Međugorje-effekten

Den 18. januar 2014, altså for bare litt over to måneder siden, innleverte en egen kommisjon sin rapport til Vatikanet der det ble gjort en gjennomgang og forsøk på konklusjoner om Međugorje. Nå som rapporten er innlevert, gjenstår det å vente og se hva Paven og den indre krets i Vatikanet velger å vektlegge i rapporten som uttrykk for Kirkens offisielle syn på åpenbaringene i Međugorje . Ifølge Vatican Insider er det ingenting som tyder på at fenomenet er juks og bedrag.

Med andre ord: Kommisjonen kan ikke avfeie Međugorje som tull og tøys.

I påvente av en kunngjøring om det som skal bli Kirkens offisielle syn på hendelsene i Međugorje kan jeg  i mitt ydmyke enfold bare glede meg over hva stedet Međugorje er og hva det gjør med folk som drar dit.

Jeg så en mann, minst ti år eldre enn meg selv, gråtende omfavne krusifikset oppe i steinura der de første visjonene fant sted.

Jeg så en annen mann, en hvithåret amerikaner, hale og dra på en Maria-figur høyere enn ham selv som han hadde kjøpt i en suvenirbutikk ved St. Jakobs kirke og som han ville ha med seg inn i turistbussen og hjem til USA.

Jeg så et dusin mennesker ligge på kne rundt den hvite Maria-statuen i utkanten av parken rundt St. Jakobs kirke uten å ense bussene som kjørte forbi og turistene som ville fotografere statuen.

Jeg har gått i gatene i Međugorje og hørt den andektige stillheten blant de troende som besøker stedet.

Međugorje  har evne til å gjøre noe med pilegrimene som kommer dit. Dette er i det minste håndgripelig og observerbart, et produkt av de merkverdige hendelsene på stedet.

Međugorje har hensatt meg i undring. Denne undringen har tiltatt etter mitt besøk der for tre år siden. Mitt liv har fått et nytt preg, en serie tegn på planmessig ledelse og målrettet hensikt, en hverdag der de mest underlige forutanelser slår til og der en tilfeldig drøm blir virkelighet like etterpå.

Jeg har fått oppleve et snev av det merkverdige, og jeg tror at det var besøket i Međugorje som lærte meg å oppdage det. Det er som slagordet jeg så at organisasjonen NUK, Norges Unge Katolikker, brukte på et armbånd for en tid siden: Du ser det ikke før du tror det.

Slik er Međugorje-effekten.