De aller største messekomposisjonene

I 1984 så jeg for første gang filmen om Wolfgang Amadeus Mozart, "Amadeus" av Miloš Forman. Det var morsomt å høre Tom Hulces skingrende flir i tittelrollen, og det var betagende å høre Salieri bekjenne sin misunnelse overfor den unge komponistkollegaen. Mozarts triste og berøvelige død og begravelse i ensomhet og fattigdom etter at alle pengene var sløst bort, var en rørende men også forutsigbar ende på historien.

Men mer enn noe annet klarte filmen å bringe tallrike eksempler på Mozarts melodiskapende geni, den grenseløst lekende kunstneren som fant nye utveier og bevegelser i det enkelte musikkstykkes utvikling. Både melodistemmen og understemmene boltrer seg i hverandre hit og dit, opp og ned, og hele tiden er det en harmonisk vellyd i helheten. Mozarts eventyrlige begavelse som komponist ble til fulle utstilt i denne festen av en film. Jeg ser den med største glede i dag, 30 år etter premieren.

Det er ingen tvil om at filmen "Amadeus" åpnet mitt sinn for skjønnheten hos Mozart. Det er derfor filmen jeg kan takke for at jeg har så stort utbytte av å lytte til Mozarts messe i C-moll. Her har vi nettopp de vakre, følsomme og gledesfylte melodislyngene som får tekst og musikk til å passere velkomment inn i øre og sinn. Teksten er på latin, gjenkjennelig og god, og i glede over å få komponere sin eksplisitte lovprisning til Herren Gud har Mozart delt opp den lange Gloria i hele 8 deler! Credo-delen, trosbekjennelsen, som tekstmessig er enda lenger, er bare delt i 2. Credo er teologisk og ganske summarisk i sin språklige form, mens Gloria er Mozart selv: Inderlighet, glede, takknemlighet, høyde og dybde i raske vekslinger. C-moll-messen kan nytes og dyrkes.

Uten å ha sett noen film, uten å ha fått noe konkret tips, valgte jeg på slutten av 1970-tallet å gjøre meg kjent med Anton Bruckners sakrale komposisjoner. Bruckner (1824-96) var østerriker som Mozart, og vi kan derfor anta at de begge var katolikker, i den grad de var personlig opptatt av religion.

At Anton Bruckner var religiøs fikk jeg vite som en av mange biopplysninger i musikkhistorien da jeg var student. Det ble sagt at Bruckner skrev på forsiden av partituret til mange av sine komposisjoner: "An meinen lieben Gott." Derfor kjøpte jeg meg en gang i tiden LPen med ovenstående omslag. Den bød på den kanskje mektigste av Bruckners 3 messer samt den monumentale og hemningsløst begeistrede tonsettingen av diktet "Te Deum", en eldgammel bønnetekst som kanskje er forfattet av en viss Niketas av Remesiana, som døde muligens i år 414.

Men la oss holde oss til messen i denne omgang. Bruckners messe nr. 2 i E-moll er storslagen, vakker og manende. Især har jeg sans for Credo-delen, der orgel og tromboner dundrer i vei etter innledningen: "Patrem omnipotentem, factorem coeli et terrae..." Det er et bastant komp og et stringent driv over denne tolkningen av trosbekjennelsen; her er en tro som skaper livslyst i virksomhet.

Anton Bruckner levde 100 år etter Mozart. Instrumentene var mer utviklet, musikkstilen hadde forandret seg, og hans tid er tilsvarende nærmere vår. Jeg spiller Bruckner ofte, og når jeg vil minne meg selv om hva troen inneholder, er det nettopp E-moll-messen jeg lytter til. LPen ovenfor er byttet ut med CD, og iblant finner jeg en annen innspilling på en streaming-tjeneste. Men teksten er den samme som i år 325, da den ble forfattet i Nikea. Og Bruckner er alltid uforlignelig. Kjærlig overfor Herren Gud, ydmyk og takknemlig.

Dette har de felles, Mozarts messe i C-moll og Bruckners i E-moll: Kjærligheten og takknemligheten overfor Herren Gud. Dette har de etterlatt seg i sin musikk, og jeg lytter som den pilegrimen jeg er, glad for alt som hyller og åpenbarer Herren Guds storhet.