Et resurrexit tertia die

Om en uke skal Kirken feire oppstandelsen, de guddommeliges seier over døden. I dette mirakelet kom det til uttrykk hva slags krefter Sønnen bar i seg. I oppstandelsens under og gåte forenes alle mine ekspresspilegrimsreisers motivasjon og mål: Spor av Herren Guds vesen på jord.

Gjennom de 60 tidligere tekstene på denne bloggen har jeg skildret mine opplevelser som ekspresspilegrim i Italia, Slovenia, Frankrike og Polen. Jeg har også beskrevet dyptgripende opplevelser fra katolske messer i Latvia, Sverige, Nederland og Bosnia-Hercegovina. Nå som denne bloggen er i ferd med å gå inn i varig stillstand, åpnes sluttsatsen med et foto fra Irland, en plaget nasjon, kanskje i større grad enn andre nasjoner knuget av Kirken, samtidig som nettopp Kirken står sentralt i nasjonens verdier.

Bildet viser interiøret i St. Mary's Pro-Cathedral i Dublin, den katolske katedralen som fungerer som hovedkirke fram til den anglikanske St. Patrick's en eller annen gang blir overtatt av katolikkene. Jeg har vært i St. Mary's tre-fire ganger, og det setter meg alltid i tanker, mer enn i mange andre katedraler.

Med dette innledende bildet innlemmer jeg det tiende landet i denne samlingen av minner og betraktninger fra mine pilegrimsferder. Norge inngår dermed blant de ti landene, og fremdeles har jeg ikke skrevet om mine opplevelser i Basílica de la Sagrada Família i Barcelona. Også dette må med; Catalunya blir dermed det ellevte landet jeg omtaler i denne bloggen. Derfor fylles dette innlegget opp også av to av mine bilder fra Sagrada Familia.

Sagrada Família er et byggverk og dermed ikke noe vanlig pilegrimsmål. Samtidig er åndeligheten som omgir og fyller byggverket så påtakelig der det ruver på høyden over Barcelonas regelmessige gatenett, at basilikaen i seg selv har en tiltrekningskraft på linje med ethvert annet pilegrimsmål. Og mer enn noe annet setter den arkitekten Gaudís egen religiøsitet i nær forbindelse med den katalanske nasjonalånden, der kultur, fotball, skjønnhet i kunst og musikk og en grenseløs kjærlighet til det lokale forenes i de himmelstrebende tårnene på basilikaen.

Dette er også en pilegrimsopplevelse, ervervet under en ekspressreise med fly tur-retur i en utvidet weekend.

Slik er mine pilegrimsferder, og slik har jeg beskrevet dem i denne bloggen. Slik har jeg også beskrevet meg selv, som flyktig tilstedeværende men med samvittigheten rettet mot et grundigst mulig for- og etterarbeid.

Nå er det palmesøndag 2014, og jeg mener å ha nådd konklusjonen på den rekken av tekster som ble påbegynt første søndag i advent 2013.

• Det fins fortsatt mye å oppleve i verden, og ikke alt er synlig for øyet. De fineste reiseopplevelsene er de som setter spor på innsiden av den enkelte pilegrim.
• Det fins et bilde i Polen som kanskje er blitt malt av den evangelisten som visste mest om Jesu barndom og hjemmeforhold.
• Det fins et sted i Bosnia-Hercegovina der noen beboere som var barn i 1981, fikk åpenbaringer av en himmelsk skikkelse og for noen av dem pågår åpenbaringene fremdeles.
• Det fins en kirke i Roma der et eget alter hedrer den norske helgenkongen Olav den Hellige.
• Det fins en eldgammel linduk i Torino i Italia som viser et avtrykk av en korsfestet mann.
• Det fins en historie nedskrevet i fire versjoner om en mann som kalte seg Guds Sønn og som overvant døden første påskedag for ganske mange år siden. 

"Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd."

"Et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras, et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris."

Med disse sentrale og livsviktige ordene takker jeg for meg. Bloggen Ekspresspilegrim er herved avsluttet. 

Lys av lys

I forrige innlegg forsøkte jeg å beskrive avtrykket på likkledet i Torino og at det spesielle er at avtrykket er negativt. Dette ble oppdaget så sent som i 1898, da kledet for første gang ble fotografert.

