Et resurrexit tertia die

Om en uke skal Kirken feire oppstandelsen, de guddommeliges seier over døden. I dette mirakelet kom det til uttrykk hva slags krefter Sønnen bar i seg. I oppstandelsens under og gåte forenes alle mine ekspresspilegrimsreisers motivasjon og mål: Spor av Herren Guds vesen på jord.

Gjennom de 60 tidligere tekstene på denne bloggen har jeg skildret mine opplevelser som ekspresspilegrim i Italia, Slovenia, Frankrike og Polen. Jeg har også beskrevet dyptgripende opplevelser fra katolske messer i Latvia, Sverige, Nederland og Bosnia-Hercegovina. Nå som denne bloggen er i ferd med å gå inn i varig stillstand, åpnes sluttsatsen med et foto fra Irland, en plaget nasjon, kanskje i større grad enn andre nasjoner knuget av Kirken, samtidig som nettopp Kirken står sentralt i nasjonens verdier.

Bildet viser interiøret i St. Mary's Pro-Cathedral i Dublin, den katolske katedralen som fungerer som hovedkirke fram til den anglikanske St. Patrick's en eller annen gang blir overtatt av katolikkene. Jeg har vært i St. Mary's tre-fire ganger, og det setter meg alltid i tanker, mer enn i mange andre katedraler.

Med dette innledende bildet innlemmer jeg det tiende landet i denne samlingen av minner og betraktninger fra mine pilegrimsferder. Norge inngår dermed blant de ti landene, og fremdeles har jeg ikke skrevet om mine opplevelser i Basílica de la Sagrada Família i Barcelona. Også dette må med; Catalunya blir dermed det ellevte landet jeg omtaler i denne bloggen. Derfor fylles dette innlegget opp også av to av mine bilder fra Sagrada Familia.

Sagrada Família er et byggverk og dermed ikke noe vanlig pilegrimsmål. Samtidig er åndeligheten som omgir og fyller byggverket så påtakelig der det ruver på høyden over Barcelonas regelmessige gatenett, at basilikaen i seg selv har en tiltrekningskraft på linje med ethvert annet pilegrimsmål. Og mer enn noe annet setter den arkitekten Gaudís egen religiøsitet i nær forbindelse med den katalanske nasjonalånden, der kultur, fotball, skjønnhet i kunst og musikk og en grenseløs kjærlighet til det lokale forenes i de himmelstrebende tårnene på basilikaen.

Dette er også en pilegrimsopplevelse, ervervet under en ekspressreise med fly tur-retur i en utvidet weekend.

Slik er mine pilegrimsferder, og slik har jeg beskrevet dem i denne bloggen. Slik har jeg også beskrevet meg selv, som flyktig tilstedeværende men med samvittigheten rettet mot et grundigst mulig for- og etterarbeid.

Nå er det palmesøndag 2014, og jeg mener å ha nådd konklusjonen på den rekken av tekster som ble påbegynt første søndag i advent 2013.

• Det fins fortsatt mye å oppleve i verden, og ikke alt er synlig for øyet. De fineste reiseopplevelsene er de som setter spor på innsiden av den enkelte pilegrim.
• Det fins et bilde i Polen som kanskje er blitt malt av den evangelisten som visste mest om Jesu barndom og hjemmeforhold.
• Det fins et sted i Bosnia-Hercegovina der noen beboere som var barn i 1981, fikk åpenbaringer av en himmelsk skikkelse og for noen av dem pågår åpenbaringene fremdeles.
• Det fins en kirke i Roma der et eget alter hedrer den norske helgenkongen Olav den Hellige.
• Det fins en eldgammel linduk i Torino i Italia som viser et avtrykk av en korsfestet mann.
• Det fins en historie nedskrevet i fire versjoner om en mann som kalte seg Guds Sønn og som overvant døden første påskedag for ganske mange år siden. 

"Han oppstod den tredje dag, etter Skriftene, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd."

