På den måten fikk jeg for første gang lese om Peter Canisius, kirkelæreren og helgenen som ble født nettopp i Nijmegen i 1521. Allerede her begynte min mentale og dannelsesmessige pilegrimsferd. I Nijmegen er Peter Canisius en person man ikke tuller med. Jeg stakk ut kursen for en spasertur fra hotellet til Petrus Canisiuskerk og beregnet vandringstiden til omkring tjue minutter.
Reisen til Nijmegen foregikk i ekspresspilegrimens tempo, nesten fem år før jeg oppfant begrepet og valgte å bruke det om meg selv. Det ble Ryanair-fly fra Sandefjord Lufthavn Torp til den lille, landlige flyplassen Düsseldorf Weeze. Derfra var det bestilt transport med minibuss til Nijmegen, tre kvarter unna.
En søndag formiddag inngikk i oppholdet, og som planlagt ga jeg meg i vei til Petrus Canisiuskerk, på min aller første katolske messe i et annet land. Språket i Nederland volder meg lite besvær; jeg sørget for å lære det på grunnleggende måte allerede mens jeg var i slutten av tenårene.
Den katolske messen har det velsignet gjenkjennelige over seg som gjør at den kan feires i et hvilket som helst land i verden; man vil finne at liturgien er nærmest identisk og at det bare er små, lokale variasjoner i folks atferd under messen - når står man oppreist, når sitter man, og når kneler man.
Det var to unge menn som vakte min oppmerksomhet og gjorde et uutslettelig inntrykk på meg under messen i Petrus Canisiuskerk. Den første registrerte jeg fra øyekroken allerede da det var klart for å sette seg etter messens innledende riter samt Kyrie og Gloria. Det var en ganske ung mann, kanskje ikke mer enn tjue år, og han valgte ikke å sette seg, men å falle på kne bak ryggen på krakken hvor jeg satt. Med en forsiktig vridning på hodet i retning venstre fikk jeg se nok til å danne meg et inntrykk av den unge, og jeg ble varm av følelsen over et religiøst slektskap som jeg ikke var forberedt på å møte.
Den unge mannen lå på kne og støttet seg mot ryggstøet på min krakk, en snau meter til venstre for meg, mens han holdt en rosenkrans i de samlede hendene. Han smilte og var åpenbart lykkelig i sin knelende posisjon, opptatt med rosenkransbønnen, men også preget av gleden ved å ta del i messen.
Under hele messen lå han på kne med sin rosenkrans, unntatt i de delene da liturgien krever at menigheten reiser seg. Han var kanskje litt mer åndelig enn det som er vanlig, og nettopp derfor gjorde han inntrykk på meg, et inntrykk jeg har bevart til nå.
Under fredshilsenen like før kommunionen var det imidlertid en helt annen mann som vakte min oppmerksomhet. Han var av afrikansk opprinnelse, satt mange benkerader lenger framme enn jeg og var trolig i overkant av tretti år gammel. Under fredshilsenen pleier de tilstedeværende i messen å håndhilse på alle de nærmeste og ønske hverandre "Kristi fred". Til personer man kjenner og som sitter litt lenger unna, kan man bukke og nikke og signalisere fredsønsket over lenger avstand.
Den unge mannen der framme, nøyde seg ikke med å håndhilse bare på dem han rakk fra sin plass, men han smilte bredt, frydet seg over å ønske flest mulig Kristi fred, og endte opp med å hoppe over to benkerader for å nå folk som satt lenger bak. Det kunne endt med knall og fall, men han var langbeint og beholdt kontrollen, kom ned med føttene først og hilste gledesstrålende på dem han nådde fram til.
Det var en ekthet over ham på samme måten som det var ekthet og oppriktighet over den rosenkransbedende ungdommen bak meg. To unge menn viste med hele kroppen hvordan de gledet seg over sin katolske tro, og der sto jeg, en fremmed og en utlending, en ganske anonym pilegrim som ikke engang var fullverdig katolikk ennå, gammel nok til å være far til begge de to ynglingene, og jeg lærte noe stort og betydningsfullt av dem begge uten at jeg vekslet et eneste ord med noen av dem.
Troen er uforklarlig. Den er stor og fyller alle tomrom hos den som våger å slippe den til i ly av Kirken. Det var min lærdom denne søndag formiddagen i Nijmegen. Min lærdom fra Petrus Canisius.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar