Johannes Paul II i Provence

Bildene av disse to fromme kvinneskikkelsene har svært nær sammenheng. Først og fremst fordi begge bildene er tatt i Helligåndskirken i Aix-en-Provence, siste kvelden under min ekspressvalfart til de mytefylte helligdommene for St. Sara og Maria Magdalena. Helligåndskirken ligger i gamlebyen i Aix, i en av de smale gatene nord for Cours Mirabeau.
Dette er i en del av Frankrike der katolsk tro står sterkt og trygt, kanskje nettopp takket være legendene om bibelske personer som strandet i Camargue og endte sine dager som kirkelige ledere i denne delen av landet. Derfor er det også forståelig at franskmennene benytter en gammel, gammel basilika i den ærverdige byen Aix til å hylle helgener med tilknytning til Frankrike.
Kvinnen på bildet til venstre er St. Bernadette, født Bernadette Soubirous i 1844, død som nonne i 1879. I en alder av 14 år opplevde hun, i 1858, å ha visjoner som det bare var henne forunt å se. Det skjedde i en grotte nær Lourdes, og det hun fikk se og samtale med, var en liten kvinneskikkelse. Først ble hun mistrodd over alt, men langt om lenge ble hun tatt på alvor. Det som overbeviste skeptikerne rundt henne, var at hun, som var analfabet og kom fra svært enkle kår, kunne gjengi kvinneskikkelsens omtale av seg selv: "Jeg er Den uplettede unnfangelse." Slike begreper kunne Bernadette selv neppe ha funnet på.
Bernadette hadde flere åpenbaringer med kvinneskikkelsen, som senere er blitt omtalt som Vår Frue av Lourdes. Kvinnen settes i forbindelse med Jomfru Maria - ingen annen enn henne er blitt kalt Den uplettede Unnfangelse (latin: Immaculata). Bernadette beskrev nøye hvordan kvinneskikkelsen så ut, og det ble laget en statue av henne. Bildet til høyre ovenfor viser en kopi av denne statuen, en statue som nok er blitt kopiert mer enn de fleste andre. Vår Frue av Lourdes' positur er lett kjennelig, og over sin høyre arm har hun en rosenkrans hengende. Bernadette selv levde bare til hun ble 35 år gammel. I 1933 ble hun helligkåret. Derfor er det en glede å konstatere at det på sokkelen av hennes statue - bildet til venstre øverst - står St. Bernadette.
Å finne disse to helgenstatuene i en stor kirke i Syd-Frankrike var ingen overraskelse. Desto mer uventet var det derfor å finne et eget kapell viet Den salige pave Johannes Paul II bakerst i Helligåndskirken. Johannes Paul II var pave i hele 27 år; hans pontifikat er det 3. lengste i historien. Tre generasjoner katolikker husker denne paven, og han var særdeles populær. Derfor har jeg med tiden begynt å samle på møter med minnesmerker over Den salige Johannes Paul II. I Polen ses han nær sagt over alt, men det er ikke særlig underlig ettersom han selv var polakk. Å møte ham i nedenstående positur, i en legemshøy statue og omgitt av faner og flagg i Aix-en-Provence ga meg et forsterket inntrykk av hans betydning for Den katolske kirke i moderne tid.
Det kommer til å bli mange omtaler av Johannes Paul II på denne bloggen, og la oss innføre den allmenne forkortelsen like godt først som sist: JPII. Her er han i sitt kapell i Aix:

Maria Magdalenas siste hvilested

Saint-Maximin-la-Sainte-Baume heter en liten by noen mil øst for Aix-en-Provence. Det slår meg med hvilken nøyaktighet franskmennene navngir sine byer der sør i landet. Tre, fire og gjerne fem ord med bindestrek mellom er ikke uvanlig, men snarere nødvendig for å plassere byen eller stedet presist geografisk og historisk. Den hellige Maximin var, som tidligere nevnt, ombord i den båten som førte de tre Mariaer fra Det hellige land til Frankrike noen år etter Jesu himmelfart. Han skal ha vært den første biskop i Aix, ifølge de historisk sett ubekreftede legendene. Nettstedet katolsk.no omtaler ham litt kjølig, som et produkt av gamle franske myter, og han tidfestes flere århundrer etter den påståtte seilasen fra Palestina. Alt i alt er det lite vi kan vite sikkert om denne mannen, men han æres i det nevnte bynavnet.

