Refleksjon 5

Igjen er det tid for et slikt innlegg der jeg tenker høyt - eller egentlig skriftlig, ettersom bloggen ikke er utstyrt med lyd. Jeg bruker disse innleggene til å roe ned, tenke over de siste 5-6 innleggene og ta stilling til hva bloggtekstene skal handle om i de neste 1-2 ukene.
I en liten serie med tekster har jeg beskrevet min reise til Provence i fjor. Jeg håper å ha fått fram at reisen brakte ganske uventede og svært uvanlige opplevelser. Mitt reisefølge og jeg er slett ikke de eneste nordmennene som har besøkt stedene og pilegrimsmålene jeg har fortalt om, og vi er med sikkerhet heller ikke de eneste som har hatt store, åndelige opplevelser på disse stedene. Disse tekstene og alt annet som jeg skriver om på denne pilegrimsbloggen, bygger ikke på en forestilling om at mine opplevelser er unike. Tekstenes mål er kun å beskrive opplevelser som er genuint mine egne. Hvis det finnes folk der ute som leser det jeg skriver og kjenner seg igjen enten fordi de har vært på de samme stedene eller har hatt lignende opplevelser andre steder, da er beskrivelsene med på å sette meg selv og mine erfaringer inn i en sammenheng. Å ha opplevelser til felles med andre er en bekreftelse på at det er mulig å la åpenheten overfor troen og mystikken bli en kanal for erfaringer fra en annen verden.
Det kommer mer av samme slag på denne bloggen, beskrivelser av opplevelser, nye kunnskaper og møter med gjenstander, fenomener og helligdommer som har gitt meg et nytt gudsbilde. Kanskje er det nettopp mine aktiviteter som ekspresspilegrim som har bidratt til å sette meg i rett posisjon i forhold til himmelen og Herren Gud. Det er i dette øyeblikk jeg velger å røpe i stikkordsform hva som er denne beskjedne bloggens overordnede mål: Å beskrive og begrunne utviklingen av mitt gudsbilde.
Ved å fokusere på dette gjennom en møysommelig serie av reisebeskrivelser håper jeg å styrke både min egen og mitt forsterkede gudsbildes troverdighet. Det vil ta tid. Jeg beveger meg inn mot kjernen i enkeltmenneskets religiøsitet. Det handler om meg selv, men også om hver enkelt person som har vilje til å tro.
Jeg trenger å stramme inn beskrivelsene etter den luftige omgangen med myter og legender i Sør-Frankrike. Noe konkret står for tur. Jeg vil ta utgangspunkt i en høyst jordisk vandring i mitt lokalmiljø. Derfra vil jeg foreta en gjennomgang av mitt eget forhold til den katolske messen, den eldgamle gudstjenesteformen som fremdeles brukes i Kirken og som til og med Den norske kirke er på vei tilbake til, messen som enhver komponist med respekt for seg selv og sin kirke har satt musikk til. Dette er håndgripelig, en bastant ramme rundt den mest private åndelighet. Dette skal være temaet i de neste tekstene. Mellom linjene vil det sikkert skinne igjennom at jeg er mer enn alminnelig opptatt av musikk og til en viss grad utdannet i den retning. Men først og fremst vil det, i førstkommende innlegg, framgå hvor i verden jeg oppholder meg til daglig. Det er greit; jeg har for lengst oppgitt anonymiteten på denne bloggen. Jeg er bare nødt til å gå alle disse omveiene for å komme fram til bloggens aller dypeste intensjon. Når jeg nå i denne lille refleksjonen har sett både tilbake og framover, ser jeg at et stort steg samlet sett er tilbakelagt. Veien videre synes klar, og den starter med en tekst om pilegrimsvandring i Indre Østfold.