Bildeinnlegg: Bosnia-Hercegovina mars 2011

Bosnias natur er slående.

Minaretene peker mot himmelen som spiker.

Podbrdo, den steinete åsen der Kraljica Mira viste seg for første gang 24. juni 1981.

Pilegrimer ved statuen på åstedet i åsen Podbrdo.

Gravkapellet ved Bijakovići.

St. Jakobs kirke i Međugorje.

Plassen bak St. Jakobs kirke, et enormt messeområde med alter under tak i sentrum.

Elven Neretva sett fra den gamle broen i Mostar.

Den kjente broen i Mostar sett fra tårnet øst for broen.

Den nye katedralen i Mostar med den 100 meter høye kampanilen.

Broen i Sarajevo der skuddene falt i 1914. Elven er Neretva, naturligvis.

Skuddskadede boligblokker i Sarajevo.

Kong Fahd-moskeen, oppført i Sarajevo i 2000 for midler fra Saudi-Arabia.

Međugorje-effekten

Den 18. januar 2014, altså for bare litt over to måneder siden, innleverte en egen kommisjon sin rapport til Vatikanet der det ble gjort en gjennomgang og forsøk på konklusjoner om Međugorje. Nå som rapporten er innlevert, gjenstår det å vente og se hva Paven og den indre krets i Vatikanet velger å vektlegge i rapporten som uttrykk for Kirkens offisielle syn på åpenbaringene i Međugorje . Ifølge Vatican Insider er det ingenting som tyder på at fenomenet er juks og bedrag.

Med andre ord: Kommisjonen kan ikke avfeie Međugorje som tull og tøys.

I påvente av en kunngjøring om det som skal bli Kirkens offisielle syn på hendelsene i Međugorje kan jeg  i mitt ydmyke enfold bare glede meg over hva stedet Međugorje er og hva det gjør med folk som drar dit.

Jeg så en mann, minst ti år eldre enn meg selv, gråtende omfavne krusifikset oppe i steinura der de første visjonene fant sted.

Jeg så en annen mann, en hvithåret amerikaner, hale og dra på en Maria-figur høyere enn ham selv som han hadde kjøpt i en suvenirbutikk ved St. Jakobs kirke og som han ville ha med seg inn i turistbussen og hjem til USA.

Jeg så et dusin mennesker ligge på kne rundt den hvite Maria-statuen i utkanten av parken rundt St. Jakobs kirke uten å ense bussene som kjørte forbi og turistene som ville fotografere statuen.

Jeg har gått i gatene i Međugorje og hørt den andektige stillheten blant de troende som besøker stedet.

Međugorje  har evne til å gjøre noe med pilegrimene som kommer dit. Dette er i det minste håndgripelig og observerbart, et produkt av de merkverdige hendelsene på stedet.

Međugorje har hensatt meg i undring. Denne undringen har tiltatt etter mitt besøk der for tre år siden. Mitt liv har fått et nytt preg, en serie tegn på planmessig ledelse og målrettet hensikt, en hverdag der de mest underlige forutanelser slår til og der en tilfeldig drøm blir virkelighet like etterpå.

Jeg har fått oppleve et snev av det merkverdige, og jeg tror at det var besøket i Međugorje som lærte meg å oppdage det. Det er som slagordet jeg så at organisasjonen NUK, Norges Unge Katolikker, brukte på et armbånd for en tid siden: Du ser det ikke før du tror det.

Slik er Međugorje-effekten.

De moderne visjonene i Međugorje

Åpenbaringene i Međugorje representerer et merkelig fenomen, utypisk både for vår tid og for religiøse åpenbaringer som er kjent fra andre steder og tider.  Det var begynnelsen av 1980-tallet da åpenbaringene startet, og de har hittil ikke tatt helt slutt. 

For to av de seks ungdommene som opplevde de første møtene med Kraljica Mira, fortsetter visjonene å finne sted regelmessig. Den ene av de to, Mirjana Dragicević-Soldo, har siden 1982 en åpenbaring den 18. mars hvert år. Den andre, Marija Pavlović, har siden 1987 hatt en visjon på den 25. i hver eneste måned. Begge hadde daglige visjoner i begynnelsen, altså fra 24. juni 1981. 

Etter å ha mottatt budskap med 10 hemmeligheter har de hatt åpenbaringer med den nevnte hyppigheten. Hos de øvrige visjonærene har de regelmessige åpenbaringene opphørt.

Dette at synene stadig pågår etter nesten 33 år gjør fenomenet helt enestående. Det gjør det også vanskelig for katolske myndigheter å komme med en endelig uttalelse om hvordan Kirken bør stille seg til fenomenet. Alle tidligere påstander om åpenbaringer har kunnet granskes etter at de har funnet sted for siste gang. I tilfellet Međugorje har siste gang slett ikke funnet sted.

Det mest fantastiske er at slike visjoner inntraff på 1980-tallet, i det vi regner som moderne tid. Det var politisk ukorrekt på absolutt alle måter, både i tidsånden og i åstedets politiske situasjon. Det må ha vært direkte uventet at noen skulle framstå med påstander om slike opplevelser i det daværende Jugoslavia på 1980-tallet. Dessuten var det ikke én, men hele seks personer som ga samme beskrivelse av det de så og hørte.

Kanskje er det nettopp det urimelige, det usannsynlige og selvmotsigende aspektet i selve historien som gjør den troverdig. Det ville vært bortimot umulig å finne opp en slik historie uten å bli avslørt og uten å gi opp å få folk til å tro på den dersom det hadde vært et løst påfunn og rent oppspinn.