I enden av byens hovedgate ligger en stor basilika, og den er viet Den hellige Maria Magdalena.

Kirken er høy og lang, og ved midten av venstre side av benkeradene går en trapp ned til krypten under gulvet. 

Der oppbevares i henhold til tradisjonen levningene etter Maria Magdalena. Krypten inneholder en rekke eldgamle gjenstander, bl.a. deler av gamle sarkofager som kan ha vært laget for Maria Magdalena, Maximinus og flere andre. 

Usikkerheten, det mytiske aspektet og all rimelig tvil forsvant da jeg sto innerst i krypten, og bare en glassvegg og et spinkelt gitter skilte meg fra en hodeskalle innhyllet i gull: Maria Magdalenas hode.

Historien forteller - ganske godt dokumentert - at gjennom århundrene har både paver og biskoper besøkt krypten i Saint-Maximin og forsynt seg av Maria Magdalenas levninger. Alle ville ha i sitt eie en relikvie så ekte som den kan få blitt, av en bibelsk person. Derfor er bare hodeskallen igjen av skjelettet som beviselig ble funnet i dypet under den nåværende kirken en gang i senmiddelalderen. Det ligger gammel forskning bak oppsporingen av graven og skjelettet, noe som tyder på at det er dette som er Maria Magdalenas levninger.

Tiden stoppet opp for meg der jeg sto. Grepet av historiens realisme falt jeg på kne, dels i respekt og ærefrykt, dels i takknemlighet over å få oppleve å stå der og se den mystiske og legendariske Magdalena, evangelienes moralske motstykke til Jomfru Maria. Hodeskallen innga ikke så mye gru hos meg som den innga undring, barnetro og ydmykhet. Langsomt reiste jeg meg opp og gikk helt inntil gitteret foran stativet med kraniet. Jeg stirret og stirret og fikk ikke tankene bort fra den sagnomsuste Maria Magdalena, omstridt allerede i evangeliene, ofte forvekslet med kvinnen ved brønnen og "den andre Maria" - i det hele tatt ikke lett å spore på pålitelig måte for teologer gjennom alle tider. Der sto jeg i den mørke, kjølige krypten og kikket opp på det som er tilbake av henne: Et kranium så gammelt at det er grått i fargen og danner en naturens og forgjengelighetens kontrast til gullsløret som omgir skjelettansiktet. Jeg tok tak i toppen på gitteret og hørte at det dirret i mitt grep. Mitt møte med Den hellige Maria Magdalena i Frankrike var dypt og personlig.

Takknemlig erkjente jeg at det var min opptakelse i Kirken tre år tidligere som hadde ført meg fram for den døde og jordiske Maria Magdalenas huløyde blikk. Kan en reise ende mer fantastisk enn dette? Ikke mange bibelske personers hodeskalle er på utstilling rundt i verden. Her, i en småby i innlandet av Provence, fant jeg Maria Magdalena. Jeg holder fast ved den franske versjonen av historien. Den virker, derfor tror jeg den er sann.

Møte i Arles

Har du sett filmen "Ronin" fra 1998? Hvis ikke, er det på tide! Det er en actionfilm i en klasse for seg, en handlingsmettet story med røtter og paralleller til samurai-krigerne i det gamle Japan. Både mitt reisefølge og jeg hadde sett filmen lenge før vi dro til Provence i 2013. Da jeg på forhånd fant ut at vi ville komme til å kjøre forbi Arles med vår leiebil på vei til og fra Camargue, ble vi enige om at hjemveien skulle - nei, måtte! - legges innom Arles sentrum.

Ikke langt fra parkeringshuset der vi satte fra oss bilen, skjønte vi at vi måtte bevege oss oppover i høyden for å se de historiske bygningene i byen på nært hold. Et anleggsgjerde som lot til å ha blitt stående permanent, tiltrakk oss. Innenfor kunne vi se et antikt, romersk teater der delene ut mot veien var under restaurering, mens en moderne scene av stålrør og sortmalte sponplater var montert lenger inne. En lysrigg hang over scenen og gjorde den tiltalende og viste at teateret er i bruk av nåtidige skuespillere for et høyst nåtidig publikum. Men vi gikk videre, faktisk bare 150 meter videre. Der åpenbarte murene rundt det eldgamle amfiteateret seg.

