Misa Criolla

Det er nødvendig å skrive en del om hva musikken har betydd for meg opp gjennom årene. Kanskje er det nettopp den eldgamle messeformen som på forunderlig vis har fulgt meg gjennom tiden da jeg har hatt et svært vekslende forhold til religiøs tro, men der musikken alltid har hatt stor betydning. Allerede i studietiden på slutten av 1970-tallet, da jeg lærte om Kirkens messe og om musikk skrevet til messens faste deler, ble jeg kjent med "Misa Criolla" - kreolsk messe av den argentinske komponisten Ariel Ramírez (1921 - 2010).
Misa Criolla består av de vanlige 5 hoveddelene i messen. Teksten er på spansk, og musikken følger folkelige rytmer fra ulike deler av Sør-Amerika. I Wikipedia på tysk kan man lese en grundig analyse av musikken; her er til og med navn på danserytmene som er benyttet i de fem delene av messen.
Kyrie-delen innledes med langsomme trommeslag i 3/4-takt. En kort melodi sunget på mmmm setter stemningen i moll, og så bryter det løs med en tenorduett: ¡Señor, ten piedad de nosotros! I en av de mange versjonene jeg har hørt av denne messen, er det José Careras som synger solo. Det er vakkert, men nesten litt for fint. Det folkelige preget kommer på avstand med en tenorsanger av et slikt format.
I de to neste delene, Gloria  og Credo, er Andesfolkenes hovedinstrument, charango, i bruk som rytmisk og harmonisk grunnlag. Det gitarlignende instrumentet med 4 x 2 strenger egner seg godt både til rytmisk klimpring og til tremolo. Lyden av charangoen er nødvendig for å gi Misa Criolla sitt autentiske, latinamerikanske preg, og derfor er det krevende å sette opp en konsertversjon av verket. Hvem kjenner en charango-spiller??? Vel, jeg gjør tilfeldigvis det, og han er ikke mer eksotisk enn at han er trønder bosatt i Østfold, men dette er også den eneste jeg hadde kunnet oppdrive. Derfor er det virkelig et spørsmål om Misa Criolla kan ytes rettferdighet på en norsk scene.
Jeg festet meg tidlig ved teksten i Credo-delen. Dette er i kirkelig sammenheng trosbekjennelsen, og i katolske kirker er det den nikenske teksten som leses eller synges i kor hver søndag. Den apostoliske trosbekjennelsen, som brukes mest i Den norske kirke og som mange av oss en gang i tiden lærte på skolen, er enklere og kortere i formen. Kanskje er det derfor Misa Criolla benytter den apostoliske credo, den folkelige, lettfattelige varianten som er lett å huske og derfor mer gjenkjennelig.
Det gjør inntrykk på meg at komponisten har gjort dette valget; det vitner om en rørende teft for det språklige uttrykk som ligger folkelivet nærmest.
De to siste messedelene, Sanctus og Agnus Dei, brukes i kirkelig messe i forbindelse med kommunionen. De er tekstmessig ganske korte, og Misa Criolla fanger opp stemningen i begge: Sanctus er glad og oppstemt, Agnus Dei - eller Cordero de Dios - er sørgmodig, inderlig og langtrukken, og med den toner messen ut.
Med min egen erfaring som grunnlag er jeg fristet til å si at Misa Criolla er et godt verk å starte med for den som vil gjøre seg kjent med musikalske messer. Den er melodiøs og humørfylt, rytmisk og velklingende, og de spanske tekstene er svært greie å forholde seg til. Det er 35 år siden jeg hørte verket for første gang, og det er fortsatt min favoritt innen sjangeren, for å si det litt enkelt.