Det var heller ingen som kunne ha fantasi til å oppfinne historien bare for å påkalle en pilegrimsstrøm og masseturisme til den opprinnelig beskjedne landsbyen. Det er konspirasjonsteoriene som faller på sin egen urimelighet - ikke historien om åpenbaringene og budskapene fra Fredens Dronning.

Det rikholdige nettstedet medjugorje.hr er en av mine viktigste kilder til informasjon om Međugorje. Nettstedet anbefales, men sett av god tid, for her er det mye å lese. Her kan man også lese alle de månedlige budskapene som er gitt til Marija Pavlović siden 1984. Det er et nettsted for undring og ettertanke.

Reisen gjennom Bosnia (2)

Det ligger i sakens natur at våre besøk på de hellige stedene i Međugorje og Bijakovići var det viktigste og bød på de største, personlige opplevelsene på turen. Beskrivelse av dette kommer i neste innlegg. La meg derfor fortelle at vi etter avreise fra Međugorje etter halvannet døgn på stedet dro direkte med vår privatsjåfør til gamlebyen i Mostar. Vi gikk over den verdensberømte broen, vi så stuperne som vandret utålmodige i badebukse og ventet på å ha samlet inn 200 konvertible mark - ca NOK 800 - som de måtte betale som avgift for hvert stup. Mens vi var der, var det ingen som klarte å samle inn nok penger til å risikere livet med et stup ned i den iskalde Neretva, men det ble gjort ivrige forsøk.

Vi besøkte museet ved det østre brohodet, vi gikk langs basarene og så de tyrkisklignende varene, og vi ble tatt med til den katolske katedralen på vestsiden av Neretva, nybygd for tyske midler og markert i byen med en campanile - et klokketårn - som er 100 meter høyt. Verken mer eller mindre. De kristne og muslimene forsøker å overgå hverandre i høye tårn. Foreløpig leder de kristne ettersom de har reist et 30 meter høyt kors på et fjell rett utenfor Mostar. Slik fortsetter grupperingene å irritere hverandre.

Fra Mostar gikk ferden videre til Sarajevo. Igjen vandret vi langs elven Neretva, som i Sarajevo er både smalere og atskillig grunnere enn i Mostar. Vi så stedet der Gavrilo Princip skjøt prins Franz Ferdinand i 1914, og vi gikk i den ottomanske gamlebyen, Baščaršija, der folk passerer hverandre uten å møte hverandres blikk. Det ble sagt at muslimene betaler ungdommer for å gå kledd i konservative, muslimske klær for å markere at de er til stede og at de er mange. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om slike påstander; enten det er sant eller usant er ideen i seg selv egnet til å så og å dyrke gjensidig mistenksomhet.

Sarajevo er på samme tid vakker og uhyggelig. Jeg har tidligere skrevet et innlegg på denne bloggen om katolsk messe i katedralen i Sarajevo; innlegget heter Avstand. Før vi dro til flyplassen, ble vi tatt med til blokkområder i Sarajevo der snikskyttere under krigen i 1993-95 sto i vinduene og skjøt på alt som rørte seg i de snorrette gatene. Vi så blokker der det bor fullt av folk enda veggene er sønderskutte, og vi så Europas største moské som ligger i samme område, oppført for midler fra Saudi-Arabia.

Reisen til Bosnia-Hercegovina i 2011 var den mest innholdsrike, inntrykksfulle og lærerike jeg noen sinne har gjennomført. Med tanke på at den varte i bare fire dager og foregikk i ekspressfart, ga den maksimalt utbytte. Også det åndelige utbyttet var overveldende på ferden, og dette vil være tema i neste tekst.  

Senere kommer et innlegg med bare bilder og bildetekster fra min reise gjennom Bosnia-Hercegovina.

Reisen gjennom Bosnia (1)

Opprinnelig trodde jeg at det var vanskelig og strabasiøst å komme seg til Međugorje. Det viste seg å være en misforståelse, basert på manglende kunnskap om stedets popularitet blant pilegrimer. Fra alle kystbyene i Kroatia går det daglige bussturer til Međugorje, gjerne kombinert med besøk i Mostar og andre severdige steder.

Jeg valgte likevel den mer eksotiske, egenartede og innholdsrike varianten. Ved hjelp av bosniske bekjentskaper i min hjemby fikk jeg kontakt med en person som var lokalkjent, bosatt i Mostar og som kunne kjøre mitt reisefølge og meg rundt i landet etter våre egne ønsker. På den måten ble jeg kjent med det merkelige landet og den politiske tragedien Bosnia-Hercegovina, bedre enn noen busstur kunne ha bidratt til.

Vi ble møtt på flyplassen i Sarajevo, hvor vi fløy med Austrian Airlines. Vi kjørte raskt ut av byen og satte kursen mot Jablanica. Der stoppet vi ved en restaurant som skal være viden kjent for sitt grillede lam. Vi spiste lam og drakk lokal vin, og livet var uendelig godt og rikt.

Jablanica markerer skillet mellom Bosnia i nord og Hercegovina i sør. Jorden ble mer karrig, fjellene brattere. Bilen føk av sted langs elven Neretva, og snart kjørte vi inn i Mostar. Veien gikk gjennom byens moderne deler, og vi fikk se hvordan folk bor i blokker der ytterveggene har skuddsår fra krigen for 20 år siden.