Vi betalte noen få euro og gikk inn. Å la være å gå inn fordi det kostet penger, var ikke noe tema. Var vi i Arles, skulle vi se hovedsaken, nemlig byens Colosseum der Robert de Niro, Jean Reno, Sean Bean og Stellan Skarsgård løp omkring og skjøt etter kjeltringer som skjulte seg bak de gamle murene under tribunene. Vi satte oss ned og nøt septembersola, skuet ut over plassen der mangt et drama langt mer realistisk enn "Ronin" hadde utspilt seg i antikken, og vi lot minnene fra filmen og erkjennelsen av at vi var der synke inn. Vi ble begge nokså stille. Det er ikke hver dag vi går på steder der Robert de Niro beviselig har trådt. Denne dagen gjorde vi nettopp det.

Møtet med amfiteateret i Arles ble en tilleggsopplevelse på pilegrimsferden, en slik bonus som ga turen og dagen et kick vi knapt kunne ha regnet med. Det er lett å sitte hjemme foran Google Maps og si at "dit skal vi", men å være der er noe annet, det inngir en andakt og ærefrykt som er en pilegrimsferd verdig - selv om vi ikke på noen måte ville sammenblande de åndelige opplevelsene fra kirkekrypten i Saintes-Maries-de-la-Mer med starstruck-følelsen på en berømt actionfilms ekte location. Det var to ulike opplevelser, men begge var store og dype på hvert sitt vis. 

Med base i Aix-en-Provence

Min reise til Den hellige Sara i Saintes-Mairies-de-la-Mer hadde flere målsettinger. Det var ikke bare ett pilegrimsmål som skulle besøkes på en langhelg, men minst to, og det var all mulighet til å improvisere og få med flere opplevelser i tillegg.
Det er derfor det er nødvendig for meg å reise som ekspresspilegrim. Reisetiden er knapp sett i forhold til avstandene som må dekkes.
Til Provence i september 2013 reiste mitt reisefølge og jeg med KLM fra Sandefjord Lufthavn Torp. Det var bytte av fly i Amsterdam, og derfra bar det videre med Air France til Marseille. I planleggingsfasen var det en utfordring å finne ut hvor det lønte seg å bo når oppholdet i Provence skulle være såpass omfattende i lokal reising. Vi hadde derfor valgt oss Aix-en-Provence, en vakker by i innlandet, 35 km nord for Marseille flyplass, som heter Marignane.
Takket være flyplassenes stort sett glimrende informasjonstjenester på Internett hadde vi brakt på det rene at det gikk ekspressbuss (ja, nettopp: ekspress!) hver halvtime i 20 av døgnets timer fra Marignane til en rekke byer i området, deriblant Aix. Det ble seint på kveld før vi var framme, men derfra gikk alt meget smidig.
Fredag morgen 13. september tok vi en taxi til ekspress(!)togstasjonen Aix TGV, som ligger 17 km utenfor byens sentrum. I forlengelse av den moderne og nesten nye stasjonsbygningen ligger bilutleiefirmaene på rekke og rad, og vi fant Avis-skranken der vi la fram kvittering på vår foråndsbestilling. En mellomklassemodell fra Peugeot sto ute i sola og ventet på oss.
Derfra gikk ferden altså med leiebil til St. Saras helligdom i Saintes-Mairies-de-la-Mer, som jeg skrev om i forrige innlegg. Ferden var behagelig og ledet rett fram gjennom Camargue, hjulpet av min medbrakte GPS. Bilen hadde også innebygd GPS, men for å slippe å bruke tid på å finne et informasjonsspråk som egnet seg bedre enn fransk for oss, benyttet vi min medbrakte, norskspråklige Tomtom.
På veien tilbake programmerte vi GPSen til å lede oss innom sentrum i Arles. Hva vi opplevde der, blir gjenstand for neste innlegg - en opplevelse definitivt på siden av pilegrimsaspektet.
Senere ble det lørdag. Leiebilen var innlevert, vi hadde inntatt vår utendørs fredagsmiddag med crême brûlée, som er avbildet i et tidligere innlegg på denne bloggen, og vi var tidlig oppe lørdag morgen for å vente på bussen til småbyen Saint-Maximin-la-Sainte-Baume.
Aldri har jeg opplevd maken til religiøs henrykkelse som grep meg i St. Maximin! En egen tekst med bilder vil komme på denne bloggen førstkommende søndag, og her vil jeg redegjøre for det mest fantastiske som mine reiser har ført meg inn i. Deretter vil jeg skrive ytterligere et innlegg på denne bloggen om reisen til Aix og mystikken som gjorde reisen rent eventyrlig.
Reisens siste dag gikk med til å komme seg hjem på samme måte som vi brukte hjemmefra: Ekspressbuss til Marignane, fly via Amsterdam til Sandefjord. Derfra gikk det siste stykket med privatbil og Bastø-Fosens ferge over Oslofjorden til mitt hjemsted.
Dagens beskrivelse av min reise i Provence sist høst bør rettferdiggjøre ekspressaspektet i mine pilegrimsferder. Ikke bare foregår reisene over store avstander, men de blir også særdeles innholdsrike. Mine opplevelser forsterkes av de grundige forberedelsene i månedene før reisen, og de forlenges av etterarbeidet, som later til aldri å ta slutt.

