Refleksjon 3

Dette er innlegg nummer tjueen på denne bloggen. Fortsatt, på den kvelden dette innlegget skrives, er ikke et eneste innlegg publisert og gjort tilgjengelig for allmennheten. Jeg har simpelthen valgt innstillinger for bloggen som gjør at den eksisterer bare for meg selv etter innlogging. På denne måten har jeg produsert tjue tekster og er i gang med den tjueførste.
Bare for meg selv?
Nei, nå er beslutningen tatt. Førstkommende søndag - altså den søndagen som er nærmest den dagen da jeg skrev denne refleksjonen - er 24. november 2013, Kristi Kongefest i Kirken og den dagen da Troens År avsluttes i Den katolske kirke. Dette skal være dagen da jeg åpner denne bloggen og lar dem som har tid til det, lese om mitt liv som ekspresspilegrim.
Jeg har satt meg i aktivitet på Twitter i den siste tiden. Der har jeg i en tweet varslet at jeg åpner ny blogg samme kveld som Troens År avsluttes med pontifikalmesse i St. Olav domkirke. Jeg har bestemt meg for å bruke Twitter til å promotere bloggen, i den grad den er noe å promotere, og dermed har jeg sparket begge beina under meg selv og den opprinnelige ideen om å blogge strengt anonymt. Allerede i det øyeblikket bloggen blir besøkt av en eller annen som har oppfattet dens adresse i en tweet eller i min profil, vil min anonymitet være spolert. Av meg selv og mitt eget behov for oppmerksomhet og (helst) tilbakemelding.
Jeg er uforbederlig narcissist.
Og nå i dag viser jeg bloggens eventuelle besøkere at jeg driver med lureri og strekker sanntidsbegrepet. Hittil har ikke et eneste av bloggens innlegg blitt skrevet og publisert på samme dag. Tvert imot. Jeg har brukt god tid på å bygge opp en samling på over tjue innlegg før jeg overhodet publiserte noe som helst. Deretter har jeg åpnet bloggen med én eneste innledende tekst. To dager senere kom tekst nummer to, og deretter har innleggene blitt publisert ett for ett henholdsvis hver tirsdag, fredag og søndag. Helt slavisk, om jeg kjenner meg selv rett.
Ikke et eneste av dem har vært splitter nytt, ikke et eneste har vært dagsaktuelt, og ikke et eneste har vært preget av mine ferskeste inntrykk og refleksjoner, men har gjengitt det jeg tenkte mange uker tidligere.
Når det er slik at dette innlegget i virkeligheten skrives 22. november 2013, tipper jeg at det kommer til å bli publisert omkring 10. januar 2014. Når vi kommer fram til den datoen - altså i dag for den som leser dette like etter publisering - vil jeg ganske sikkert ha et lager av upubliserte innlegg å ta av, som en bunke utkast jeg bare napper et ark ut av og slynger ut i verden når det passer meg. Så lenge jeg klarer å fortsette å skrive minst tre innleggsutkast i uka, vil jeg til enhver tid ha minst tjue utkast i samlingen.
Det er en besnærende matematisk orden i dette, en sikringstilstand som gjør at jeg kan skåne meg selv fra presset om å skrive et nytt blogginnlegg når jeg egentlig har behov for å gjøre noe annet.
Sannsynligvis vil jeg i et eksisterende tekstutkast kunne felle inn opplysninger som det er nødvendig å komme med på publiseringsdagen. For eksempel vil jeg forsøke å varsle på forhånd dersom jeg vet at jeg ikke vil få mulighet til å publisere et innlegg kommende tirsdag, fredag eller søndag.
Og hele tiden vet jeg både i dag og på den tiden da dette innlegget blir publisert, at jeg ikke engang har nærmet meg det overordnede temaet for bloggen, temaet som har ligget der som en kime fra før første innlegg ble skrevet, det helhetlige, grunnleggende temaet som gjør alt annet uvesentlig og som er selve kjernen i saken som all pilegrimsaktivitet dreier seg om.
Jeg har mye å se fram til i denne skriveprosessen. Hittil har jeg fortalt kort om Roma, om min hjemlige katolske kirke, om Sverige og Slovenia og om Polen. Den neste røde tråden jeg vil spinne på, er særskilte opplevelser under katolske messer i andre land. Pilegrimsaspektet her er messebesøk på fremmed jord, og ekspressaspektet handler om messens varighet. Å stige inn i en kirke for å oppleve katolsk messe på et mer eller mindre ukjent språk sammen med totalt fremmede mennesker kan ses som en kortvarig valfart - en ekspresspilegrimsferd - som kan medføre opplevelser og en åndelighet som ekspresspilegrimen ikke kunne ha fått på sitt hjemsted. Dette er neste tema.