Ferden videre tok oss opp i høyden, og det var vakre landskaper som åpnet seg for oss. Vi la merke til de mange moskeene i småbyene langs veien. Jo mindre sted, jo høyere minaret, så det ut til. Det var ingen tvil om at de høye, smale og spisse minaretene var av helt ny dato. De sto der som spiker med spissen opp.

Langt om lenge svingte vi av fra hovedveien og fulgte skilt mot Međugorje. Veien ble smalere, og vi skjønte at det kunne være livsfarlig å være tradisjonell, fotvandrende pilegrim i dette området. Det fantes ikke noe felt langs veien der myke trafikanter kunne bevege seg trygt. Dette var rett sted for ekspresspilegrimer som oss.

Vår sjåfør fant snart pensjonatet der vi hadde bestilt rom. Vi ble satt av og avtalte å bli hentet to dager senere. Dermed hadde vi kvelden og hele neste dag på å gjøre oss kjent med Međugorje. Såpass trengte vi. Kanskje burde vi ha satt av mer tid, men den tiden hadde vi ikke, travle som vi var og er. Ekspresspilegrimer, helt enkelt.

Det var i midten av mars 2011 at vi foretok denne reisen. Det var allerede varmt i lufta i Hercegovina. Det tykke yttertøyet kunne trygt parkeres i skapet på hotellrommet.

Vi hadde studert nettsidene til en lang rekke overnattingssteder før vi dro. Mange reklamerte med en beliggenhet svært nær St. Jakobs kirke; enkelte oppga avstanden til å være 50 meter fra kirken. Under kveldsturen i Međugorje så vi snart at dette var det reneste oppspinn. Kirken ligger fritt til; ingen kan overnatte  50 meter fra kirken uten å ligge under åpen himmel.

Derimot viste det seg at hotelltettheten var enorm. Her var alle tomter og alle ledige rom satt inn i utleievirksomhet. Tunge turistbusser med italienske, spanske og tyske skilter humpet seg fram gjennom gatene.

Samtidig manglet det yrende livet og den lettlivede støyen som man gjerne hører på turistmaskinene langs Middelhavet. Ja, det var ett slående trekk ved atmosfæren i Međugorje: All lyd var dempet. Folk snakket lavmælt, bilene kjørte sakte, og lydnivået var så lavt at man skulle tro at stedet var forlatt, til tross for mengdene av pilegrimer som befant seg på stedet.

Mostar sett fra fjellet sør for byen.

Međugorje

Overblikk over Međugorje. Midt i bildet skimtes St. Jakobs kirke.

I 1981 var Jugoslavia ett land, en sosialistisk stat i det sørlige Øst-Europa. Landets sterke leder, Josip Broz Tito, døde året før, men likevel kunne ingen i 1981 fatte hva som skulle skje i det store landet med den lange kysten før 10 var gått.

Noen få kilometer vest for hovedveien mellom byene Mostar og Metković lå landsbyen Međugorje, en døsig liten prikk på kartet, noen gårder med beskjeden produksjon av grønnsaker og vindruer og noen enkle bolighus. En imponerende kirke viet Den hellige apostelen Jakob var landsbyens iøyenfallende midtpunkt, en gulmalt liten katedral med to klokketårn, stor nok til å romme det tredobbelte av Međugorjes daværende befolkning.

På en høy fjelltopp sør for landsbyen ble det i 1933 reist et tolv meter høyt kors. Korset ble reist i takknemlighet over at landsbyen var blitt spart under et voldsomt uvær. Den bratte stien opp til korset var blitt utstyrt med symboler tilsvarende de fjorten stasjonene i korsveien, som er en utsmykning i nesten alle katolske kirker.

St. Jakobs kirke og korset på fjelltoppen var to katolske landemerker for Međugorje, helt overdimensjonerte i forhold til behovet for markering av den lille landsbyen.

En snau kilometer øst for Međugorje lå en liten grend som ble kalt Bijakovići. Her lå noen få bolighus der folk holdt høns eller kaniner i bakgården. Et lite gravkapell med kirkegård lå i utkanten av grenda, og bebyggelsen ble avgrenset av en bratt ås som var lite annet enn en høy og karrig steinur.

Utpå ettermiddagen den 24. juni 1981 var noen ungdommer på vei opp i den bratte åsen for å lete etter noen sauer som hadde kommet bort. Ungdommene var 10-16 år gamle, og såvidt jeg husker, var det ved denne første dagen i Međugorjes moderne historie 4 eller 5 av dem som gikk opp i åssiden. Dagen etter hadde tatt med seg en bror eller søster slik at de fra 25.06.81 var 6 unge i alderen fra 9 til 16 år som hadde den samme opplevelsen:

Foran dem i steinura sto plutselig en liten kvinneskikkelse. Hun snakket til dem på deres eget språk, som vi i dag kaller kroatisk, og de kunne snakke til henne og med henne. Alle de unge hadde samme opplevelsen.

De gikk til samme sted hver dag, og kvinnen var der hver gang. De fikk berøre henne for å kjenne at hun var virkelig, enda hun kom og gikk ut og inn av deres syn. Da de spurte hva hun het, brukte hun navnet "Kraljica Mira" - Fredens Dronning.

I likhet med visjonære personer andre steder ble ungdommene ikke trodd da de fortalte hva de hadde sett og opplevd. De ble tatt for å være rammet av en kollektiv sinnsforvirring. Kirken verken kunne eller ville i begynnelsen støtte ungdommene og deres beretninger, men folk i trakten begynte å fatte interesse for det som ble fortalt.