Bildet øverst viser den kjente fontenen på Place du Général de Gaulle. En hvitkledd modell sto tilfeldigvis(?) på kanten av fontenen da bildet ble tatt.

En av gatene som fører inn mot rundkjøringen rundt fontenen, er Cours Mirabeau. Det nederste bildet er tatt nedover gaten, med ryggen mot fontenen ovenfor. Denne vakre gaten er like stemningsfull om dagen som om kvelden og natten. Innenfor rekken av trær på begge sider er fortauene meget brede, og langs sidene ligger fasjonable butikker og gode restauranter. Dette er det provençalske innlandet på sitt fineste.

Den hellige Sara

Det er fredag 13. september 2013, uten at noen av oss legger vekt på datoen. Mitt reisefølge og jeg har tatt oss fram til Saintes-Maries-de-la-Mer, har kommet oss inn i kirken og ned i krypten, som er St. Saras helligdom. Rommet er mer enn halvmørkt, og det er lavt under taket. I det innerste hjørnet ser jeg straks statuen som forestiller Den hellige Sara, figuren som hvert år den 24. mai blir båret ut i havet for så å bli fraktet inn på land igjen der hun får en strålende mottakelse. 

St. Sara er romfolkets skytshelgen. Ifølge deres tradisjon skal pilegrimer ta med noe å kle Sara med. Derfor er hun omgitt av tekstiler og smykker. 

Ifølge boken "Mysteries and Secrets of the Templars. The Story Behind the Da Vinci Code" av Lionel & Patricia Fanthorpe (Toronto 2005) er den uthogde benken til venstre på det øverste bildet et eldgammelt alter. Det er mulig at dette er et tegn på at Sara-kulten har eksistert på dette stedet i langt mer enn 1000 år. Krypten skal ha vært tilgjengelig kun for romfolk helt fram til 1912, men siden da har krypten vært åpen for alle.

Derfor kunne også mitt reisefølge og jeg fritt stige ned i det mørke rommet i september 2013, se Den hellige Sara på nært hold og erkjenne virkeligheten i kulten. Vi knelte foran Sara, tente lys og opplevde en andaktsstund av de helt spesielle. Det var som om figuren foran oss ble lys levende og virkeliggjorde alle myter og legender vi hadde lest og hørt om den mørkhudede ungjenta som kom til Frankrike i båt sammen med de bibelske personene rundt år 40.

Skulpturen er rørende vakker. Det fjerne blikket tiltrakk oss enda mer og levendegjorde den påkledde statuen. Ifølge Dan Brown og romanen "Da Vinci-koden" fra 2003 kan Sara ha vært datter av Jesus og Maria Magdalena. Ingen andre har villet påstå dette, og det finnes ikke holdepunkter for at noen av de to var gift - verken med hverandre eller andre personer. Dan Brown hentet sine teorier bl.a. fra boka "Holy Blood, Holy Grail" av Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Lincoln (1982), en bok som beskriver en rekke mytiske konspirasjoner og hemmeligheter fra det sørlige Frankrike, især knyttet til pyreneerlandsbyen Rennes-le-Château. 