"Et resurréxit tértia die, secúndum Scriptúras, et ascéndit in cælum, sedet ad déxteram Patris."

Med disse sentrale og livsviktige ordene takker jeg for meg. Bloggen Ekspresspilegrim er herved avsluttet. 

Lys av lys

I forrige innlegg forsøkte jeg å beskrive avtrykket på likkledet i Torino og at det spesielle er at avtrykket er negativt. Dette ble oppdaget så sent som i 1898, da kledet for første gang ble fotografert.

Blodsporene på likkledet gir også kunnskap om hvordan en korsfestet ble spikret til korset, og det forklarer hvordan døden kunne inntre når kroppen i de fleste tilfellene var gjennomhullet bare ved håndleddene og gjennom føttene. Forsøk som forskerne har gjort både med ekte lik og med dukker, har vist at brystkassen ble så utspilt når kroppen hang etter håndleddene at den korsfestede ikke klarte å trekke pusten uten å skyve seg opp ved å spenne føttene mot spikeren gjennom føttene. På den måten kunne luften i lungene pustes ut og ny luft trekkes inn. Vekten måtte altså skiftes fra håndleddene til føttene. Smertefullt var det uansett hvor en vekten ble lagt.

Ifølge evangeliene kom soldatene ved solnedgang og knuste beina på de korsfestede som ennå viste tegn til liv. Dermed ble de arme fangene ute av stand til å skyve opp vekten av kroppen for å puste ut og trekke ny luft. Langsomt ble de kvalt av mangel på ny oksygen, og døden ville endelig inntre langsomt og under stor pine.

Den døde mannen som på en eller annen måte er blitt avbildet på likkledet i Torino, var som nevnt svært blodig. Kledet må ha klistret seg til de mange åpne sårene.

Det er imidlertid ingen spor etter bevegelse da kroppen ble fjernet fra likkledet. Blodet er ikke på noe sted gnidd utover fra de blodige sårene. Flekkene av blod har konturene i behold.

En av de mange filmene jeg har sett fra forskningen på likkledet, presenterte en forklaring på dette: Den døde kroppen forsvant plutselig ut av innpakningen i likkledet. Det ene øyeblikket lå mannskroppen der med det lange kledet under og over seg, i det neste øyeblikket var han ute av det, og kledet bare sang sammen som et tomt hylster.

Jeg blir fristet til å si som i barnebøkene: Vips! Med ett var han ute av likkledet og sto ved siden av og så på det.

Denne tanken er så slående at jeg i min enfoldige fromhet godtar den. Dette er oppstandelsen fra de døde, seieren over døden og graven. Det er mulig fordi den døde var Guds Sønn. Da menneskekroppen var død, levde fortsatt den guddommelige i den og tok den brått ut av dødens grep.

Så seint som for 2 måneder siden, i februar 2014, lanserte forskere ved det polytekniske universitetet i Torino en teori om at et jordskjelv i år 33 kan ha utløst en strøm av nøytroner som kan ha forårsaket avtrykket på kledet. Teorien er naturligvis blitt imøtegått av alle som mener å ha peiling på slike ting, men jeg likte veldig godt å lese på nettet og se på NRK at enda en teori er lansert, enda et forsøk på bevis er presentert, og enda en forklaring på det ellers umulige avtrykket er publisert for alle oss undrende i verden.

I mine øyne, for mitt naive blikk, er dette enda et tegn på at likkledet i Torino kan ha innhyllet Frelseren selv, dekket hans kropp i graven og blitt etterlatt idet han på guddommelig vis reiste seg og steg ut av graven.

Det ene øyeblikket et lik i en linduk, det andre øyeblikket en levende mann. Guds Sønn.

Det er noe ved Kirkens nesten 1700 år gamle bekjennelse til "én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født - ikke skapt - av samme vesen som Faderen."

