En kirkeruin

Våren 2009, et snaut halvår etter mitt første katolske kirkebesøk, dro jeg på fuglekikkertur til Hornborgasjön i det flate landskapet mellom innsjøene Vänern og Vättern. Det var tiden rundt 1. april og høysesong for traner i den sumpete myrsjøen. På nettet kunne jeg lese at en rekordflokk på femten tusen dansende traner befant seg i Hornborgasjön samtidig med at jeg sto der med mitt kamera og en kikkert. De virkelig ivrige fuglekikkerne overnattet i sine egne bobiler på parkeringsplassen langs sjøen, mens de fullstendig fuglefrelste gjorde som hovedpersonen i en bok av Levi Henriksen og tilbrakte natten i en av de små, uinnredede hyttene som står ute i selve myra, mellom tusener av traner og gjess.
Selv hadde jeg boket hotell i Skövde. På veien dit første kvelden gikk veien forbi Varnhem, og det var ikke til å unngå at jeg stoppet bilen ved den fullt intakte og stadig operative kirken og ruslet rundt for å ta noen bilder i solnedgangen. Minnene fra de fire bøkene om middelalderhelten Arn og hans etterkommere, detaljert beskrevet at Jan Guillou, strømmet over meg, og jeg innså at Arn og Cecilia og de historiske kongene og høvedsmennene fra bøkene var katolikker. De levde fire århundrer før Reformasjonen, og det fantes bare ett kirkesamfunn i Nord- og Vest-Europa: Den romersk-katolske kirke.
En informasjonstavle ved P-plassen utenfor Varnhems kyrka inneholdt en henvisning til Arn-trilogien (med en fjerde roman, oppfølgeren Arvet efter Arn). Det gikk opp for meg at jeg befant meg midt i Arns rike, kjerneområdet for de dramatiske historiene som jeg hadde lest i Guillous bøker noen år tidligere.
Jeg gikk tilbake til bilen og begynte å finlese veiatlaset som lå åpent på sidene hvor Falbygdens mange tettsteder og småveier var streket opp mellom sjøer og jorder.
Neste dag, etter frokost i Skövde, gikk ferden tilbake til Hornborgasjön, men denne gangen via østsiden av sumpen. Dermed førte veien meg gjennom den lille bygda Gudhem, hvor ruinene etter et av de virkelig store klostrene kneiser side om side med en langt nyere, luthersk landsbykirke.
Jeg parkerte og gikk over gressplenen innenfor klostermurene.
Ennå hadde det ikke gått opp for meg at min reise til Hornborga for å studere traner i tusentall også var en pilegrimsferd til et senter i historiens katolske Skandinavia. Med ett sto jeg inntil ruinen av selve klosterkirken, og en kjent installasjon trådte fram fra den gamle murveggen: Et innstøpt kar for vievann, strategisk plassert til høyre for en buegang som må ha vært hovedinngangen til den opprinnelige kirken.
Instinktivt, helt i pakt med vanen jeg hadde utviklet etter tallrike besøk i den katolske kirken hjemme i løpet av det siste halvåret, stakk jeg fingertuppene ned i vievannskaret og korset meg deretter med samme hånd, ikke akkurat med dråper av vievann på fingertuppene, men med fukt av nattens dogg fra bunnen av steinkaret.
Jeg knelte før jeg gikk gjennom åpningen. Jeg kjente helt fysisk at jeg befant meg på hellig mark, og slektskapet med de tusener av svensker som i middelalderen og tidlig renessansetid hadde dyppet sine fingre på rettroende vis i det samme karet og knelt på samme sted som jeg, midt i døråpningen, grep meg. Jeg brukte noen sekunder mer enn vanlig på den ærbødige knelingen.
Reisen til Hornborga og de femten tusen tranene hadde satt meg i forbindelse med katolske forfedre. Det vertikale brorskapet mellom troende katolikker før og nå ble opplevd som en slående realitet; ruinen bar på en verdighet og en tidløshet som jeg i noen sekunder kjente vekten av.
Jeg var uforberedt, og det er uvanlig, men med desto større styrke tok opplevelsen tak i meg, og den har i ettertid bare vokst. Tenk, jeg som kjenner Sverige så godt, presterte å kjøre til Hornborgasjön uten å tenke over at jeg samtidig styrte min Volvo rett inn i Arns katolske rike. Det var ikke til å unngå at jeg tross dårlig forberedelse fikk oppleve områdets historiske og kirkelige verdier. De har fulgt meg helt fram hit, gjennom fire og et halvt år.