Avtrykket på likkledet

Forrige innlegg beskrev de rent faktiske forholdene rundt likkledet i Torino. Teksten fortalte også om all uvissheten som omgir kledets historie. I dag vil jeg skrive litt om det mystiske avtrykket på kledet, bildet av den torturerte og definitivt døde mannen som ser ut til å ha ligget i det.

Bildet ved siden av teksten er en manipulert utgave av et utsnitt av bildet i forrige innlegg. Bildet viser som nevnt en kopi av likkledet, og utsnittet til venstre her er gjort negativt ved hjelp av en helt enkel menyfunksjon i et bilderedigeringsprogram.

På dette bildet ses tydelig mannens hode og ansikt, skuldre, mage, underarmer og hender. Når dette er så mye mer tydelig i den negative versjonen av bildet enn i den positive, skyldes det at avtrykket på likkledet er negativt. Vi som husker at vi måtte ha film i kameraet for å ta bilder, og at framkalt film viste et bilde  der mørke flater var lyse og lyse flater var mørke, vi skjønner prosessen. Avtrykket av mannen på likkledet er negativt, som på en gammeldags film. Dette til tross for at kledet og avtrykket beviselig er mange hundre år eldre enn fotokunsten.

Mannen som oppdaget denne egenskapen ved avtrykket, var fotografen Secondo Pia fra Torino. I 1898 fikk han lov til å fotografere likkledet, og da han hadde framkalt sine fotoplater fra kameraet (dette var før man hadde film i kameraet), så han til sin store forbløffelse at avtrykket var langt tydeligere og mer realistisk på platene fra kameraet enn på selve likkledet.

Denne oppdagelsen satte fart i forskningen på kledet og avtrykket.

Jeg må nå springe raskt videre i det som for meg spiller størst rolle: Avtrykket på kledet, både det skyggelagte negativbildet av mannskroppen og flekkene av blod fra sårene han hadde på kroppen, lærer oss en hel del ting om korsfestelsen.

Det er nemlig overveiende sannsynlig at mannen i avtrykket ble korsfestet etter å ha blitt torturert. Fremdeles er ikke dette noe endegyldig bevis for at avtrykket stammer fra Jesus, for romerne korsfestet hundrevis av personer i oldtiden. De avgjørende sårene på mannen forteller derfor en hel del om hvordan mennesker ble festet til korset.

På bildet øverst i denne teksten ses tydelig en stor blodflekk (lyst parti på bildet) ved det som ser ut som høyre håndledd, men som egentlig var mannens venstre håndledd. Dette er tegn på at spikrene ikke ble slått gjennom håndflatene på den korsfestede, men gjennom håndleddene. Forsøk som forskningsteamet STURP har gjort både med dukker og med ekte lik, viser nemlig at senene og musklene i håndflatene ikke er sterke nok til å holde vekten av kroppen oppe. I håndleddene derimot, vil flere små knokler hindre spikrene i å trenge seg opp mellom fingrene. Derfor må de korsfestede ha blitt spikret til sitt kors gjennom håndleddene.

Føttene ble lagt oppå hverandre, og én lang spiker ble drevet gjennom begge føtter. Det ses tydelig på likkledets avtrykk at den døde har den ene foten liggende innunder den andre, og det ene kneet er mer bøyd enn det andre.

På bildet øverst ser vi en stor, lys flekk til høyre, altså ved det som var mannens høyre sideparti. I pannen ses en rekke små, lyse flekker, og underarmene har striper av samme type. Alt dette er størknet blod fra sår som den døde har hatt på kroppen. Mange vil mene at blodflekken på høyre side stammer fra et stikk av en skarp gjenstand, f.eks. et spyd, og at de små flekkene i pannen skyldes skarpe gjenstander som har vært festet rundt hodet.

Tankene på tornekronen og spydstikket i siden ligger på lur, og det begynner å stemme litt for godt med skildringen av den korsfestede Jesus og skjebnen han led.

Likkledet i Torino utfordrer vår intelligens, sa en gang pave Johannes Paul II. Når de faktiske forholdene omkring avtrykket på kledet går opp for oss, er det umulig å tenke at noen annen enn Jesus Kristus kan ha vært innhyllet i det mens han lå i graven. Kledet er og blir en gåte, et irritasjonsmoment eller en vits for dem som ikke ønsker å tro, og en styrke og næring for dem som ønsker det.

I neste tekst vil handle om det avgjørende: Oppstandelsen.

Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den gjenstand i verden som har blitt utsatt for mest forskning. Som gjenstand - en vevd linduk av ukjent opprinnelse - er den menneskeskapt og dermed en såkalt artifakt. Som fenomen er den atskillig vanskeligere å plassere.
I dette innlegget vil jeg kun i korte trekk fortelle likkledets historie og bakgrunn. I de neste to innleggene, førstkommende tirsdag og fredag, vil jeg kommentere de mer mystiske sidene ved den store linduken.
Det er ingen som har klart å fastslå hvor gammelt likkledet er. Mytene vil ha det til at dette var det tøystykket som var svøpt rundt Jesus da han ble lagt i graven. Spørsmålet er om kledet er gammelt nok, og det er dette som ikke kan bevises. Teoretisk sett er det mulig; vevteknikken er blant tingene som tyder på at kledet kan være gammelt nok.
La meg derfor med én gang nevne at forskningsgruppen STURP, som i en årrekke har drevet forskning på kledet, i 1988 foretok en karbondatering av tekstilduken, en såkalt C14-datering. Denne viste med 95% sikkerhet at duken stammet fra tiden mellom 1260 og 1390. Problemet ved dette forsøket på bevisførsel er for det første at den ikke er 100% sikker, for det andre at prøvene som ble undersøkt ved 3 ulike laboratorier, er tatt fra samme sted på kledet. Det betyr at prøvestykkene kan være kontaminert av samme kilde. Det har vist seg at bomullstråder fra reparasjoner av kledet var blandet med lintrådene i prøvene. Det er derfor ikke mulig å regne dette forsøket på datering som fullt ut pålitelig.
Slik har det vært i all tid med likkledet: Så snart det blir lagt fram bevis for eller imot bestemte teorier eller hypoteser ved kledet, kommer straks andre forskningsmiljøer med motbevis.
Det hevdes at kledet har befunnet seg i Edessa i det sørøstlige Tyrkia på 100-tallet. Edessa var et senter for kristne på den tiden. Man kan ikke vite sikkert at det var det samme kledet som i dag oppbevares i Torino i Italia, men illustrasjoner og beskrivelser henviser til samme kjennetegn. Kledets viktigste egenskap er at det inneholder et bilde eller et avtrykk av en død mann.
Senere har beretninger om et slikt bilde kommet fra Konstantinopel og Athen. I 1460 dukket kledet i sin nåværende form, opp i Lirey i Frankrike. Dette er beviselig det samme kledet som i dag befinner seg i katedralen i Torino. Det ble overtatt av Savoia-familien, som i 1578 tok det med til sitt hovedsete, Torino. Der har det vært siden den gang.
Kledet har vært utsatt for brann i bygningene hvor det har vært oppbevart. Det har vært berørt av tusener av menneskehender gjennom årene, og det har vært kysset og hedret som en umåtelig relikvie. Tallet på skader og spor etter reparasjoner og røff behandling er derfor mange.
Det som gjør likkledet spesielt, er avtrykket av den døde mannen. Han ses i helfigur med ryggen og baksiden og kroppen på den ene halvdelen av kledet, toppen av hodet ved midten og forsiden av kroppen på den andre halvdelen av kledet, som er drøyt 4 meter langt og 1,12 meter bredt.
Ingen kan forklare hvordan avtrykket av mannen er kommet dit.
Mannens kropp er blodig og ille tilredt. Det er derfor atskillige blodflekker på kledet. Samtidig ses konturene av mannen relativt tydelig uavhengig av blodet, og det er dette avtrykket som er så uvirkelig og mystisk. Det har ikke latt seg gjøre å finne noen måte å framstille avtrykket på som gir identisk resultat med det som fins på likkledet.
Savoia-slekten i Torino besluttet i 1983 å forære kledet til Den katolske kirke. Kledet lå på den tiden i en kiste bak panserglass i et kapell ved siden av domkirken i Torino. I 1997 oppsto en brann i dette kapellet, og likkledet ble heroisk reddet ut av en brannmann som gikk løs på panserglasset med en øks. Arbeidet tok tid, og brannmannen kunne ha omkommet mens han strevde med å få ut likkledet. Det ble reddet i siste liten.
Siden den gang har kledet blitt oppbevart inne i selve domkirken, i en stor nisje forrest til venstre i katedralen. Pansret glass dekker åpningen til nisjen. Kisten som kledet ligger i, er godt og vel 4 meter lang slik at kledet kan ligge utstrakt inne i den. Kledet ble utstilt i noen uker i 2010 og én dag i påsken 2013. Det er planer om at det igjen skal stilles ut i Torino våren eller sommeren 2015.
Bildet over denne teksten viser en kopi av likkledet der det er plassert i en kopi av kapellet som brant i 1997. Montasjen inngår i Museo della Santa Sindone i Torino. Jeg var der som ekspresspilegrim våren 2012. Reisen ble beskrevet i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I de neste tekstene på denne bloggen vil jeg skrive om de mer mystiske og forunderlige sidene ved likkledet.