Begrepet lys spiller en stor rolle i denne sammenhengen. Et sterkt lys kan ha medvirket til at avtrykket ble avsatt på kledet, og det kan sikkert også ha vært synlig som et blaff i forbindelse med et mulig jordskjelv, slik den nyeste forskningen hevder.

Sønnen er født av samme vesen som Faderen. Det er dette vesenet som er så forunderlig, så overjordisk og så prisgitt vår forestillingsevnes menneskelige begrensninger.

Gud er lys og kjærlighet, skaperkraft og allmakt. Oppstandelsen påskedag var bare ett av uendelig mange tegn på guddommen.

Dette er uendelig stort, mye større enn jeg evner å sette ord på. Dette er min lærdom fra likkledet i Torino, dette er mitt fornyede og forsterkede gudsbilde, og dette får alt det forunderlige og utrolige til å framstå som troverdig i mitt katolske univers. Takket være for- og etterarbeidet for min reise til Torino våren 2012 er min religiøsitet fornyet og utvidet og mitt gudsbilde endret og forklaret.

Avtrykket på likkledet

Forrige innlegg beskrev de rent faktiske forholdene rundt likkledet i Torino. Teksten fortalte også om all uvissheten som omgir kledets historie. I dag vil jeg skrive litt om det mystiske avtrykket på kledet, bildet av den torturerte og definitivt døde mannen som ser ut til å ha ligget i det.

Bildet ved siden av teksten er en manipulert utgave av et utsnitt av bildet i forrige innlegg. Bildet viser som nevnt en kopi av likkledet, og utsnittet til venstre her er gjort negativt ved hjelp av en helt enkel menyfunksjon i et bilderedigeringsprogram.

På dette bildet ses tydelig mannens hode og ansikt, skuldre, mage, underarmer og hender. Når dette er så mye mer tydelig i den negative versjonen av bildet enn i den positive, skyldes det at avtrykket på likkledet er negativt. Vi som husker at vi måtte ha film i kameraet for å ta bilder, og at framkalt film viste et bilde  der mørke flater var lyse og lyse flater var mørke, vi skjønner prosessen. Avtrykket av mannen på likkledet er negativt, som på en gammeldags film. Dette til tross for at kledet og avtrykket beviselig er mange hundre år eldre enn fotokunsten.

Mannen som oppdaget denne egenskapen ved avtrykket, var fotografen Secondo Pia fra Torino. I 1898 fikk han lov til å fotografere likkledet, og da han hadde framkalt sine fotoplater fra kameraet (dette var før man hadde film i kameraet), så han til sin store forbløffelse at avtrykket var langt tydeligere og mer realistisk på platene fra kameraet enn på selve likkledet.

Denne oppdagelsen satte fart i forskningen på kledet og avtrykket.

Jeg må nå springe raskt videre i det som for meg spiller størst rolle: Avtrykket på kledet, både det skyggelagte negativbildet av mannskroppen og flekkene av blod fra sårene han hadde på kroppen, lærer oss en hel del ting om korsfestelsen.

Det er nemlig overveiende sannsynlig at mannen i avtrykket ble korsfestet etter å ha blitt torturert. Fremdeles er ikke dette noe endegyldig bevis for at avtrykket stammer fra Jesus, for romerne korsfestet hundrevis av personer i oldtiden. De avgjørende sårene på mannen forteller derfor en hel del om hvordan mennesker ble festet til korset.

På bildet øverst i denne teksten ses tydelig en stor blodflekk (lyst parti på bildet) ved det som ser ut som høyre håndledd, men som egentlig var mannens venstre håndledd. Dette er tegn på at spikrene ikke ble slått gjennom håndflatene på den korsfestede, men gjennom håndleddene. Forsøk som forskningsteamet STURP har gjort både med dukker og med ekte lik, viser nemlig at senene og musklene i håndflatene ikke er sterke nok til å holde vekten av kroppen oppe. I håndleddene derimot, vil flere små knokler hindre spikrene i å trenge seg opp mellom fingrene. Derfor må de korsfestede ha blitt spikret til sitt kors gjennom håndleddene.