Med henvisning til Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider kunne mitt reisefølge og jeg fastslå at St. Sara finnes. Hun har vært der siden hun ankom med båt rundt år 40. Mytens utbredelse, mangfoldet i forestillingene og de tallrike beretningene om en farget ungjente i Maria Magdalenas følge i Sør-Frankrike, tyder på at dette har rot i en historisk virkelighet. Jeg har sett henne, berørt hennes klær og snakket til henne i bønn. I ekspressfart, som jeg vil fortelle om i neste innlegg, ankom jeg Saras helligdom i Camargue, men ingen annen pilegrimsferd har krevd så mye forberedelse og har ført til så mye etterarbeid og refleksjon som nettopp det tankevekkende besøket hos St. Sara. Det var ikke først og fremst jeg som berørte henne, men jeg som ble berørt.

De tre Maria'er i Camargue

Camargue er navnet på en stor, flat, sumpete øy i Rhône-deltaet i Sør-Frankrike. Øya er omgitt av Rhônes hovedløp i øst, Middelhavet i sør og sideløpet Le Petit Rhône i nord og vest. Det meste av øya utgjør nasjonalparken Camargue. Ytterst på øya ligger en liten by ut mot Middelhavet. Bildet ovenfor viser et panorama av byen med havet i bakgrunnen. Bildet er tatt fra taket på kirken i den lille byen, som har det lange navnet Saintes-Maries-de-la-Mer.

Camargue tilhører regionen Provence-Alpes-Côtes d'Azur, som dekker hele det sørøstre hjørnet av Frankrike. Regionen inneholder Rivieraen med fasjonable byer som Nice, Cannes, Toulon og Marseille. I innlandet ligger historiske perler som Arles, Avignon og Aix-en-Provence. Regionen er omtrent like stor som Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker til sammen.
Den lille byen Saintes-Maries-de-la-Mer ligger en liten sjøreise fra de nordligste delene av Spania, noe som er synlig over alt i byen. Dette er spansk, eller kanskje rettere: Provençalsk. Språket er annerledes, byggeskikken er annerledes, og til og med kulturen er annerledes enn det vi forbinder med Frankrike. Hele Camargue er preget av hestehold, og ryttere ses over alt. Ved strandpromenaden i Saintes-Maries-de-la-Mer ligger til og med en liten arena for tyrefekting.

Sandstranden utenfor Saintes-Maries-de-la-Mer er perfekt, så flat at det nesten ikke er mulig å se hvor stranden går over i havet, og med sand så finkornet at den i konsistens ligner melis.
Ifølge en svært gammel legende kom en gang i tiden en båt i land på denne stranden. I båten var fire kvinner og to menn. Tre av kvinnene het Maria til fornavn og skulle senere vise seg å være omtalt i evangeliene. Den mest kjente av de tre var Maria Magdalena, som tilhørte den nærmeste kretsen rundt Jesus. De to andre kalles Maria Salome og Maria Jacobi (også kalt av Kleopas etter sin ektemann). Den fjerde kvinnen var en ung, muligens mørkhudet, egyptisk ungjente som kalles Sara og som var tjenestejente for en av de andre, sannsynligvis Maria Jacobi.
De to mennene var Lasarus, som ble oppvekket fra døden av Jesus, og en mer perifer person, Maximinus.
Den lille farkosten med de historiske tidsvitnene fra Det Hellige Land kom til Camargue omkring år 40, etter at beretningene om Jesu død og oppstandelse begynte å bli problematiske å leve med for dem som opplevde alt sammen på nært hold. Det hadde de tre Maria'ene, Lasarus og Maximinus.
Legenden er usikker og på mange punkter ubekreftet, men vide kretser innen katolsk tradisjon legger vekt på det som kan oppdrives av bekreftelser for beretningens ekthet. Det at fortellingen har eksistert i svært lang tid i Sør-Frankrike og Nord-Spania er ett tegn på at det nok ikke er bare tatt ut av løse luften.
Lasarus skal ha blitt den første biskop av Marseille, og Maximinus ble biskop av Aix, heter det i historien.