Blodsporene på likkledet gir også kunnskap om hvordan en korsfestet ble spikret til korset, og det forklarer hvordan døden kunne inntre når kroppen i de fleste tilfellene var gjennomhullet bare ved håndleddene og gjennom føttene. Forsøk som forskerne har gjort både med ekte lik og med dukker, har vist at brystkassen ble så utspilt når kroppen hang etter håndleddene at den korsfestede ikke klarte å trekke pusten uten å skyve seg opp ved å spenne føttene mot spikeren gjennom føttene. På den måten kunne luften i lungene pustes ut og ny luft trekkes inn. Vekten måtte altså skiftes fra håndleddene til føttene. Smertefullt var det uansett hvor en vekten ble lagt.

Ifølge evangeliene kom soldatene ved solnedgang og knuste beina på de korsfestede som ennå viste tegn til liv. Dermed ble de arme fangene ute av stand til å skyve opp vekten av kroppen for å puste ut og trekke ny luft. Langsomt ble de kvalt av mangel på ny oksygen, og døden ville endelig inntre langsomt og under stor pine.

Den døde mannen som på en eller annen måte er blitt avbildet på likkledet i Torino, var som nevnt svært blodig. Kledet må ha klistret seg til de mange åpne sårene.

Det er imidlertid ingen spor etter bevegelse da kroppen ble fjernet fra likkledet. Blodet er ikke på noe sted gnidd utover fra de blodige sårene. Flekkene av blod har konturene i behold.

En av de mange filmene jeg har sett fra forskningen på likkledet, presenterte en forklaring på dette: Den døde kroppen forsvant plutselig ut av innpakningen i likkledet. Det ene øyeblikket lå mannskroppen der med det lange kledet under og over seg, i det neste øyeblikket var han ute av det, og kledet bare sang sammen som et tomt hylster.

Jeg blir fristet til å si som i barnebøkene: Vips! Med ett var han ute av likkledet og sto ved siden av og så på det.

Denne tanken er så slående at jeg i min enfoldige fromhet godtar den. Dette er oppstandelsen fra de døde, seieren over døden og graven. Det er mulig fordi den døde var Guds Sønn. Da menneskekroppen var død, levde fortsatt den guddommelige i den og tok den brått ut av dødens grep.

Så seint som for 2 måneder siden, i februar 2014, lanserte forskere ved det polytekniske universitetet i Torino en teori om at et jordskjelv i år 33 kan ha utløst en strøm av nøytroner som kan ha forårsaket avtrykket på kledet. Teorien er naturligvis blitt imøtegått av alle som mener å ha peiling på slike ting, men jeg likte veldig godt å lese på nettet og se på NRK at enda en teori er lansert, enda et forsøk på bevis er presentert, og enda en forklaring på det ellers umulige avtrykket er publisert for alle oss undrende i verden.

I mine øyne, for mitt naive blikk, er dette enda et tegn på at likkledet i Torino kan ha innhyllet Frelseren selv, dekket hans kropp i graven og blitt etterlatt idet han på guddommelig vis reiste seg og steg ut av graven.

Det ene øyeblikket et lik i en linduk, det andre øyeblikket en levende mann. Guds Sønn.

Det er noe ved Kirkens nesten 1700 år gamle bekjennelse til "én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født - ikke skapt - av samme vesen som Faderen."

Begrepet lys spiller en stor rolle i denne sammenhengen. Et sterkt lys kan ha medvirket til at avtrykket ble avsatt på kledet, og det kan sikkert også ha vært synlig som et blaff i forbindelse med et mulig jordskjelv, slik den nyeste forskningen hevder.

Sønnen er født av samme vesen som Faderen. Det er dette vesenet som er så forunderlig, så overjordisk og så prisgitt vår forestillingsevnes menneskelige begrensninger.

Gud er lys og kjærlighet, skaperkraft og allmakt. Oppstandelsen påskedag var bare ett av uendelig mange tegn på guddommen.

Dette er uendelig stort, mye større enn jeg evner å sette ord på. Dette er min lærdom fra likkledet i Torino, dette er mitt fornyede og forsterkede gudsbilde, og dette får alt det forunderlige og utrolige til å framstå som troverdig i mitt katolske univers. Takket være for- og etterarbeidet for min reise til Torino våren 2012 er min religiøsitet fornyet og utvidet og mitt gudsbilde endret og forklaret.