Føttene ble lagt oppå hverandre, og én lang spiker ble drevet gjennom begge føtter. Det ses tydelig på likkledets avtrykk at den døde har den ene foten liggende innunder den andre, og det ene kneet er mer bøyd enn det andre.

På bildet øverst ser vi en stor, lys flekk til høyre, altså ved det som var mannens høyre sideparti. I pannen ses en rekke små, lyse flekker, og underarmene har striper av samme type. Alt dette er størknet blod fra sår som den døde har hatt på kroppen. Mange vil mene at blodflekken på høyre side stammer fra et stikk av en skarp gjenstand, f.eks. et spyd, og at de små flekkene i pannen skyldes skarpe gjenstander som har vært festet rundt hodet.

Tankene på tornekronen og spydstikket i siden ligger på lur, og det begynner å stemme litt for godt med skildringen av den korsfestede Jesus og skjebnen han led.

Likkledet i Torino utfordrer vår intelligens, sa en gang pave Johannes Paul II. Når de faktiske forholdene omkring avtrykket på kledet går opp for oss, er det umulig å tenke at noen annen enn Jesus Kristus kan ha vært innhyllet i det mens han lå i graven. Kledet er og blir en gåte, et irritasjonsmoment eller en vits for dem som ikke ønsker å tro, og en styrke og næring for dem som ønsker det.

I neste tekst vil handle om det avgjørende: Oppstandelsen.

