Reisen gjennom Bosnia (1)

Opprinnelig trodde jeg at det var vanskelig og strabasiøst å komme seg til Međugorje. Det viste seg å være en misforståelse, basert på manglende kunnskap om stedets popularitet blant pilegrimer. Fra alle kystbyene i Kroatia går det daglige bussturer til Međugorje, gjerne kombinert med besøk i Mostar og andre severdige steder.

Jeg valgte likevel den mer eksotiske, egenartede og innholdsrike varianten. Ved hjelp av bosniske bekjentskaper i min hjemby fikk jeg kontakt med en person som var lokalkjent, bosatt i Mostar og som kunne kjøre mitt reisefølge og meg rundt i landet etter våre egne ønsker. På den måten ble jeg kjent med det merkelige landet og den politiske tragedien Bosnia-Hercegovina, bedre enn noen busstur kunne ha bidratt til.

Vi ble møtt på flyplassen i Sarajevo, hvor vi fløy med Austrian Airlines. Vi kjørte raskt ut av byen og satte kursen mot Jablanica. Der stoppet vi ved en restaurant som skal være viden kjent for sitt grillede lam. Vi spiste lam og drakk lokal vin, og livet var uendelig godt og rikt.

Jablanica markerer skillet mellom Bosnia i nord og Hercegovina i sør. Jorden ble mer karrig, fjellene brattere. Bilen føk av sted langs elven Neretva, og snart kjørte vi inn i Mostar. Veien gikk gjennom byens moderne deler, og vi fikk se hvordan folk bor i blokker der ytterveggene har skuddsår fra krigen for 20 år siden.

Ferden videre tok oss opp i høyden, og det var vakre landskaper som åpnet seg for oss. Vi la merke til de mange moskeene i småbyene langs veien. Jo mindre sted, jo høyere minaret, så det ut til. Det var ingen tvil om at de høye, smale og spisse minaretene var av helt ny dato. De sto der som spiker med spissen opp.

Langt om lenge svingte vi av fra hovedveien og fulgte skilt mot Međugorje. Veien ble smalere, og vi skjønte at det kunne være livsfarlig å være tradisjonell, fotvandrende pilegrim i dette området. Det fantes ikke noe felt langs veien der myke trafikanter kunne bevege seg trygt. Dette var rett sted for ekspresspilegrimer som oss.

Vår sjåfør fant snart pensjonatet der vi hadde bestilt rom. Vi ble satt av og avtalte å bli hentet to dager senere. Dermed hadde vi kvelden og hele neste dag på å gjøre oss kjent med Međugorje. Såpass trengte vi. Kanskje burde vi ha satt av mer tid, men den tiden hadde vi ikke, travle som vi var og er. Ekspresspilegrimer, helt enkelt.

Det var i midten av mars 2011 at vi foretok denne reisen. Det var allerede varmt i lufta i Hercegovina. Det tykke yttertøyet kunne trygt parkeres i skapet på hotellrommet.

Vi hadde studert nettsidene til en lang rekke overnattingssteder før vi dro. Mange reklamerte med en beliggenhet svært nær St. Jakobs kirke; enkelte oppga avstanden til å være 50 meter fra kirken. Under kveldsturen i Međugorje så vi snart at dette var det reneste oppspinn. Kirken ligger fritt til; ingen kan overnatte  50 meter fra kirken uten å ligge under åpen himmel.

Derimot viste det seg at hotelltettheten var enorm. Her var alle tomter og alle ledige rom satt inn i utleievirksomhet. Tunge turistbusser med italienske, spanske og tyske skilter humpet seg fram gjennom gatene.

Samtidig manglet det yrende livet og den lettlivede støyen som man gjerne hører på turistmaskinene langs Middelhavet. Ja, det var ett slående trekk ved atmosfæren i Međugorje: All lyd var dempet. Folk snakket lavmælt, bilene kjørte sakte, og lydnivået var så lavt at man skulle tro at stedet var forlatt, til tross for mengdene av pilegrimer som befant seg på stedet.

Mostar sett fra fjellet sør for byen.