Refleksjon 7

Seks innlegg er skrevet siden forrige refleksjonstekst, seks innlegg om  reiseopplevelser utenlands der kirkebesøk har vært en viktig ingrediens. De seks innleggene har vært en liten etappe på veien, et intervall som måtte fylles. Mine opplevelser fra katolsk messefeiring i Roma rager svært høyt på listen over mine pilegrimsminner.

Teksten fra Torino markerer en innledning til denne bloggens siste fase. Jeg nærmer meg målet, hovedhensikten bak disse tekstene. Det er likkledet i Torino som danner utgangspunktet og som vil være det bærende temaet i denne bloggens sluttfase, det kan jeg uten videre røpe nå. Likkledet er den menneskeskapte gjenstand - den artifakt - som det har vært forsket mest på i hele verdenshistorien. Det er forunderlig hvor beskjeden interesse denne gjenstanden likevel har blant nordmenn. Bare unntaksvis har jeg gjennom mitt lange liv hørt eller lest om likkledet i norske medier. Til gjengjeld har jeg lest tusenvis av boksider og sett timevis av dokumentarfilm om kledet før og etter min reise til Torino våren 2012. Det er kunnskapen fra all denne forskningen som har gitt meg ny innsikt og et nytt innhold i min egen religiøsitet. Derfor er denne bloggen viktig, og derfor må den fullføres i henhold til målsettingen selv om den i liten grad blir lest eller besøkt. På denne merkelige nettadressen utspilles min voksentilværelses viktigste utviklingstrinn. 
Her må jeg nok skynde meg å presisere at noe skjedde med besøkstallene for denne bloggen etter at jeg for noen dager siden skrev om pilegrimsmessen i San Carlo al Corso 16. oktober i fjor. Innlegget ble trukket fram med link på katolsk.no, og dermed skjedde det interessante saker med bloggbesøket. Det var oppmuntrende!

Meget snart er det tid for å ta bloggen inn i sluttfasen og gi til beste mitt kjennskap til og mine erfaringer med Det hellige Likkledet. Men først må min religiøse oppvåkning, min åpenhet overfor himmelens makter og erfaringene fra den katolske delen av mitt liv belyses. Det gjøres gjennom en episodisk beskrivelse av min ekspressreise til pilegrimsmålet Međugorje, denne landsbyen i Hercegovina som i løpet av drøyt 30 år har blitt et gigantprodukt av moderne pilegrimsturisme. I Međugorje og mitt for- og etterarbeid med reisen fant jeg ny støtte, ny ledelse og et nytt morsforhold. Livet har ikke vært det samme etterpå; alt har gått opp og fram, og jeg er en annen mann enn jeg var før.

Ja, jeg må skrive om Međugorje! Temaet må presenteres og tas med før jeg styrer bloggen inn i dens siste fase. Kanskje blir det tre, kanskje fire innlegg fra ekspressreisen gjennom Bosnia-Hercegovina i mars 2011 samt et innlegg eller to om observasjoner i ettertid. Disse tekstene må skrives og opplevelsene gjøres kjent. 
Visjonene i Međugorje er stadig dagsaktuelle; Vatikanet kan om kort tid komme med en endelig uttalelse om fenomenet. Derfor gjelder det for meg å få sagt hva Međugorje er for meg. Det kan ikke endres. Jeg har vært der og fått mitt liv forandret, og det er nødvendig å la denne endringen gi farge til betraktningene som deretter vil komme ved bloggens avslutning.

Hvor lang tid gjenstår før jeg kan sette siste punktum i denne bloggen? Med ett innlegg hver tirsdag, fredag og søndag, altså tre i uka, og ennå 10-12 tekster som må skrives, vil jeg trolig se enden på bloggingen idet påsken innledes. Det passer bra - faktisk helt ypperlig! Dermed vil bloggen ha bestått i snaut 5 måneder, fra første søndag i advent til fastetidens avslutning. En helt ideell periode for en ekspresspilegrim med et nært forhold til det katolske kirkeåret. Jeg vil anta at vi kan betrakte dette som en plan fra nå av. Neste innlegg introduserer Kraljica Mira i Međugorje, juni 1981.

Torino, Piemonte

Savoia-palasset midt i Torino.

Det er fullt mulig å ha åndelig utbytte av en ekspresspilegrimsferd uten å delta i en katolsk messe, men det er absolutt best om en messefeiring kan inngå i opplevelsen. Jeg dro til Torino i Nord-Italia i 2012 og hadde kolossal glede av turen. Jeg rakk å delta i en ettermiddagsmesse, men det er ikke messen jeg husker best fra besøket i Piemontes hovedstad.