Avtrykket på likkledet

Forrige innlegg beskrev de rent faktiske forholdene rundt likkledet i Torino. Teksten fortalte også om all uvissheten som omgir kledets historie. I dag vil jeg skrive litt om det mystiske avtrykket på kledet, bildet av den torturerte og definitivt døde mannen som ser ut til å ha ligget i det.

Bildet ved siden av teksten er en manipulert utgave av et utsnitt av bildet i forrige innlegg. Bildet viser som nevnt en kopi av likkledet, og utsnittet til venstre her er gjort negativt ved hjelp av en helt enkel menyfunksjon i et bilderedigeringsprogram.

På dette bildet ses tydelig mannens hode og ansikt, skuldre, mage, underarmer og hender. Når dette er så mye mer tydelig i den negative versjonen av bildet enn i den positive, skyldes det at avtrykket på likkledet er negativt. Vi som husker at vi måtte ha film i kameraet for å ta bilder, og at framkalt film viste et bilde  der mørke flater var lyse og lyse flater var mørke, vi skjønner prosessen. Avtrykket av mannen på likkledet er negativt, som på en gammeldags film. Dette til tross for at kledet og avtrykket beviselig er mange hundre år eldre enn fotokunsten.

Mannen som oppdaget denne egenskapen ved avtrykket, var fotografen Secondo Pia fra Torino. I 1898 fikk han lov til å fotografere likkledet, og da han hadde framkalt sine fotoplater fra kameraet (dette var før man hadde film i kameraet), så han til sin store forbløffelse at avtrykket var langt tydeligere og mer realistisk på platene fra kameraet enn på selve likkledet.

Denne oppdagelsen satte fart i forskningen på kledet og avtrykket.

Jeg må nå springe raskt videre i det som for meg spiller størst rolle: Avtrykket på kledet, både det skyggelagte negativbildet av mannskroppen og flekkene av blod fra sårene han hadde på kroppen, lærer oss en hel del ting om korsfestelsen.

Det er nemlig overveiende sannsynlig at mannen i avtrykket ble korsfestet etter å ha blitt torturert. Fremdeles er ikke dette noe endegyldig bevis for at avtrykket stammer fra Jesus, for romerne korsfestet hundrevis av personer i oldtiden. De avgjørende sårene på mannen forteller derfor en hel del om hvordan mennesker ble festet til korset.

På bildet øverst i denne teksten ses tydelig en stor blodflekk (lyst parti på bildet) ved det som ser ut som høyre håndledd, men som egentlig var mannens venstre håndledd. Dette er tegn på at spikrene ikke ble slått gjennom håndflatene på den korsfestede, men gjennom håndleddene. Forsøk som forskningsteamet STURP har gjort både med dukker og med ekte lik, viser nemlig at senene og musklene i håndflatene ikke er sterke nok til å holde vekten av kroppen oppe. I håndleddene derimot, vil flere små knokler hindre spikrene i å trenge seg opp mellom fingrene. Derfor må de korsfestede ha blitt spikret til sitt kors gjennom håndleddene.

Føttene ble lagt oppå hverandre, og én lang spiker ble drevet gjennom begge føtter. Det ses tydelig på likkledets avtrykk at den døde har den ene foten liggende innunder den andre, og det ene kneet er mer bøyd enn det andre.

På bildet øverst ser vi en stor, lys flekk til høyre, altså ved det som var mannens høyre sideparti. I pannen ses en rekke små, lyse flekker, og underarmene har striper av samme type. Alt dette er størknet blod fra sår som den døde har hatt på kroppen. Mange vil mene at blodflekken på høyre side stammer fra et stikk av en skarp gjenstand, f.eks. et spyd, og at de små flekkene i pannen skyldes skarpe gjenstander som har vært festet rundt hodet.

Tankene på tornekronen og spydstikket i siden ligger på lur, og det begynner å stemme litt for godt med skildringen av den korsfestede Jesus og skjebnen han led.

Likkledet i Torino utfordrer vår intelligens, sa en gang pave Johannes Paul II. Når de faktiske forholdene omkring avtrykket på kledet går opp for oss, er det umulig å tenke at noen annen enn Jesus Kristus kan ha vært innhyllet i det mens han lå i graven. Kledet er og blir en gåte, et irritasjonsmoment eller en vits for dem som ikke ønsker å tro, og en styrke og næring for dem som ønsker det.