Likkledet i Torino

Likkledet i Torino er den gjenstand i verden som har blitt utsatt for mest forskning. Som gjenstand - en vevd linduk av ukjent opprinnelse - er den menneskeskapt og dermed en såkalt artifakt. Som fenomen er den atskillig vanskeligere å plassere.
I dette innlegget vil jeg kun i korte trekk fortelle likkledets historie og bakgrunn. I de neste to innleggene, førstkommende tirsdag og fredag, vil jeg kommentere de mer mystiske sidene ved den store linduken.
Det er ingen som har klart å fastslå hvor gammelt likkledet er. Mytene vil ha det til at dette var det tøystykket som var svøpt rundt Jesus da han ble lagt i graven. Spørsmålet er om kledet er gammelt nok, og det er dette som ikke kan bevises. Teoretisk sett er det mulig; vevteknikken er blant tingene som tyder på at kledet kan være gammelt nok.
La meg derfor med én gang nevne at forskningsgruppen STURP, som i en årrekke har drevet forskning på kledet, i 1988 foretok en karbondatering av tekstilduken, en såkalt C14-datering. Denne viste med 95% sikkerhet at duken stammet fra tiden mellom 1260 og 1390. Problemet ved dette forsøket på bevisførsel er for det første at den ikke er 100% sikker, for det andre at prøvene som ble undersøkt ved 3 ulike laboratorier, er tatt fra samme sted på kledet. Det betyr at prøvestykkene kan være kontaminert av samme kilde. Det har vist seg at bomullstråder fra reparasjoner av kledet var blandet med lintrådene i prøvene. Det er derfor ikke mulig å regne dette forsøket på datering som fullt ut pålitelig.
Slik har det vært i all tid med likkledet: Så snart det blir lagt fram bevis for eller imot bestemte teorier eller hypoteser ved kledet, kommer straks andre forskningsmiljøer med motbevis.
Det hevdes at kledet har befunnet seg i Edessa i det sørøstlige Tyrkia på 100-tallet. Edessa var et senter for kristne på den tiden. Man kan ikke vite sikkert at det var det samme kledet som i dag oppbevares i Torino i Italia, men illustrasjoner og beskrivelser henviser til samme kjennetegn. Kledets viktigste egenskap er at det inneholder et bilde eller et avtrykk av en død mann.
Senere har beretninger om et slikt bilde kommet fra Konstantinopel og Athen. I 1460 dukket kledet i sin nåværende form, opp i Lirey i Frankrike. Dette er beviselig det samme kledet som i dag befinner seg i katedralen i Torino. Det ble overtatt av Savoia-familien, som i 1578 tok det med til sitt hovedsete, Torino. Der har det vært siden den gang.
Kledet har vært utsatt for brann i bygningene hvor det har vært oppbevart. Det har vært berørt av tusener av menneskehender gjennom årene, og det har vært kysset og hedret som en umåtelig relikvie. Tallet på skader og spor etter reparasjoner og røff behandling er derfor mange.
Det som gjør likkledet spesielt, er avtrykket av den døde mannen. Han ses i helfigur med ryggen og baksiden og kroppen på den ene halvdelen av kledet, toppen av hodet ved midten og forsiden av kroppen på den andre halvdelen av kledet, som er drøyt 4 meter langt og 1,12 meter bredt.
Ingen kan forklare hvordan avtrykket av mannen er kommet dit.
Mannens kropp er blodig og ille tilredt. Det er derfor atskillige blodflekker på kledet. Samtidig ses konturene av mannen relativt tydelig uavhengig av blodet, og det er dette avtrykket som er så uvirkelig og mystisk. Det har ikke latt seg gjøre å finne noen måte å framstille avtrykket på som gir identisk resultat med det som fins på likkledet.
Savoia-slekten i Torino besluttet i 1983 å forære kledet til Den katolske kirke. Kledet lå på den tiden i en kiste bak panserglass i et kapell ved siden av domkirken i Torino. I 1997 oppsto en brann i dette kapellet, og likkledet ble heroisk reddet ut av en brannmann som gikk løs på panserglasset med en øks. Arbeidet tok tid, og brannmannen kunne ha omkommet mens han strevde med å få ut likkledet. Det ble reddet i siste liten.
Siden den gang har kledet blitt oppbevart inne i selve domkirken, i en stor nisje forrest til venstre i katedralen. Pansret glass dekker åpningen til nisjen. Kisten som kledet ligger i, er godt og vel 4 meter lang slik at kledet kan ligge utstrakt inne i den. Kledet ble utstilt i noen uker i 2010 og én dag i påsken 2013. Det er planer om at det igjen skal stilles ut i Torino våren eller sommeren 2015.
Bildet over denne teksten viser en kopi av likkledet der det er plassert i en kopi av kapellet som brant i 1997. Montasjen inngår i Museo della Santa Sindone i Torino. Jeg var der som ekspresspilegrim våren 2012. Reisen ble beskrevet i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I de neste tekstene på denne bloggen vil jeg skrive om de mer mystiske og forunderlige sidene ved likkledet.

Refleksjon 8

Denne bloggen er kommet inn i sin siste fase. Palmesøndag skrives siste innlegg; bare fire innlegg gjenstår. Jeg har kapasitet til å holde det gående lenger, men jeg har funnet det både riktig og hensiktsmessig å la denne bloggen få sin ende. Bare ett tema gjenstår. Det er dette jeg vil bruke de fire siste innleggene på.

I tekstene jeg har skrevet her siden første søndag i advent 2013, har jeg fortalt om mine høyst personlige opplevelser på kjente og ukjente pilegrimsmål i en rekke land i Europa. Opplevelsene har i mange tilfeller vært dype, i hvert fall for meg selv, og de har vært minneverdige. Det er derfor jeg har valgt å skrive om dem. Det har vært refleksjoner nok til å fortelle en hel del og likevel beholde noe for meg selv.

Alle besøkene på ulike pilegrimsmål har framfor alt vært lærerike. Forberedelsene og de uformelle studiene etterpå har gitt meg verdifull innsikt og har gitt varig næring til min katolske tro. Som jeg hele tiden har betonet, har det ikke spilt noen rolle at pilegrimsreisene har foregått i ekspressfart. Tiden før og etter reisen har i hvert eneste tilfelle blitt svært meningsfylt takket være pilegrimsmålets innhold og egenart.