Dette bildet viser en framstilling av Den hellige Maria Salome og Den hellige Maria Jacobi. Den lille skulpturen står i en nisje inne i kirken i Saintes-Maries-de-la-Mer, byen som har oppstått der hvor båten fra Det Hellige Land strandet omkring år 40. De andre personene som var i båten, har alle fått sine helligdommer andre steder i Provence.
Aller nærmest det ovenstående minnesmerket er Den hellige Sara, den egyptiske tjenestejenta som var med i båten. Hele krypten under den samme kirken i Saintes-Maries-de-la-Mer er viet henne. Hun er i våre dager alle rom-folks skytshelgen, og hun æres av dem på strålende og fargesterke måter.
I september 2013 var jeg selv i krypten under kirken i Saintes-Maries-de-la-Mer og så henne, St. Sara i form av en godt påkledd treskulptur. Sammen med godt reisefølge hadde jeg en aldeles utrolig rundreise i Provence, på vellykket jakt etter legenden og de bibelske helgenene - samt St. Sara, som jo ikke er omtalt i Bibelen, men knyttes til den bibelske Maria Jacobi. Alle bilder i dette og de kommende innleggene har jeg selv tatt under den makeløse pilegrimsreisen sist høst.

Tilbake til det normale

På hvilket tidspunkt trer jeg ut av min normale livsførsel og inn i pilegrimsmodus når jeg foretar mine pilegrimsferder i ekspressfart?
Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv iblant. Det er jo hele tiden slik at selv pilegrimer trenger mat og drikke. De ekte vandrerne, de som bruker lang tid, mye krefter og lite penger underveis, innstiller seg sikkert på en annen materiell standard enn den vanlige når de foretar sine valfarter. Dette vet jeg lite om; jeg har jo aldri vandret på den måten.
Derimot lever jeg for min del kanskje bedre under selve ferdene enn jeg gjør hjemme. Ja, jeg tror faktisk at en valfart som ekspresspilegrim har høyere standard enn hjemmetilværelsen.
Dette er grunnen til at jeg vet en del om polsk restaurantmat. Jeg har ikke bare besøkt Kraków og Częstochowa, men også flere andre byer i det vidstrakte og usvikelig katolske landet. Ikke alle mine reiser til Polen har hatt like mye valfartsaspekt, men fromheten og kjærligheten til Kirken er aldri langt unna når jeg er der.
Mange steder har jeg fått aldeles utsøkt mat på restaurantene, og det til en pris som er bare hyggelig. I kystbyen Gdańsk har jeg en favorittrestaurant med mexikansk mat. Ypperlig! Det går helt greit å oppsøke en utsøkt restaurant etter et møte med de hellige i en katedral eller i en basilika eller på et fjell. Opplevelsen sitter i sinnet, den følger med og preger måltidet. Nytelsen av maten blir større fordi gleden og takknemligheten over å ha nådd pilegrimsmålet farger stemningen ved bordet.
Bildet ovenfor er tatt i Aix-en-Provence i september 2013. Dette var en sen kveld mellom to besøk ved store og ganske eksentriske pilegrimsmål. Dette vil og må jeg fortelle om ved en senere anledning, men et forvarsel er allerede gitt i forrige innlegg: I Provence fikk jeg enda et slikt møte med evigheten, tidløsheten, de bibelske skikkelsene. Om kvelden inntok jeg middagen utendørs og avsluttet med crème brûlée. En bedre avslutning på en dag i andakt og bønn går det knapt an å få. Takknemligheten til Herren Gud er uten grenser.
Like fullt er mat og drikke med på å minne meg om at jeg er til; jeg er levende og har behov for næring. Min rolle som ekspresspilegrim på denne bloggen utelukker ikke de øvrige sidene ved min person. Jeg er våken for alt som skjer, jeg har synspunkter og reaksjoner, men i denne bloggen har jeg valgt å legge all min skriveglede i å fortelle om meg selv som pilegrim. På ekspressferd.