I neste tekst vil handle om det avgjørende: Oppstandelsen.

Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den gjenstand i verden som har blitt utsatt for mest forskning. Som gjenstand - en vevd linduk av ukjent opprinnelse - er den menneskeskapt og dermed en såkalt artifakt. Som fenomen er den atskillig vanskeligere å plassere.
I dette innlegget vil jeg kun i korte trekk fortelle likkledets historie og bakgrunn. I de neste to innleggene, førstkommende tirsdag og fredag, vil jeg kommentere de mer mystiske sidene ved den store linduken.
Det er ingen som har klart å fastslå hvor gammelt likkledet er. Mytene vil ha det til at dette var det tøystykket som var svøpt rundt Jesus da han ble lagt i graven. Spørsmålet er om kledet er gammelt nok, og det er dette som ikke kan bevises. Teoretisk sett er det mulig; vevteknikken er blant tingene som tyder på at kledet kan være gammelt nok.
La meg derfor med én gang nevne at forskningsgruppen STURP, som i en årrekke har drevet forskning på kledet, i 1988 foretok en karbondatering av tekstilduken, en såkalt C14-datering. Denne viste med 95% sikkerhet at duken stammet fra tiden mellom 1260 og 1390. Problemet ved dette forsøket på bevisførsel er for det første at den ikke er 100% sikker, for det andre at prøvene som ble undersøkt ved 3 ulike laboratorier, er tatt fra samme sted på kledet. Det betyr at prøvestykkene kan være kontaminert av samme kilde. Det har vist seg at bomullstråder fra reparasjoner av kledet var blandet med lintrådene i prøvene. Det er derfor ikke mulig å regne dette forsøket på datering som fullt ut pålitelig.
Slik har det vært i all tid med likkledet: Så snart det blir lagt fram bevis for eller imot bestemte teorier eller hypoteser ved kledet, kommer straks andre forskningsmiljøer med motbevis.
Det hevdes at kledet har befunnet seg i Edessa i det sørøstlige Tyrkia på 100-tallet. Edessa var et senter for kristne på den tiden. Man kan ikke vite sikkert at det var det samme kledet som i dag oppbevares i Torino i Italia, men illustrasjoner og beskrivelser henviser til samme kjennetegn. Kledets viktigste egenskap er at det inneholder et bilde eller et avtrykk av en død mann.
Senere har beretninger om et slikt bilde kommet fra Konstantinopel og Athen. I 1460 dukket kledet i sin nåværende form, opp i Lirey i Frankrike. Dette er beviselig det samme kledet som i dag befinner seg i katedralen i Torino. Det ble overtatt av Savoia-familien, som i 1578 tok det med til sitt hovedsete, Torino. Der har det vært siden den gang.
Kledet har vært utsatt for brann i bygningene hvor det har vært oppbevart. Det har vært berørt av tusener av menneskehender gjennom årene, og det har vært kysset og hedret som en umåtelig relikvie. Tallet på skader og spor etter reparasjoner og røff behandling er derfor mange.
Det som gjør likkledet spesielt, er avtrykket av den døde mannen. Han ses i helfigur med ryggen og baksiden og kroppen på den ene halvdelen av kledet, toppen av hodet ved midten og forsiden av kroppen på den andre halvdelen av kledet, som er drøyt 4 meter langt og 1,12 meter bredt.
Ingen kan forklare hvordan avtrykket av mannen er kommet dit.
Mannens kropp er blodig og ille tilredt. Det er derfor atskillige blodflekker på kledet. Samtidig ses konturene av mannen relativt tydelig uavhengig av blodet, og det er dette avtrykket som er så uvirkelig og mystisk. Det har ikke latt seg gjøre å finne noen måte å framstille avtrykket på som gir identisk resultat med det som fins på likkledet.
Savoia-slekten i Torino besluttet i 1983 å forære kledet til Den katolske kirke. Kledet lå på den tiden i en kiste bak panserglass i et kapell ved siden av domkirken i Torino. I 1997 oppsto en brann i dette kapellet, og likkledet ble heroisk reddet ut av en brannmann som gikk løs på panserglasset med en øks. Arbeidet tok tid, og brannmannen kunne ha omkommet mens han strevde med å få ut likkledet. Det ble reddet i siste liten.
Siden den gang har kledet blitt oppbevart inne i selve domkirken, i en stor nisje forrest til venstre i katedralen. Pansret glass dekker åpningen til nisjen. Kisten som kledet ligger i, er godt og vel 4 meter lang slik at kledet kan ligge utstrakt inne i den. Kledet ble utstilt i noen uker i 2010 og én dag i påsken 2013. Det er planer om at det igjen skal stilles ut i Torino våren eller sommeren 2015.
Bildet over denne teksten viser en kopi av likkledet der det er plassert i en kopi av kapellet som brant i 1997. Montasjen inngår i Museo della Santa Sindone i Torino. Jeg var der som ekspresspilegrim våren 2012. Reisen ble beskrevet i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I de neste tekstene på denne bloggen vil jeg skrive om de mer mystiske og forunderlige sidene ved likkledet.

