Santa Maria Maggiore

Flere ganger har jeg vært i katedralen Santa Maria Maggiore i Roma. Første gangen jeg sto utenfor katedralen, oppdaget jeg nærmest tilfeldig at dette var den berømte basilikaen, ikke langt fra Romas jernbanestasjon Termini, plassert lett synlig gjennom en hel stjerne av avenyer som fører opp til katedralen.

Størrelsen på basilikaen er slående og fikk meg til å oppleve rent fysisk denne enorme dimensjonsforskjellen mellom Herren Guds kirkebygg og meg selv. Kirkerommet inngir ydmykhet; jeg er takknemlig over å kunne bøye kne inne i en slik kolossal bygning med en slik opphøyet og hellig atmosfære. Å falle på kne er det eneste naturlige i møtet med utsmykningen, takhøyden og det røde lyset ved siden av tabernakelet hvor eukaristien, Kristi legeme og blod, oppbevares.

På den tiden varte mitt besøk i Roma en hel uke. Det er ikke mye i sammenligning med nordmenn som har bodd, studert eller arbeidet i byen, men det har ikke jeg. Jeg har kun vært der i en kombinasjon av turist og ekspresspilegrim. Derfor kan jeg si at en uke er lang tid for ett enkelt Roma-besøk.

Jeg rakk å besøke Santa Maria Maggiore flere ganger i løpet av den uka høsten 2009. Deretter kom jeg tilbake i påsken 2010 og opplevde katedralen på nytt, denne gangen ved høymessen palmesøndag. Det var en opplevelse som gjorde meg til katolikk for tid og evighet.

Allerede på kirketrappa ble mitt reisefølge og jeg møtt av en haug med nyskårne oliventregrener. De var lagt der for at kirkebesøkende kunne bryte seg en kvist i anledning palmesøndagen. For oss nordmenn var dette uvant, men det opplevdes samtidig konkret og rett på akkurat denne søndagen i kirkeåret.

Alle som deltok i messen, hadde kvister av enten olivengrenene utenfor eller noe de hadde tatt med hjemmefra. Her i Norge har jeg sett - og selv deltatt i - å medbringe kvister av tuja til katolsk messe palmesøndag.

Messen gikk sin gang etter den oldkirkelige liturgien; det var lett å skjønne hvilke deler vi til enhver tid medvirket i. Fadervår er en spesiell opplevelse i italienske messer. Bønnen synges på en eldgammel og svært vakker, gregoriansk melodi. Teksten er på latin, men med genuin, moderne, italiensk uttale. La meg her, midtveis i denne teksten, presentere Pater Noster slik den kan lyde på sitt fineste:

Etter Fadervår fulgte fredshilsenen som vanlig, og deretter Agnus Dei. Da oppfattet jeg igjen italienernes uttale av latin: Ordet Agnus  uttales [anjus], ikke [ang-nus] som vi nordmenn har lett for å tro. Konsonantforbindelsen gn er på italiensk hva ñ er på spansk, og dette gjelder konsekvent også i latinske ord. Jeg tok til meg den nye lærdommen mens jeg på sedvanlig vis knelte under den høytidelige bønnen ("Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over meg.")

Like etter var det klart for kommunionen, og jeg var fast bestemt på å gå fram med høyre arm over brystet og hånden plassert på venstre skulder. Dette er ifølge pave Johannes Paul II "en meningsfull gest", et tegn på at en som ikke er fullverdig katolikk, ønsker å delta i fellesskapet og motta Kirkens velsignelse. Presten la først ikke merke til at jeg hadde armen plassert avvergende over brystet, men brått oppfattet han det og ga meg velsignelsen ved å berøre meg i pannen med to fingre.

Dette var en stor opplevelse, overveldende og skjellsettende. Kanskje var det denne palmesøndagen i Santa Maria Maggiore som gjorde det lett for meg å stå løpet ut og fullføre min læretid slik at jeg et halvt år senere ble innviet i Kirkens fulle fellesskap. Jeg opplevde det flere ganger senere samme dag, fellesskapet med det katolske Roma: Over alt så vi mennesker ute på byen bærende på en oliventrekvist i anledning palmesøndagen. Både unge og eldre, på gater og restauranter, T-banen og i butikker bar de på sin symbolske palmekvist, åpenlyst og fornøyd. Dette fellesskapet var jeg allerede da, på palmesøndag 2010, i ferd med å skulle tilhøre, og det gjorde meg stolt og lykkelig.

I dag er jeg en del av den menneskemengden som bærer på en grønn kvist på palmesøndag. Selv om min tilnærming til Kirken hadde kommet i gang mye tidligere, var det denne innledningen til påsken i Basilica di Santa Maria Maggiore som viste meg hvilket fantastisk fellesskap Kirken står for. Opplevelsen er av en slik karakter i mitt liv at det er denne jeg henter fram fra hukommelsen og gjenopplever når jeg en sjelden gang lurer på om jeg klarer å være katolikk resten av mitt liv. Den opplevelsen gir stadig næring til min tro og min trygghet.