Jeg står foran det ultimate pilegrimsmålet, et mål så fullt av kunnskap og forskning, så preget av gåter og undring at diskusjonen kanskje aldri vil ta slutt. Dette er Herren Guds gave til menneskeheten, et fotavtrykk for ettertiden, en hilsen fra den himmelske virkeligheten som vi mennesker i liten grad klarer å ta inn over oss.

Jeg tenker på La Santa Sindone, det hellige likkledet i Torino. Den katolske kirkes eiendom siden 1983, en historisk artefakt så hemmelighetsfull og samtidig så bugnende av vitnesbyrd og forklaringer at den kan gi kunnskap til et helt liv.

Likkledet er i beste fall omstridt, i verste fall foraktet og fornektet. Like fullt har det gitt opphav til en egen vitenskap, sindonologi, et fag som beskjeftiger forskere og studenter i en rekke land i verden. De prøver å finne svar på en gåte: Hvordan kan et fotografisk avtrykk av en død person dannes på en eldgammel linduk? Og: Hvordan forholder vi oss til en artefakt som det ikke lar seg gjøre å fastslå alderen og opprinnelsen til?

Jeg har vært i Torino; reisen var omtalt i innlegget "Torino, Piemonte" den 14. mars. I den neste uka følger tre blogginnlegg der jeg forteller om likkledet, som jeg har lest så mye om og vært så nær. Kunnskapen om likkledet har gitt meg ny innsikt i korsfestelsens lidelser, det har gitt meg økt tro på oppstandelsen, og framfor alt: Det har gitt meg et nytt gudsbilde.

Nå som denne bloggen nærmer seg varig stillstand, ser jeg at den nok har hatt en svært beskjeden oppgave utad. Den har først og fremst vært mitt eget redskap for meg selv og mine pilegrimserfaringer, et sted å samle opp inntrykk, refleksjoner og kunnskap. Ifølge besøksstatistikken har ett innlegg blitt lest av svært mange besøkere, nemlig teksten om den norske messen i Basilica di San Carlo al Corso sist høst. Dette oppnådde å bli linket til fra Den katolske kirkes norske hjemmesider, og besøkstallene spratt til værs. Noe besøk ble det også på teksten om Ketil Bjørnstad og Erik Hillestads verk "Messe for en såret jord". Alle de andre tekstene, de som virkelig beskriver mine observasjoner, tanker og følelser på til dels svært eksotiske pilegrimsmål, er bare blitt kikket på av mindre enn 10 gjester, mange av dem trolig uten norskkunnskaper. Derfor er det grunn til å undres over at jeg fortsatt finner mening i denne skrivingen.

Den gagner meg selv, og det er utvilsomt motivasjon nok. Derfor setter jeg sluttstrek nå som jeg selv ser at jeg har nådd enden, høydepunktet og konklusjonen. Veien har vært snirklete og har beveget seg via kirker og pilegrimsmål i 10 land. Her ender siste refleksjon, og bloggens fire siste tekster følger. 

Å plante et kors

Vi har alle sett bilder av det norske flagget som Roald Amundsen satte i isødet på Sydpolen i 1911. Vi har også sett på film og bilder hvordan Neil Armstrong og Buzz Aldrin plantet det amerikanske flagget på månen i 1969. Å plante et flagg er å markere hevd på et område. Flagget forteller på symbolsk vis hvem som var på stedet først og som i all ettertid har eiendomsrett til stedet og omegnen.

I det tidligere Jugoslavia ser det ut til å være religiøse symboler som markerer hvilken trosretning som har hevd på de ulike delene av de nåværende landene. Ofte er det folket selv som har sørget for å reise enten et kors, en minaret eller et kirketårn med en slik høyde at byggverket blir synlig i vid omkrets, til skrekk og advarsel, til spott og spe eller bare til orientering for utenforstående.

På bildene jeg har brukt i de foregående innleggene fra Bosnia-Hercegovina, er det moskeenes minareter og kampanilen ved katedralen i Mostar som tydeligst markerer hvem som dominerer området. 