Refleksjon 8

Denne bloggen er kommet inn i sin siste fase. Palmesøndag skrives siste innlegg; bare fire innlegg gjenstår. Jeg har kapasitet til å holde det gående lenger, men jeg har funnet det både riktig og hensiktsmessig å la denne bloggen få sin ende. Bare ett tema gjenstår. Det er dette jeg vil bruke de fire siste innleggene på.

I tekstene jeg har skrevet her siden første søndag i advent 2013, har jeg fortalt om mine høyst personlige opplevelser på kjente og ukjente pilegrimsmål i en rekke land i Europa. Opplevelsene har i mange tilfeller vært dype, i hvert fall for meg selv, og de har vært minneverdige. Det er derfor jeg har valgt å skrive om dem. Det har vært refleksjoner nok til å fortelle en hel del og likevel beholde noe for meg selv.

Alle besøkene på ulike pilegrimsmål har framfor alt vært lærerike. Forberedelsene og de uformelle studiene etterpå har gitt meg verdifull innsikt og har gitt varig næring til min katolske tro. Som jeg hele tiden har betonet, har det ikke spilt noen rolle at pilegrimsreisene har foregått i ekspressfart. Tiden før og etter reisen har i hvert eneste tilfelle blitt svært meningsfylt takket være pilegrimsmålets innhold og egenart.

Jeg står foran det ultimate pilegrimsmålet, et mål så fullt av kunnskap og forskning, så preget av gåter og undring at diskusjonen kanskje aldri vil ta slutt. Dette er Herren Guds gave til menneskeheten, et fotavtrykk for ettertiden, en hilsen fra den himmelske virkeligheten som vi mennesker i liten grad klarer å ta inn over oss.

Jeg tenker på La Santa Sindone, det hellige likkledet i Torino. Den katolske kirkes eiendom siden 1983, en historisk artefakt så hemmelighetsfull og samtidig så bugnende av vitnesbyrd og forklaringer at den kan gi kunnskap til et helt liv.

Likkledet er i beste fall omstridt, i verste fall foraktet og fornektet. Like fullt har det gitt opphav til en egen vitenskap, sindonologi, et fag som beskjeftiger forskere og studenter i en rekke land i verden. De prøver å finne svar på en gåte: Hvordan kan et fotografisk avtrykk av en død person dannes på en eldgammel linduk? Og: Hvordan forholder vi oss til en artefakt som det ikke lar seg gjøre å fastslå alderen og opprinnelsen til?

Jeg har vært i Torino; reisen var omtalt i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I den neste uka følger tre blogginnlegg der jeg forteller om likkledet, som jeg har lest så mye om og vært så nær. Kunnskapen om likkledet har gitt meg ny innsikt i korsfestelsens lidelser, det har gitt meg økt tro på oppstandelsen, og framfor alt: Det har gitt meg et nytt gudsbilde.

Nå som denne bloggen nærmer seg varig stillstand, ser jeg at den nok har hatt en svært beskjeden oppgave utad. Den har først og fremst vært mitt eget redskap for meg selv og mine pilegrimserfaringer, et sted å samle opp inntrykk, refleksjoner og kunnskap. Ifølge besøksstatistikken har ett innlegg blitt lest av svært mange besøkere, nemlig teksten om den norske messen i Basilica di San Carlo al Corso sist høst. Dette oppnådde å bli linket til fra Den katolske kirkes norske hjemmesider, og besøkstallene spratt til værs. Noe besøk ble det også på teksten om Ketil Bjørnstad og Erik Hillestads verk "Messe for en såret jord". Alle de andre tekstene, de som virkelig beskriver mine observasjoner, tanker og følelser på til dels svært eksotiske pilegrimsmål, er bare blitt kikket på av mindre enn 10 gjester, mange av dem trolig uten norskkunnskaper. Derfor er det grunn til å undres over at jeg fortsatt finner mening i denne skrivingen.