Noe som gjorde situasjonen spesiell for de seks unge i Međugorje, var at de jugoslaviske myndighetene mislikte utsiktene til en religiøs sensasjon, og for å få de unge til å slutte med sine historier, truet myndighetene med fengsel og psykiatrisk tvangsinnleggelse.

Like fullt fortsatte ungdommene å ha visjoner av Kraljica Mira. Noen av dem opplevde dette hver eneste dag, uansett hvor de befant seg. Kvinnen de så i visjonene, ga ungdommene hver gang et budskap, og alle budskapene ble avsluttet med setningen "Hvala vam što ste se odazvali mome pozivu" - "Takk for at dere har besvart mitt kall."

For nå å komprimere historien tar vi med at krigen på Balkan etter hvert satte sitt preg på hendelsene. Situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet var tyngende for alle i det tidligere Jugoslavia, og det ble påstått at budskapene som de seks unge formidlet fra Fredens Dronning, var preget av situasjonen de selv befant seg i.

Like fullt fortsatte de fleste av ungdommene å motta budskap fra kvinneskikkelsen. Etterhvert opphørte visjonene hos noen av dem, men fortsatt, 33 år etter begynnelsen, opplever to av ungdommene - som nå er i slutten av 40-årene - å ha månedlige åpenbaringer av Fredens Dronning.

I mellomtiden har Međugorje vokst og blitt en turistmagnet med helt spesielle egenskaper. Det er bygd hoteller og pensjonater i alle standarder. Restauranter og souvenirbutikker ligger tett i tett både i sentrum av Međugorje og i grenda Bijakovići. Stedene ligger i våre dager i en kroatiskbefolket del av Bosnia-Hercegovina og blir årlig besøkt av flere millioner pilegrimer fra hele verden.

Selv besøkte jeg Međugorje på en ekspresspilegrimsferd våren 2011, og denne ferden vil være tema i de neste to innleggene på denne bloggen.

Korset på toppen av fjellet sør for Međugorje.
Mengder av mennesker er på vei opp til korset.

PS: Det er ikke uvanlig å stave det omtalte stedsnavnet med dj i stedet for đ: Medjugorje. Jeg har valgt den kroatiske stavemåten for å være så korrekt som mulig språklig sett.

Refleksjon 7

Seks innlegg er skrevet siden forrige refleksjonstekst, seks innlegg om  reiseopplevelser utenlands der kirkebesøk har vært en viktig ingrediens. De seks innleggene har vært en liten etappe på veien, et intervall som måtte fylles. Mine opplevelser fra katolsk messefeiring i Roma rager svært høyt på listen over mine pilegrimsminner.

Teksten fra Torino markerer en innledning til denne bloggens siste fase. Jeg nærmer meg målet, hovedhensikten bak disse tekstene. Det er likkledet i Torino som danner utgangspunktet og som vil være det bærende temaet i denne bloggens sluttfase, det kan jeg uten videre røpe nå. Likkledet er den menneskeskapte gjenstand - den artifakt - som det har vært forsket mest på i hele verdenshistorien. Det er forunderlig hvor beskjeden interesse denne gjenstanden likevel har blant nordmenn. Bare unntaksvis har jeg gjennom mitt lange liv hørt eller lest om likkledet i norske medier. Til gjengjeld har jeg lest tusenvis av boksider og sett timevis av dokumentarfilm om kledet før og etter min reise til Torino våren 2012. Det er kunnskapen fra all denne forskningen som har gitt meg ny innsikt og et nytt innhold i min egen religiøsitet. Derfor er denne bloggen viktig, og derfor må den fullføres i henhold til målsettingen selv om den i liten grad blir lest eller besøkt. På denne merkelige nettadressen utspilles min voksentilværelses viktigste utviklingstrinn. 
Her må jeg nok skynde meg å presisere at noe skjedde med besøkstallene for denne bloggen etter at jeg for noen dager siden skrev om pilegrimsmessen i San Carlo al Corso 16. oktober i fjor. Innlegget ble trukket fram med link på katolsk.no, og dermed skjedde det interessante saker med bloggbesøket. Det var oppmuntrende!

Meget snart er det tid for å ta bloggen inn i sluttfasen og gi til beste mitt kjennskap til og mine erfaringer med Det hellige Likkledet. Men først må min religiøse oppvåkning, min åpenhet overfor himmelens makter og erfaringene fra den katolske delen av mitt liv belyses. Det gjøres gjennom en episodisk beskrivelse av min ekspressreise til pilegrimsmålet Međugorje, denne landsbyen i Hercegovina som i løpet av drøyt 30 år har blitt et gigantprodukt av moderne pilegrimsturisme. I Međugorje og mitt for- og etterarbeid med reisen fant jeg ny støtte, ny ledelse og et nytt morsforhold. Livet har ikke vært det samme etterpå; alt har gått opp og fram, og jeg er en annen mann enn jeg var før.

Ja, jeg må skrive om Međugorje! Temaet må presenteres og tas med før jeg styrer bloggen inn i dens siste fase. Kanskje blir det tre, kanskje fire innlegg fra ekspressreisen gjennom Bosnia-Hercegovina i mars 2011 samt et innlegg eller to om observasjoner i ettertid. Disse tekstene må skrives og opplevelsene gjøres kjent. 
Visjonene i Međugorje er stadig dagsaktuelle; Vatikanet kan om kort tid komme med en endelig uttalelse om fenomenet. Derfor gjelder det for meg å få sagt hva Međugorje er for meg. Det kan ikke endres. Jeg har vært der og fått mitt liv forandret, og det er nødvendig å la denne endringen gi farge til betraktningene som deretter vil komme ved bloggens avslutning.

