Refleksjon 4

Et kort blikk på hovedtemaene i de innleggene jeg hittil har publisert, viser for det første at jeg er en ekspresspilegrim - i den grad betegnelsen er akseptabel. For det andre ser jeg av oversikten over min egen skriftproduksjon på denne bloggen at jeg allerede har beskrevet reiser til hellige steder i sju land. For det tredje ser jeg at jeg ennå ikke har omtalt noen annen opplevelse i Norge enn min første, vaklende vandring til katolsk messe i hjembyen. Og endelig, som en fjerde observasjon registrerer jeg at jeg flere ganger har antydet at denne bloggen har en langsiktig, fjern målsetting. Noe mer enn å antyde dette har jeg ennå ikke gjort. Hva målsettingen er, har jeg foreløpig ikke røpet på noen som helst måte.

Jeg liker å skrive og især om mine egne opplevelser. Det er naturligvis alltid det letteste. Samtidig er jeg ikke særlig glad for å framheve min egen person, især ikke i en blogg som skal vise tegn på å være skrevet av en pilegrim - kanskje en hurtig variant, men like fullt from.

Hittil har jeg ved én anledning nevnt at jeg har vært i Međugorje i Hercegovina. Besøket der vil jeg komme tilbake til - det er ikke bare et løfte, men en nødvendighet. Knapt noen valfart har i ettertid preget meg og mitt liv i samme grad som oppholdet i den opprinnelige avsidesliggende landsbyen sør for Mostar. Jeg leser iblant på katolske nettsteder at Vatikanet nøler med å konkludere om fenomenet Međugorje. En rapport fra en kommisjon oppnevnt av pave Benedict XVI i 2010 skal visstnok bli lagt fram for pave Frans denne uka, altså senest den 24. januar.
Visjonene som har pågått hos enkeltpersoner i over 30 år, er ikke formelt godkjent av Den katolske kirke, selv om den er forsiktig med å fordømme det som påstås. Kommisjonen som har gransket saken, kommer ifølge rykter til å uttale at det ikke er funnet tegn på juks eller overlagt bedrageri. De visjonære i Međugorje er på sin side svært forsiktige etter min mening; de har ikke påstått at det er Jomfru Maria de ser og samtaler med, men derimot en kvinneskikkelse som kaller seg Kraljica Mira - Fredens Dronning. Det holder for meg; hun har forandret livet mitt.
Det er altså snart på tide å komme med beretningene fra Međugorje, som jeg besøkte våren 2011. Det er også snart på tide å fortelle om min rotekte pilegrimsopplevelse fra lokalmiljøet her hvor jeg bor. Et godt stykke lenger fram ligger beretningene om reisen som ga meg det store vendepunktet, valfartsmålet som inneholder selve åpenbaringen av hva jeg ser fram til å fortelle i denne bloggen. Mine mange reiser til Roma inneholder også rikelig med stoff som jeg ennå ikke har nevnt, men som vil få sin beskrivelse på denne bloggen.
Men før alt dette, før beretningene fra kjente og ukjente pilegrimsmål i tradisjonell forstand venter nå fortellingene fra min store og avanserte pilegrimsferd i september 2013, en ferd som var langt mer avansert i forberedelsesfasen enn i selve gjennomføringen, selv om også den krevde både ryddighet, planleggingsevne og en slump penger. Den ferden gikk til Provence, en del av Frankrike som forbindes både med mat og drikke og med jet-set-livsstil. Min reise dit handlet overhodet ikke om det sistnevnte og i liten grad om det førstnevnte. Derimot krevde reisen at jeg på forhånd satte meg inn i legendene om Maria Magdalena. Den 14. september 2013 hadde jeg et møte med henne, i Syd-Frankrike.
Dette vil være tema i de neste innleggene. Her vil en god porsjon Dan Brown også komme fram i lyset sammen med en hel del mystikk der også sigøynere spiller en viktig rolle. Det er tid for bisarr valfart på denne bloggen, men jeg mister ikke intensjonene av syne: Her skal det handle om min egen undring i møtene med beretninger og forestillinger som jeg i de protestantiske eller ateistiske fasene av mitt liv ikke hadde den ringeste kjennskap til eller interesse for. Snart vil jeg fortelle om min ydmykhet og mine strittende nakkehår i møtet med en brunmalt, påkledd treskulptur.