får meg til å stoppe opp et øyeblikk og lure på hvorfor jeg i det hele tatt holder på med denne bloggingen. Vitsen med å blogge er å blitt sett og lagt merke til. Jeg oppnår ingen av delene, men skriver likevel jevnt og trutt mine tekster fra ekspresspilegrimsferder tirsdager, fredager og søndager. Jeg har et mål - ja, det er et stort og overordnet mål som er felles for alle disse tekstene. Jeg har antydet det flere ganger før, og jeg vil ikke gi opp å utvikle denne bloggen før målet er nådd. Det gjenstår ennå minst 15 innlegg før målsettingen er beskrevet. Hva som skjer etter den tid, er jeg derimot usikker på.

I nær framtid vil jeg publisere en kort serie av innlegg om katolske opplevelser i Italia, inderlige og bevegede stunder i katedraler i det fantastiske landet med så mye god mat og drikke.  Også dette hører med på veien fram mot ekspresspilegrimens hovedmål. 

Messens struktur

Mange ganger har jeg nevnt katolsk messe på denne bloggen. Noen av de største opplevelsene jeg har hatt som pilegrim, har vært under en messe. På mange måter er messen i seg selv en vandring, i åndelig forstand riktignok, men til gjengjeld på en ganske tydelig måte.
Messens fem hovedledd danner en struktur som er meget gammel; sannsynligvis har den vært i bruk på samme måten siden oldkirken. De fem hovedleddene er: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Jeg er overbevist om at mange vil reagere allerede her og si at denne listen er ufullstendig. Jeg vil derfor ile til og si at disse fem leddene er alltid med når en messe er tonsatt av en komponist. Det er disse delene som er viktigst musikalsk sett; de er knaggene som alle mellomdeler henger på.
For å nyansere beskrivelsen av messens ordinære deler (Ordinarium missae) slik det arter seg i kirken, vil jeg opplyse at de viktigste innslagene kan benevnes på denne måten:
Åpning; syndsbekjennelse; Kyrie; Gloria; tekstlesing; Alleluia; evangelietekst; Credo; offertorium; prefasjon med Sanctus; eukaristisk bønn; Pater Noster (Fadervår) og fredshilsen; Agnus Dei; kommunion; Benedictus.
En mer fullstendig oversikt finnes både på Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Mitt første møte med messeformen i musikalsk forstand skjedde under min yrkesutdannelse. Jeg har tidligere nevnt at musikk inngår som et av fagene jeg har en viss utdannelse i. Det var her jeg oppfattet at det som jeg var vant til å kalle gudstjeneste etter betegnelsen i Den norske kirke, fulgte et eldgammelt mønster som en lang rekke komponister har latt seg inspirere av.
Tekstene i de fem hovedleddene er faste og til dels meget gamle. Noen av dem, slik som Gloria og Sanctus, er egentlig små samlinger av bibelsitater. Credo er Den nikenske trosbekjennelse, forfattet på kirkemøtet i 325.
I mine musikkstudier fikk jeg lære at komponisten og musikeren Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525? - 1594) komponerte en messe tilegnet pave Marcellus II, som innehadde et av historiens korteste ponitifikat i noen uker av 1555. Denne messen, Missa Papae Marcelli, skal ifølge mytene ha vært redningen for polyfon (flerstemt) musikk i Den katolske kirke. Motstanden mot slik musikk var sterk fordi flerstemtheten gjorde det vanskelig å skille kirkemusikk fra verdslig musikk. Palestrina greide derimot å komponere en messe med så fine klanger og stemmeføringer at den berget enhver flerstemthet fra varig bannlysing. Denne gjengivelsen av myten er min egen og er framsatt ganske lemfeldig; det viktigste i denne sammenhengen er at jeg husker Palestrina nettopp av denne grunn. Han var for øvrig ansatt i tur og orden i de største og viktigste katedralene i Roma (Santa Maria Maggiore, San Giovanni in Laterano, San Pietro in Vaticano). Derfor finnes det langt flere grunner til å huske ham enn bare Missa Papae Marcelli.
Senere komponister har skrevet fantastiske verk basert på messens ordinære deler, både med og uten de øvrige delene av de kirkelige handlingene mellom hoveddelene. Noen har også samlet sanger som ikke har noen egentlig sammenheng, og satt dem inn i messeformen som en meditasjon. I de neste fem eller seks innleggene vil jeg beskrive musikalske messer som jeg kjenner godt og er svært glad i å lytte til.