Hvor lang tid gjenstår før jeg kan sette siste punktum i denne bloggen? Med ett innlegg hver tirsdag, fredag og søndag, altså tre i uka, og ennå 10-12 tekster som må skrives, vil jeg trolig se enden på bloggingen idet påsken innledes. Det passer bra - faktisk helt ypperlig! Dermed vil bloggen ha bestått i snaut 5 måneder, fra første søndag i advent til fastetidens avslutning. En helt ideell periode for en ekspresspilegrim med et nært forhold til det katolske kirkeåret. Jeg vil anta at vi kan betrakte dette som en plan fra nå av. Neste innlegg introduserer Kraljica Mira i Međugorje, juni 1981.

Torino, Piemonte

Savoia-palasset midt i Torino.

Det er fullt mulig å ha åndelig utbytte av en ekspresspilegrimsferd uten å delta i en katolsk messe, men det er absolutt best om en messefeiring kan inngå i opplevelsen. Jeg dro til Torino i Nord-Italia i 2012 og hadde kolossal glede av turen. Jeg rakk å delta i en ettermiddagsmesse, men det er ikke messen jeg husker best fra besøket i Piemontes hovedstad.

Som så mange ganger før var det for- og etterarbeidet som sørget for utbyttet. Etterbeidet av denne turen pågår ennå, to år etter hjemkomst, og det kommer sannsynligvis til å pågå svært lenge, kanskje for alltid.

Torino var vertsby for vinter-OL i 2006, men dette spilte en svært beskjeden rolle ved mitt besøk i byen. Derimot var det av atskillig større betydning at Fiat-fabrikken er plassert der. Det er over 40 år siden jeg lærte at navnet Fiat er en forkortelse for Fabbricca Italiana di Automobili Torino. Det er imidlertid langt færre år siden jeg lærte at "Fiat!" er på latin det svaret Jomfru Maria ga til engelen som brakte budskapet om hennes graviditet: "Domini fiat mihi secundum verbum tuum" - "La det skje med meg som du har sagt." (Luk. 1,38) (mine uthevinger).

Vel, Fiat eller ikke - mitt reisefølge og jeg fikk avlagt bilmuseet et besøk, og det gjorde inntrykk på oss å se hvor grundig man hadde samlet både bilmodeller og relevante effekter fra tilsvarende epoker. Bilene i museet står fargerikt og inntrykksfullt plassert i riktige miljøer med morsomme og innholdsrike fotografier på veggene. Bare bilmuseet er nok til å gjøre Torino verd et besøk.

Midt i Torino, med fasaden ut mot torget, ligger det kongelige slott, Savoia-palasset. Det er lenge siden det bodde noen kongelige der, men slottet har spilt viktige roller opp gjennom historien. Betydningsfulle monarker av Savoia-slekten har hatt slottet som sin residens mens de har regjert deler av Italia.

Med tanke på all vinproduksjonen i Piemonte ble det også satt av tid til en togreise ut av byen. Mitt reisefølge og jeg endte opp i Alba, 10-11 mil sørøst for Torino. I dette området produseres viner av typen Nebbiolo, Barbaresco og Barolo, bare godsaker alt sammen. Togreisen gjennom Nord-Italia var i seg selv ganske lærerikt, og med de gode vinene på toppen ble det en riktig så festlig lørdagsutflukt.

I Torino oppbevares også det berømte likkledet, la santa Sindone, svøpet som kan ha innhyllet Frelserens legeme i graven. Likkledet har vandret en komplisert og ikke fullstendig dokumentert vei via Edessa i det østlige Tyrkia (nå: Şanlıurfa), til Konstantinopel og videre til Frankrike. Takket være kardinalen av Milano, den profilerte og populære Carlo Borromeo (1538-84), hedret som helgen og minnet med kirken San Carlo al Corso i hjertet av Roma, tok Savoia-familien ansvar for likkledet i 1578 og sørget for å oppbevare det i Torinos katedral. Branner og uroligheter har truet kledet mange ganger, og nå for tiden oppbevares det utstrakt i en kiste bak pansret glass inne i katedralen. Det har vært utstilt mange ganger, senest i 2010, og nå er det kommet nyheter om at kledet igjen skal stilles ut i noen uker i løpet av 2015.

Den katolske kirke mottok kledet i gave av Savoia-familien i 1983, men det har ikke syntes hensiktsmessig å flytte det fra Torino. Ettersom min reise til Torino foregikk i 2012 og altså lenge etter siste utstilling, var det ikke det ekte kledet jeg fikk se, men kopier fra ulike tidsaldere utstilt i Likklede-museet, Museo della Santa Sindone.

Dette var målet for min ekspresspilegrimsferd i 2012. Jeg nådde lenger enn dette, mye lenger, og det er her jeg berører den egentlige målsettingen med denne bloggen. Jeg ønsker å skrive om mine opplevelser i forbindelse med reisen til Torino, alle endringer som ble påført meg da jeg forberedte og senere bearbeidet reisens faglige innhold. Dette handler lite om vitenskap og dateringer av en gjenstand med høyst uklar opprinnelse. Det handler imidlertid om hva gjenstanden og dens historie kan åpenbare om Herren Gud og de veier hans visdom og ledelse kan ta. Dypest sett handler det om den enkeltes gudsbilde. For min del ble alt forandret og forsterket etter oppholdet i Torino. Dette er hva jeg ønsker å meddele gjennom denne bloggen.