På et fjell rett utenfor Mostar, vest for elven Neretva, er det imidlertid reist et 30 meter høyt kors. Jeg nevnte dette i innlegget Reisen gjennom Bosnia (2). På dette bildet ses korset nede fra byen, fotografert med zoom:

Stort tydeligere kan man ikke gjøre det om målet er å si hva slags folk som hører hjemme i området. Jeg hadde bildene av dette korset, denne veldige demonstrasjonen av Kirkens stedlige dominans, i friskt minne da jeg for tredje gang tilbragte sommerferien i Piran, Slovenia, i 2011. Det var gått 3-4 år siden sist jeg var der i byen, og i løpet av den tiden hadde det sannelig kommet opp et kors på toppen av Strunjan-neset mellom Piran og nabobyen Izola. Korset var betydelig mindre enn det jeg hadde sett utenfor Mostar samme vår, men like fullt lett synlig fra sjøsiden. En båttur eller to til Izola gir en fin avveksling under en ferie ved Slovenias korte kyst, og denne gangen var det korset på toppen av åsen som fanget det meste av min oppmerksomhet underveis. Se bildet nederst.

Noe er det som ikke tiltaler meg når jeg ser et slikt gigantkors på toppen av et fjell. Noe sier meg at dette er påtrengende, det er too much og ganske unødvendig. Men hvilke forutsetninger har vel jeg for å avgjøre hva som er nødvendig i et lite land nord på Balkan?

Slovenia er et land der folk flest er katolikker, men som i mange andre moderne land er interessen for Kirken og religionen dalende. Å plante et kors på et slik sted er en markering av at området har vært dominert av kristne i svært lang tid og er det fortsatt.

Samtidig forteller korset at dette området er kristent - ikke muslimsk. Mindre enn femti mil mot sørvest vet vi at de bosniske minaretene troner spisst og trassig til værs. Korset på Strunjans nes markerer at her råder en annen tro, en annen mentalitet. Men har korset en fredelig hensikt der det står? Er det reist i takknemlighet og kjærlighet til Herren Gud og Kirken, eller ligger det mer grumsete intensjoner i bunnen?

Jeg vet ikke, og trolig fins det ikke noe svar på slike skeptiske spørsmål. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over å finne samme type kjempesymboler i Slovenia som jeg hadde sett så mange av i Bosnia året før. Like fullt holder jeg muligheten åpen for at jeg er en amatør, en utlending fra et av verdens fredeligste og mest blåøyde områder. Hva vet vel jeg om de religiøse uttrykksbehovene langs Adriaterhavet?

Der korset er plantet, er det trygt å være. Det er også et av budskapene i denne formen for landskapsmarkering.

Bildeinnlegg: Bosnia-Hercegovina mars 2011

Bosnias natur er slående.

Minaretene peker mot himmelen som spiker.

Podbrdo, den steinete åsen der Kraljica Mira viste seg for første gang 24. juni 1981.

Pilegrimer ved statuen på åstedet i åsen Podbrdo.

Gravkapellet ved Bijakovići.

St. Jakobs kirke i Međugorje.

Plassen bak St. Jakobs kirke, et enormt messeområde med alter under tak i sentrum.

Elven Neretva sett fra den gamle broen i Mostar.

Den kjente broen i Mostar sett fra tårnet øst for broen.

Den nye katedralen i Mostar med den 100 meter høye kampanilen.

Broen i Sarajevo der skuddene falt i 1914. Elven er Neretva, naturligvis.

Skuddskadede boligblokker i Sarajevo.

Kong Fahd-moskeen, oppført i Sarajevo i 2000 for midler fra Saudi-Arabia.