Som så mange ganger før var det for- og etterarbeidet som sørget for utbyttet. Etterbeidet av denne turen pågår ennå, to år etter hjemkomst, og det kommer sannsynligvis til å pågå svært lenge, kanskje for alltid.

Torino var vertsby for vinter-OL i 2006, men dette spilte en svært beskjeden rolle ved mitt besøk i byen. Derimot var det av atskillig større betydning at Fiat-fabrikken er plassert der. Det er over 40 år siden jeg lærte at navnet Fiat er en forkortelse for Fabbricca Italiana di Automobili Torino. Det er imidlertid langt færre år siden jeg lærte at "Fiat!" er på latin det svaret Jomfru Maria ga til engelen som brakte budskapet om hennes graviditet: "Domini fiat mihi secundum verbum tuum" - "La det skje med meg som du har sagt." (Luk. 1,38) (mine uthevinger).

Vel, Fiat eller ikke - mitt reisefølge og jeg fikk avlagt bilmuseet et besøk, og det gjorde inntrykk på oss å se hvor grundig man hadde samlet både bilmodeller og relevante effekter fra tilsvarende epoker. Bilene i museet står fargerikt og inntrykksfullt plassert i riktige miljøer med morsomme og innholdsrike fotografier på veggene. Bare bilmuseet er nok til å gjøre Torino verd et besøk.

Midt i Torino, med fasaden ut mot torget, ligger det kongelige slott, Savoia-palasset. Det er lenge siden det bodde noen kongelige der, men slottet har spilt viktige roller opp gjennom historien. Betydningsfulle monarker av Savoia-slekten har hatt slottet som sin residens mens de har regjert deler av Italia.

Med tanke på all vinproduksjonen i Piemonte ble det også satt av tid til en togreise ut av byen. Mitt reisefølge og jeg endte opp i Alba, 10-11 mil sørøst for Torino. I dette området produseres viner av typen Nebbiolo, Barbaresco og Barolo, bare godsaker alt sammen. Togreisen gjennom Nord-Italia var i seg selv ganske lærerikt, og med de gode vinene på toppen ble det en riktig så festlig lørdagsutflukt.

I Torino oppbevares også det berømte likkledet, la santa Sindone, svøpet som kan ha innhyllet Frelserens legeme i graven. Likkledet har vandret en komplisert og ikke fullstendig dokumentert vei via Edessa i det østlige Tyrkia (nå: Şanlıurfa), til Konstantinopel og videre til Frankrike. Takket være kardinalen av Milano, den profilerte og populære Carlo Borromeo (1538-84), hedret som helgen og minnet med kirken San Carlo al Corso i hjertet av Roma, tok Savoia-familien ansvar for likkledet i 1578 og sørget for å oppbevare det i Torinos katedral. Branner og uroligheter har truet kledet mange ganger, og nå for tiden oppbevares det utstrakt i en kiste bak pansret glass inne i katedralen. Det har vært utstilt mange ganger, senest i 2010, og nå er det kommet nyheter om at kledet igjen skal stilles ut i noen uker i løpet av 2015.

Den katolske kirke mottok kledet i gave av Savoia-familien i 1983, men det har ikke syntes hensiktsmessig å flytte det fra Torino. Ettersom min reise til Torino foregikk i 2012 og altså lenge etter siste utstilling, var det ikke det ekte kledet jeg fikk se, men kopier fra ulike tidsaldere utstilt i Likklede-museet, Museo della Santa Sindone.

Dette var målet for min ekspresspilegrimsferd i 2012. Jeg nådde lenger enn dette, mye lenger, og det er her jeg berører den egentlige målsettingen med denne bloggen. Jeg ønsker å skrive om mine opplevelser i forbindelse med reisen til Torino, alle endringer som ble påført meg da jeg forberedte og senere bearbeidet reisens faglige innhold. Dette handler lite om vitenskap og dateringer av en gjenstand med høyst uklar opprinnelse. Det handler imidlertid om hva gjenstanden og dens historie kan åpenbare om Herren Gud og de veier hans visdom og ledelse kan ta. Dypest sett handler det om den enkeltes gudsbilde. For min del ble alt forandret og forsterket etter oppholdet i Torino. Dette er hva jeg ønsker å meddele gjennom denne bloggen.

Det er bare litt for tidlig å komme til poenget nå. Først må jeg skrive om en annen ekspresspilegrimsferd og et reisemål som ga mitt liv nytt innhold på en annen måte. Men nå, etter at dette innlegget er avsluttet og publisert, er det først og fremst tid for å reflektere.

Fra bilmuseet i Torino.