Det er bare litt for tidlig å komme til poenget nå. Først må jeg skrive om en annen ekspresspilegrimsferd og et reisemål som ga mitt liv nytt innhold på en annen måte. Men nå, etter at dette innlegget er avsluttet og publisert, er det først og fremst tid for å reflektere.

Fra bilmuseet i Torino.

San Carlo al Corso

Det fins et eget alter for Olav den Hellige i en kirke i Roma.

Da jeg hørte denne påstanden for første gang, var det en nyhet for meg, uventet og derfor en kilde til nysgjerrighet. Nærmere undersøkelser viste seg å bekrefte påstanden, og snart ble jeg en av de forbausende mange nordmenn som er kjent med Olavsalteret i Basilica di San Carlo al Corso.

Kirken er stor og hvit og har inngangspartiet vendt ut mot den travle gaten Via del Corso i Roma. Gaten løper smal og snorrett mellom den enorme rundkjøringen rundt Piazza Venezia og Piazza del Popolo.  Kirken er reist til minne om San Carlo Borromeo (1538-84), eller Den hellige Karl Borromeus, som i sin tid var biskop i Milano.

Inne i kirken, som er lys og tiltalende innvendig, finner man snart Olavsalteret på venstre side. Maleriet av den staute, blonde vikingkongen er ikke til å ta feil av. Utseendet til den nordiske kongen passer bra med idealbildet av Olav den Hellige. Fjellene i bakgrunnen og det frådende havet nedenfor klippen der han står, kan vi også gå med på, men restene av den kvestede dragen som han har beseiret, glir ikke fullt så naturlig inn i vårt nedarvede bildet av Olav Haraldsson. Samma det; her har noen lagt mye kreativ energi i å skape et varig minnesmerke i katolsk, europeisk ånd, og Olav står støtt der han står.

Det var først ved mitt tredje besøk i Roma at jeg fant veien inn i kirken San Carlo al Corso og fikk knele ved St. Olavs alter. Synet av bildet av vikingkongen i en basilika i Roma bekreftet hva jeg gjennom årene har oppfattet: Olav den Hellige er en stor helgen, betydningsfull for sin kristning av Norge og sitt martyrium på Stiklestad. Den 16. oktober hvert år minnes han ved dette alteret i Roma, ettersom denne datoen er satt som minnedag for hans omvendelse i Rouen i Frankrike. Den skal ha funnet sted i år 1014.

Det var nettopp den 16. oktober 2013 at jeg befant meg i San Carlo al Corso, sammen med flere hundre norske pilegrimer samt ambassadøren og flere prominente gjester. En pontifikal høytidsmesse under ledelse av biskop Bernd Eidsvig ble feiret i denne kirken, og som norsk katolikk var det en stor opplevelse å delta.

Det framkom at 1000-årsjubileet for St. Olavs omvendelse skal feires i Rouen 16. oktober i år. Det kunne vært fint å få med seg også den opplevelsen; vi får se.

Ennå har jeg i friskt minne den høytidelige minnemarkeringen i San Carlo al Corso. Jeg vet med sikkerhet at jeg ved alle framtidige reiser til Roma vil besøke kirken og Olavsalteret igjen. Det blir kanskje ikke på noen fastsatt minnedag, verken 29. juli eller 16. oktober, men det vil skje. Der fins kilden til kristendommens innpass i Norge. Det lar seg nesten ikke unngå å gjengi den folkelige bønnen til St. Olav utformet av cistercienserne på Tautra i 1993, nr. 627 i Lov Herren, norsk katolsk salmebok:

Salve Regina

De to første gangene jeg var i Roma, bodde jeg i nærheten av en liten kirke som heter Basilica di Santa Maria ai Monti. Den ligger i en gate med samme navn, i krysset der Via dei Serpenti kommer ned fra den travle hovedgaten Via Nazionale. Nærmeste T-banestasjon heter Cavour, og mellom husene midt imot kirken kan man skimte Colosseum.

Kirken er høy, men ellers uanselig bortsett fra et vakkert mosaikkbilde av Jomfru Maria på langveggen ut mot Via dei Serpenti. Det er selve Himmeldronningen som er avbildet med lyseblå og gylne fliser; kronen på hodet består av 12 lysende stjerner. Dette er ekte katolsk symbolikk, hentet rett ut fra Åpenbaringens 12. kapittel.

På utsiden er det ikke annet enn mosaikkbildet å legge merke til. Innvendig derimot, byr den lille nabolagskirken på alt man kan ønske seg i en katolsk kirke. Her er høye malerier, små kapeller på tvers av langveggene, vievannskar ved inngangen og statuer av Jomfru Maria og andre helgener.

Takhøyden er overraskende stor, og allerede ved mitt første besøk i kirken la jeg merke til en rekke av bokstaver som løper oppunder taket rundt hele kirkerommet. Det tok ikke lang tid før jeg gjenkjente ordene i bokstavrekken: Det er den kjente bønnen Salve Regina - Hill deg, Dronning - som omkranser toppen av veggene i Basilica di Santa Maria ai Monti.

Skriften er utført i det vi kaller "store bokstaver", og stilen er som i gamle latinske inskripsjoner. Den ene siden av bokstavene er skyggelagt, og de har små serifer på enden av strekene.