Den gagner meg selv, og det er utvilsomt motivasjon nok. Derfor setter jeg sluttstrek nå som jeg selv ser at jeg har nådd enden, høydepunktet og konklusjonen. Veien har vært snirklete og har beveget seg via kirker og pilegrimsmål i 10 land. Her ender siste refleksjon, og bloggens fire siste tekster følger. 

Å plante et kors

Vi har alle sett bilder av det norske flagget som Roald Amundsen satte i isødet på Sydpolen i 1911. Vi har også sett på film og bilder hvordan Neil Armstrong og Buzz Aldrin plantet det amerikanske flagget på månen i 1969. Å plante et flagg er å markere hevd på et område. Flagget forteller på symbolsk vis hvem som var på stedet først og som i all ettertid har eiendomsrett til stedet og omegnen.

I det tidligere Jugoslavia ser det ut til å være religiøse symboler som markerer hvilken trosretning som har hevd på de ulike delene av de nåværende landene. Ofte er det folket selv som har sørget for å reise enten et kors, en minaret eller et kirketårn med en slik høyde at byggverket blir synlig i vid omkrets, til skrekk og advarsel, til spott og spe eller bare til orientering for utenforstående.

På bildene jeg har brukt i de foregående innleggene fra Bosnia-Hercegovina, er det moskeenes minareter og kampanilen ved katedralen i Mostar som tydeligst markerer hvem som dominerer området. 

På et fjell rett utenfor Mostar, vest for elven Neretva, er det imidlertid reist et 30 meter høyt kors. Jeg nevnte dette i innlegget Reisen gjennom Bosnia (2). På dette bildet ses korset nede fra byen, fotografert med zoom:

Stort tydeligere kan man ikke gjøre det om målet er å si hva slags folk som hører hjemme i området. Jeg hadde bildene av dette korset, denne veldige demonstrasjonen av Kirkens stedlige dominans, i friskt minne da jeg for tredje gang tilbragte sommerferien i Piran, Slovenia, i 2011. Det var gått 3-4 år siden sist jeg var der i byen, og i løpet av den tiden hadde det sannelig kommet opp et kors på toppen av Strunjan-neset mellom Piran og nabobyen Izola. Korset var betydelig mindre enn det jeg hadde sett utenfor Mostar samme vår, men like fullt lett synlig fra sjøsiden. En båttur eller to til Izola gir en fin avveksling under en ferie ved Slovenias korte kyst, og denne gangen var det korset på toppen av åsen som fanget det meste av min oppmerksomhet underveis. Se bildet nederst.

Noe er det som ikke tiltaler meg når jeg ser et slikt gigantkors på toppen av et fjell. Noe sier meg at dette er påtrengende, det er too much og ganske unødvendig. Men hvilke forutsetninger har vel jeg for å avgjøre hva som er nødvendig i et lite land nord på Balkan?

Slovenia er et land der folk flest er katolikker, men som i mange andre moderne land er interessen for Kirken og religionen dalende. Å plante et kors på et slik sted er en markering av at området har vært dominert av kristne i svært lang tid og er det fortsatt.

Samtidig forteller korset at dette området er kristent - ikke muslimsk. Mindre enn femti mil mot sørvest vet vi at de bosniske minaretene troner spisst og trassig til værs. Korset på Strunjans nes markerer at her råder en annen tro, en annen mentalitet. Men har korset en fredelig hensikt der det står? Er det reist i takknemlighet og kjærlighet til Herren Gud og Kirken, eller ligger det mer grumsete intensjoner i bunnen?

Jeg vet ikke, og trolig fins det ikke noe svar på slike skeptiske spørsmål. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over å finne samme type kjempesymboler i Slovenia som jeg hadde sett så mange av i Bosnia året før. Like fullt holder jeg muligheten åpen for at jeg er en amatør, en utlending fra et av verdens fredeligste og mest blåøyde områder. Hva vet vel jeg om de religiøse uttrykksbehovene langs Adriaterhavet?

Der korset er plantet, er det trygt å være. Det er også et av budskapene i denne formen for landskapsmarkering.