Første tur til Roma

 

Det var i september 2009 jeg dro til Roma for første gang. Det hadde gått omtrent 11 måneder siden mitt første besøk ved en katolsk messe, og jeg hadde i løpet av det snaue året overvært messe så mange ganger at jeg kjente liturgien godt. 

Roma ble kolossal opplevelse. Det ukelange oppholdet i storbyen ble en sammenhengende rus i historie og katolisisme. Jeg lærte meg fort å gjenkjenne kirkenes fasader enten de var store eller små, og jeg klarte ikke å gå forbi en eneste åpen kirkedør. Jeg gransket alt interiøret i de mange kirkene, fotograferte, knelte til høyre og venstre foran krusifiks og Maria-statuer - det var som om alle de hellige sto i tett krets og bare ventet på meg.

Det var paveaudiens på onsdagen slik det fortsatt er, og jeg hadde skaffet billetter til mitt reisefølge og meg selv. Vi møtte opp på et tidspunkt som vi trodde var tidlig, men det var slett ikke tidlig nok. Køen foran sikkerhetssjekken utenfor gjerdet til plassen ved audienshallen var fylt til trengsel, og det gikk langsomt å komme igjennom. Jeg har hørt at den pavelige audienshallen kan romme 7000 mennesker. Det er mulig at det stemmer; vi kom aldri i nærheten.

Etter en time i trengselen så vi pavebilen med Benedict XVI komme kjørende på den andre siden av det høye stålgjerdet. Jeg fikk zoomet og knipset et  foto på 200 meters hold gjennom gitteret, og med en viss velvilje kan man se at det nok er den daværende paven som sitter og vinker i det særpregede kjøretøyet. Nærmere enn dette kom vi ikke, men det var hevet over tvil: Vi hadde sett paven!

På den måten ble ikke paveaudiensen det høydepunktet jeg hadde ventet. Dette til tross for at audiensene på den tiden trakk bare en brøkdel av de folkemasser som nå for tiden strømmer til pave Frans' audienser i friluft på Petersplassen. 

Jeg var der nylig, under nasjonal valfart i regi av de norske bispekontorene, men det er en annen, større og mye ferskere historie.

Opplevelsen av Roma under min første reise dit var intens. Min familie var omgitt av en del dramatikk på den tiden, vi var alle lettpåvirkelige, og jeg syntes kirkenes uttrykksfulle bilder, statuer, altere og vokslysstativer tok imot meg og åpenbarte en religiøsitet jeg aldri før hadde oppdaget, langt mindre forstått.

Vi bodde nær Cavour T-banestasjon, i et område som visstnok representerer verdens eldste urbanitet. Til fots gikk vi de kjente gatene på kryss og tvers, vi vandret vestover på Via Panisperna og passerte Angelicum-universitetet uten å vite hva det var. Tenk, så mye jeg ennå har å lære! 

Senere vandret vi i motsatt retning på samme Via Panisperna og så Basilica di Santa Maria Maggiore tre fram langt oppe ved den andre enden av gaten. Jeg gikk dit, kom meg inn og opplevde det samme som Kjell Arild Pollestad har skrevet fra sitt første besøk samme sted: Her er Gud.

Via Panisperna med Santa Maria Maggiore ved enden.

Det gikk fort å komme til Roma med Norwegian. Jeg var en ekspresspilegrim fra første stund. Riktignok ble det en del fotturer i selve byen, men selve vandringen var unnagjort idet jeg satte meg på flyet for å reise. Forberedelsene var gjort, det var bare å la opplevelsene komme.

De kom, og jeg var ikke tilstrekkelig forberedt. Jeg blir aldri ferdig med Roma. Etter den første turen i 2009 har jeg vært der to ganger til, det må bli flere turer. Opplevelsen under første tur var stor, men med økt erfaring og forsterket kjennskap til byen ser jeg mer og mer hvor lite jeg egentlig klarte å oppfatte under dette første Roma-besøket. Så meningsmettet og innholdsrik er Pavens by.