Mitt reisefølge og jeg gjorde Santa Maria ai Monti til vår sognekirke de to gangene vi bodde i området. Vi gikk dit flere ganger både til messe og for å tenne lys. Vi fikk tilhørighet der og begynte å kunne nikke til et par eldre mennesker som lot til å gjøre frivillig tjeneste med vakthold og vedlikehold i kirken.

Jeg var ganske fersk på min vandring mot å bli katolikk da jeg var i Roma første gang og opparbeidet et forhold til Basilica di Santa Maria ai Monti. Teksten oppunder taket lærte meg at de katolske bønnene er viktige, og de er felleseie for katolikker. Det er ikke uvanlig å kunne bønnene både på latin og ens eget språk.

Senere har jeg fått et nært forhold til Salve Regina og til den ene av de to gregorianske melodiene som den kan synges på. Den er vakker og trenger seg inn i nært fellesskap med tekstens innhold. Jeg avslutter dette innlegget med en YouTube-video der sangen framføres av en folkemengde på Petersplassen under en messe ledet av pave Benedict XVI. Bildet som henger utenfor Peterskirken i denne videoen, er Den hellige John Maria Vianney (1786-1859). Det inngir et ganske sterkt inntrykk av fellesskap å se og høre denne menneskemengden, ledet av den forrige paven, synge en bønn som jeg kjenner fra min egen kirke her hjemme.

Teksten gjengir jeg på latin og norsk under videoen. Dette er en hellig tekst, omkring 1000 år gammel, og den uttrykker et inderlig tillitsforhold til Maria, himmelens Dronning.

Salve, Regina, Mater misericordiæ, vita, dulcedo, et spes nostra, salve. Ad te clamamus exsules filii Hevæ, Ad te suspiramus, gementes et flentes in hac lacrimarum valle. Eia, ergo, advocata nostra, illos tuos misericordes oculos ad nos converte; Et Jesum, benedictum fructum ventris tui, nobis post hoc exsilium ostende. O clemens, O pia, O dulcis Virgo Maria.

Hill deg, Dronning, barmhjertighetens Mor, du vårt liv, vår fryd og vårt håp. Til deg roper vi, Evas landflyktige barn, til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Se til oss, du som går i forbønn for oss, og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt, du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria.

I anledning fastetiden: Stabat Mater dolorosa

Stabat mater dolorosa

juxta Crucem lacrimosa,

dum pendebat Filius.

Cuius animam gementem,

contristatam et dolentem

pertransivit gladius.

O quam tristis et afflicta

fuit illa benedicta,

mater Unigeniti!

Quae mœrebat et dolebat,

pia Mater, dum videbat

nati pœnas inclyti.

Quis est homo qui non fleret,

matrem Christi si videret

in tanto supplicio?

Quis non posset contristari

Christi Matrem contemplari

dolentem cum Filio?

Pro peccatis suæ gentis

vidit Iesum in tormentis,

et flagellis subditum.

Vidit suum dulcem Natum

moriendo desolatum,

dum emisit spiritum.

Eia, Mater, fons amoris

me sentire vim doloris

fac, ut tecum lugeam.

Fac, ut ardeat cor meum

in amando Christum Deum

ut sibi complaceam.

Sancta Mater, istud agas,

crucifixi fige plagas

cordi meo valide.

Tui Nati vulnerati,

tam dignati pro me pati,

pœnas mecum divide.

Fac me tecum pie flere,

crucifixo condolere,

donec ego vixero.

Juxta Crucem tecum stare,

et me tibi sociare

in planctu desidero.

Virgo virginum præclara,

mihi iam non sis amara,

fac me tecum plangere.

Fac, ut portem Christi mortem,

passionis fac consortem,

et plagas recolere.

Fac me plagis vulnerari,

fac me Cruce inebriari,

et cruore Filii.

Flammis ne urar succensus,

per te, Virgo, sim defensus

in die iudicii.

Christe, cum sit hinc exire,

da per Matrem me venire

ad palmam victoriæ.

Quando corpus morietur,

fac, ut animæ donetur

paradisi gloria. Amen.

Santa Maria Maggiore

Flere ganger har jeg vært i katedralen Santa Maria Maggiore i Roma. Første gangen jeg sto utenfor katedralen, oppdaget jeg nærmest tilfeldig at dette var den berømte basilikaen, ikke langt fra Romas jernbanestasjon Termini, plassert lett synlig gjennom en hel stjerne av avenyer som fører opp til katedralen.

Størrelsen på basilikaen er slående og fikk meg til å oppleve rent fysisk denne enorme dimensjonsforskjellen mellom Herren Guds kirkebygg og meg selv. Kirkerommet inngir ydmykhet; jeg er takknemlig over å kunne bøye kne inne i en slik kolossal bygning med en slik opphøyet og hellig atmosfære. Å falle på kne er det eneste naturlige i møtet med utsmykningen, takhøyden og det røde lyset ved siden av tabernakelet hvor eukaristien, Kristi legeme og blod, oppbevares.

På den tiden varte mitt besøk i Roma en hel uke. Det er ikke mye i sammenligning med nordmenn som har bodd, studert eller arbeidet i byen, men det har ikke jeg. Jeg har kun vært der i en kombinasjon av turist og ekspresspilegrim. Derfor kan jeg si at en uke er lang tid for ett enkelt Roma-besøk.

Jeg rakk å besøke Santa Maria Maggiore flere ganger i løpet av den uka høsten 2009. Deretter kom jeg tilbake i påsken 2010 og opplevde katedralen på nytt, denne gangen ved høymessen palmesøndag. Det var en opplevelse som gjorde meg til katolikk for tid og evighet.

Allerede på kirketrappa ble mitt reisefølge og jeg møtt av en haug med nyskårne oliventregrener. De var lagt der for at kirkebesøkende kunne bryte seg en kvist i anledning palmesøndagen. For oss nordmenn var dette uvant, men det opplevdes samtidig konkret og rett på akkurat denne søndagen i kirkeåret.

Alle som deltok i messen, hadde kvister av enten olivengrenene utenfor eller noe de hadde tatt med hjemmefra. Her i Norge har jeg sett - og selv deltatt i - å medbringe kvister av tuja til katolsk messe palmesøndag.

Messen gikk sin gang etter den oldkirkelige liturgien; det var lett å skjønne hvilke deler vi til enhver tid medvirket i. Fadervår er en spesiell opplevelse i italienske messer. Bønnen synges på en eldgammel og svært vakker, gregoriansk melodi. Teksten er på latin, men med genuin, moderne, italiensk uttale. La meg her, midtveis i denne teksten, presentere Pater Noster slik den kan lyde på sitt fineste:

Etter Fadervår fulgte fredshilsenen som vanlig, og deretter Agnus Dei. Da oppfattet jeg igjen italienernes uttale av latin: Ordet Agnus  uttales [anjus], ikke [ang-nus] som vi nordmenn har lett for å tro. Konsonantforbindelsen gn er på italiensk hva ñ er på spansk, og dette gjelder konsekvent også i latinske ord. Jeg tok til meg den nye lærdommen mens jeg på sedvanlig vis knelte under den høytidelige bønnen ("Guds Lam, som tar bort verdens synder, miskunn deg over meg.")

Like etter var det klart for kommunionen, og jeg var fast bestemt på å gå fram med høyre arm over brystet og hånden plassert på venstre skulder. Dette er ifølge pave Johannes Paul II "en meningsfull gest", et tegn på at en som ikke er fullverdig katolikk, ønsker å delta i fellesskapet og motta Kirkens velsignelse. Presten la først ikke merke til at jeg hadde armen plassert avvergende over brystet, men brått oppfattet han det og ga meg velsignelsen ved å berøre meg i pannen med to fingre.

Dette var en stor opplevelse, overveldende og skjellsettende. Kanskje var det denne palmesøndagen i Santa Maria Maggiore som gjorde det lett for meg å stå løpet ut og fullføre min læretid slik at jeg et halvt år senere ble innviet i Kirkens fulle fellesskap. Jeg opplevde det flere ganger senere samme dag, fellesskapet med det katolske Roma: Over alt så vi mennesker ute på byen bærende på en oliventrekvist i anledning palmesøndagen. Både unge og eldre, på gater og restauranter, T-banen og i butikker bar de på sin symbolske palmekvist, åpenlyst og fornøyd. Dette fellesskapet var jeg allerede da, på palmesøndag 2010, i ferd med å skulle tilhøre, og det gjorde meg stolt og lykkelig.

I dag er jeg en del av den menneskemengden som bærer på en grønn kvist på palmesøndag. Selv om min tilnærming til Kirken hadde kommet i gang mye tidligere, var det denne innledningen til påsken i Basilica di Santa Maria Maggiore som viste meg hvilket fantastisk fellesskap Kirken står for. Opplevelsen er av en slik karakter i mitt liv at det er denne jeg henter fram fra hukommelsen og gjenopplever når jeg en sjelden gang lurer på om jeg klarer å være katolikk resten av mitt liv. Den opplevelsen gir stadig næring til min tro og min trygghet. 

Hedensk og katolsk i Slovenia

 En etterlengtet helg er over, en helg med eventyrlige opplevelser i det fantastiske Slovenia. Helgen inneholdt, som ventet, et nytt møte med den hedenske skapningen kurant, som ifølge eldgamle sagn er på jakt etter sin kjæreste, Vesna - våren. Med sauebjeller i enorme dimensjoner, saueskinn og en rekke dyre- og fuglelignende trekk kommer kurantene småløpende gjennom byen, griper en ung dame i farten, men leverer henne vennlig og høflig tilbake. Lyden fra bjellene runger mellom de gamle bygningene, og det er vanvittig spennende å se hva de hårete skapningene har for hensikter.
Midt oppe i dette befant jeg meg sist helg. Vi var fire nordmenn, vi markerte oss godt slik nordmenn gjør, og vi ble uendelig godt mottatt.

Heldigvis var helgen ikke mer travel enn at vi rakk en ny tur til den fascinerende kirken i Ptujska Gora. Her er bildet av Den kappekledde Maria, vår Beskytterinne. Jeg har skrevet om mitt besøk på denne plassen fire år tidligere, og jeg opplever det som en gave å ha fått komme dit på ny. Marija Zavetnica s Plaščem strålte i lyset fra ettermiddagssola gjennom vinduene; det var en velsignelse å møte henne igjen i dette 614 år gamle tresnittet. 

Og resten av helgen befant jeg meg i Ptuj, Slovenias eldste by, utkledd med karnevalets aller letteste og aller billigste kostyme: En plasthjelm med horn og et 17. mai-flagg samt en tykk genser som var ny til OL på Lillehammer for 20 år siden. Det ble en suksess for alle oss fire nordmenn; vi ble lagt merke til og mottatt som både nordmenn og vikinger - real vikings, som slovenerne uttrykte det. Helgen var en berikelse, vel verdt å ha ventet på i 10 måneder.