Tid og ro

Kirken på bildet er St. Anna kyrka i Nyköping, Sverige. Øyet skal ikke være særskilt veltrent i å gjenkjenne stilarter for å kunne se at bygningen er en klassisk basilika. Jeg var i Nyköping i jobbsammenheng i mars 2010, og turen hadde en varighet som gjorde det helt uproblematisk å gå til kveldsmesse en av dagene jeg var der.
Helt i tråd med mitt uavvendelige ønske om å tilføre enhver reise et pilegrimsaspekt hadde jeg undersøkt grundig på forhånd hvor i byen den katolske kirken ligger og hvordan jeg skulle komme meg dit fra hotellet. Jeg hadde også lest litt om kirken og menigheten på dens egne hjemmesider. Det var faktisk i denne forbindelse jeg lærte at Kirkens tradisjon forteller at Jomfru Marias foreldre het Joakim og Anna, en historikk man ikke kan stole fullt og fast på, men som likevel gir mening.
Messe en hverdagskveld forårsaker ingen stor tilstrømming. Dette er jeg vant til hjemmefra, og slik forventet jeg det i Nyköping også. Jeg fikk rett; vi var færre enn ti personer til stede i kirken.
En messe på en hverdag er som oftest enklere enn søndagsmessen. Salmesangen og prekenen sløyfes som regel på hverdagene, og det samme gjelder de mest omfattende delene av liturgien, Gloria og Credo.
I St. Anna kyrka denne marskvelden var alt dette i samsvar med hva jeg var vant til hjemmefra. Det som imidlertid var nytt for meg, og som gjorde inntrykk, var flere muligheter til å reflektere under messen. Presten gikk ganske enkelt og satte seg og lot ord og inntrykk synke inn hos oss som var til stede. Det skjedde etter at evangelieteksten var lest, og det skjedde etter kommunionen.
Fordi disse tause innslagene i messen var nye for meg, la jeg spesielt godt merke til dem. Først begynte jeg å vente på at noe skulle skje, men så gikk det opp for meg at dette var den katolske appellen til den enkeltes sinn og samvittighet. Her gikk sekundene langsomt i ro og fred mens tankene fikk vandre fritt og bearbeide både alt som var blitt sagt og lest og opplevd.
Messen fikk en ny virkning hos meg, en ny dimensjon: Min egen opplevelse av messen ble mer bevisst.
Jeg har ikke vært i Nyköping etter dette, men jeg har vært til stede ved messer der presten har gitt slike tydelige muligheter til refleksjon. Det later til å være mer vanlig i andre land enn i Norge, men dette er mitt eget inntrykk; jeg har ingen dokumentasjon på at dette stemmer. Det viktige er at det å stoppe opp i liturgien og la budskapet, dramaet og mystikken i den katolske messen synke inn, har sin virkning. Den gjør opplevelsen dypere og bredere, alle sanser aktiveres der man sitter eller kneler i benken, og det rent åndelige innholdet i messen får mulighet til å vokse og sette sine spor.
På denne måten blir messen i enda større grad en unik erfaring. Det er ingen tvil om at dette er årsaken til at jeg ennå husker denne messen så godt, snart fire år senere.