Messens struktur

Mange ganger har jeg nevnt katolsk messe på denne bloggen. Noen av de største opplevelsene jeg har hatt som pilegrim, har vært under en messe. På mange måter er messen i seg selv en vandring, i åndelig forstand riktignok, men til gjengjeld på en ganske tydelig måte.
Messens fem hovedledd danner en struktur som er meget gammel; sannsynligvis har den vært i bruk på samme måten siden oldkirken. De fem hovedleddene er: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Jeg er overbevist om at mange vil reagere allerede her og si at denne listen er ufullstendig. Jeg vil derfor ile til og si at disse fem leddene er alltid med når en messe er tonsatt av en komponist. Det er disse delene som er viktigst musikalsk sett; de er knaggene som alle mellomdeler henger på.
For å nyansere beskrivelsen av messens ordinære deler (Ordinarium missae) slik det arter seg i kirken, vil jeg opplyse at de viktigste innslagene kan benevnes på denne måten:
Åpning; syndsbekjennelse; Kyrie; Gloria; tekstlesing; Alleluia; evangelietekst; Credo; offertorium; prefasjon med Sanctus; eukaristisk bønn; Pater Noster (Fadervår) og fredshilsen; Agnus Dei; kommunion; Benedictus.
En mer fullstendig oversikt finnes både på Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Mitt første møte med messeformen i musikalsk forstand skjedde under min yrkesutdannelse. Jeg har tidligere nevnt at musikk inngår som et av fagene jeg har en viss utdannelse i. Det var her jeg oppfattet at det som jeg var vant til å kalle gudstjeneste etter betegnelsen i Den norske kirke, fulgte et eldgammelt mønster som en lang rekke komponister har latt seg inspirere av.
Tekstene i de fem hovedleddene er faste og til dels meget gamle. Noen av dem, slik som Gloria og Sanctus, er egentlig små samlinger av bibelsitater. Credo er Den nikenske trosbekjennelse, forfattet på kirkemøtet i 325.
I mine musikkstudier fikk jeg lære at komponisten og musikeren Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525? - 1594) komponerte en messe tilegnet pave Marcellus II, som innehadde et av historiens korteste ponitifikat i noen uker av 1555. Denne messen, Missa Papae Marcelli, skal ifølge mytene ha vært redningen for polyfon (flerstemt) musikk i Den katolske kirke. Motstanden mot slik musikk var sterk fordi flerstemtheten gjorde det vanskelig å skille kirkemusikk fra verdslig musikk. Palestrina greide derimot å komponere en messe med så fine klanger og stemmeføringer at den berget enhver flerstemthet fra varig bannlysing. Denne gjengivelsen av myten er min egen og er framsatt ganske lemfeldig; det viktigste i denne sammenhengen er at jeg husker Palestrina nettopp av denne grunn. Han var for øvrig ansatt i tur og orden i de største og viktigste katedralene i Roma (Santa Maria Maggiore, San Giovanni in Laterano, San Pietro in Vaticano). Derfor finnes det langt flere grunner til å huske ham enn bare Missa Papae Marcelli.
Senere komponister har skrevet fantastiske verk basert på messens ordinære deler, både med og uten de øvrige delene av de kirkelige handlingene mellom hoveddelene. Noen har også samlet sanger som ikke har noen egentlig sammenheng, og satt dem inn i messeformen som en meditasjon. I de neste fem eller seks innleggene vil jeg beskrive musikalske messer som jeg kjenner godt og er svært glad i å lytte til.