Første tur til Roma

 

Det var i september 2009 jeg dro til Roma for første gang. Det hadde gått omtrent 11 måneder siden mitt første besøk ved en katolsk messe, og jeg hadde i løpet av det snaue året overvært messe så mange ganger at jeg kjente liturgien godt. 

Roma ble kolossal opplevelse. Det ukelange oppholdet i storbyen ble en sammenhengende rus i historie og katolisisme. Jeg lærte meg fort å gjenkjenne kirkenes fasader enten de var store eller små, og jeg klarte ikke å gå forbi en eneste åpen kirkedør. Jeg gransket alt interiøret i de mange kirkene, fotograferte, knelte til høyre og venstre foran krusifiks og Maria-statuer - det var som om alle de hellige sto i tett krets og bare ventet på meg.

Det var paveaudiens på onsdagen slik det fortsatt er, og jeg hadde skaffet billetter til mitt reisefølge og meg selv. Vi møtte opp på et tidspunkt som vi trodde var tidlig, men det var slett ikke tidlig nok. Køen foran sikkerhetssjekken utenfor gjerdet til plassen ved audienshallen var fylt til trengsel, og det gikk langsomt å komme igjennom. Jeg har hørt at den pavelige audienshallen kan romme 7000 mennesker. Det er mulig at det stemmer; vi kom aldri i nærheten.

Etter en time i trengselen så vi pavebilen med Benedict XVI komme kjørende på den andre siden av det høye stålgjerdet. Jeg fikk zoomet og knipset et  foto på 200 meters hold gjennom gitteret, og med en viss velvilje kan man se at det nok er den daværende paven som sitter og vinker i det særpregede kjøretøyet. Nærmere enn dette kom vi ikke, men det var hevet over tvil: Vi hadde sett paven!

På den måten ble ikke paveaudiensen det høydepunktet jeg hadde ventet. Dette til tross for at audiensene på den tiden trakk bare en brøkdel av de folkemasser som nå for tiden strømmer til pave Frans' audienser i friluft på Petersplassen. 

Jeg var der nylig, under nasjonal valfart i regi av de norske bispekontorene, men det er en annen, større og mye ferskere historie.

Opplevelsen av Roma under min første reise dit var intens. Min familie var omgitt av en del dramatikk på den tiden, vi var alle lettpåvirkelige, og jeg syntes kirkenes uttrykksfulle bilder, statuer, altere og vokslysstativer tok imot meg og åpenbarte en religiøsitet jeg aldri før hadde oppdaget, langt mindre forstått.

Vi bodde nær Cavour T-banestasjon, i et område som visstnok representerer verdens eldste urbanitet. Til fots gikk vi de kjente gatene på kryss og tvers, vi vandret vestover på Via Panisperna og passerte Angelicum-universitetet uten å vite hva det var. Tenk, så mye jeg ennå har å lære! 

Senere vandret vi i motsatt retning på samme Via Panisperna og så Basilica di Santa Maria Maggiore tre fram langt oppe ved den andre enden av gaten. Jeg gikk dit, kom meg inn og opplevde det samme som Kjell Arild Pollestad har skrevet fra sitt første besøk samme sted: Her er Gud.

Via Panisperna med Santa Maria Maggiore ved enden.

Det gikk fort å komme til Roma med Norwegian. Jeg var en ekspresspilegrim fra første stund. Riktignok ble det en del fotturer i selve byen, men selve vandringen var unnagjort idet jeg satte meg på flyet for å reise. Forberedelsene var gjort, det var bare å la opplevelsene komme.

De kom, og jeg var ikke tilstrekkelig forberedt. Jeg blir aldri ferdig med Roma. Etter den første turen i 2009 har jeg vært der to ganger til, det må bli flere turer. Opplevelsen under første tur var stor, men med økt erfaring og forsterket kjennskap til byen ser jeg mer og mer hvor lite jeg egentlig klarte å oppfatte under dette første Roma-besøket. Så meningsmettet og innholdsrik er Pavens by.