Međugorje-effekten

Den 18. januar 2014, altså for bare litt over to måneder siden, innleverte en egen kommisjon sin rapport til Vatikanet der det ble gjort en gjennomgang og forsøk på konklusjoner om Međugorje. Nå som rapporten er innlevert, gjenstår det å vente og se hva Paven og den indre krets i Vatikanet velger å vektlegge i rapporten som uttrykk for Kirkens offisielle syn på åpenbaringene i Međugorje . Ifølge Vatican Insider er det ingenting som tyder på at fenomenet er juks og bedrag.

Med andre ord: Kommisjonen kan ikke avfeie Međugorje som tull og tøys.

I påvente av en kunngjøring om det som skal bli Kirkens offisielle syn på hendelsene i Međugorje kan jeg  i mitt ydmyke enfold bare glede meg over hva stedet Međugorje er og hva det gjør med folk som drar dit.

Jeg så en mann, minst ti år eldre enn meg selv, gråtende omfavne krusifikset oppe i steinura der de første visjonene fant sted.

Jeg så en annen mann, en hvithåret amerikaner, hale og dra på en Maria-figur høyere enn ham selv som han hadde kjøpt i en suvenirbutikk ved St. Jakobs kirke og som han ville ha med seg inn i turistbussen og hjem til USA.

Jeg så et dusin mennesker ligge på kne rundt den hvite Maria-statuen i utkanten av parken rundt St. Jakobs kirke uten å ense bussene som kjørte forbi og turistene som ville fotografere statuen.

Jeg har gått i gatene i Međugorje og hørt den andektige stillheten blant de troende som besøker stedet.

Međugorje  har evne til å gjøre noe med pilegrimene som kommer dit. Dette er i det minste håndgripelig og observerbart, et produkt av de merkverdige hendelsene på stedet.

Međugorje har hensatt meg i undring. Denne undringen har tiltatt etter mitt besøk der for tre år siden. Mitt liv har fått et nytt preg, en serie tegn på planmessig ledelse og målrettet hensikt, en hverdag der de mest underlige forutanelser slår til og der en tilfeldig drøm blir virkelighet like etterpå.

Jeg har fått oppleve et snev av det merkverdige, og jeg tror at det var besøket i Međugorje som lærte meg å oppdage det. Det er som slagordet jeg så at organisasjonen NUK, Norges Unge Katolikker, brukte på et armbånd for en tid siden: Du ser det ikke før du tror det.

Slik er Međugorje-effekten.

De moderne visjonene i Međugorje

Åpenbaringene i Međugorje representerer et merkelig fenomen, utypisk både for vår tid og for religiøse åpenbaringer som er kjent fra andre steder og tider.  Det var begynnelsen av 1980-tallet da åpenbaringene startet, og de har hittil ikke tatt helt slutt. 

For to av de seks ungdommene som opplevde de første møtene med Kraljica Mira, fortsetter visjonene å finne sted regelmessig. Den ene av de to, Mirjana Dragicević-Soldo, har siden 1982 en åpenbaring den 18. mars hvert år. Den andre, Marija Pavlović, har siden 1987 hatt en visjon på den 25. i hver eneste måned. Begge hadde daglige visjoner i begynnelsen, altså fra 24. juni 1981. 

Etter å ha mottatt budskap med 10 hemmeligheter har de hatt åpenbaringer med den nevnte hyppigheten. Hos de øvrige visjonærene har de regelmessige åpenbaringene opphørt.

Dette at synene stadig pågår etter nesten 33 år gjør fenomenet helt enestående. Det gjør det også vanskelig for katolske myndigheter å komme med en endelig uttalelse om hvordan Kirken bør stille seg til fenomenet. Alle tidligere påstander om åpenbaringer har kunnet granskes etter at de har funnet sted for siste gang. I tilfellet Međugorje har siste gang slett ikke funnet sted.

Det mest fantastiske er at slike visjoner inntraff på 1980-tallet, i det vi regner som moderne tid. Det var politisk ukorrekt på absolutt alle måter, både i tidsånden og i åstedets politiske situasjon. Det må ha vært direkte uventet at noen skulle framstå med påstander om slike opplevelser i det daværende Jugoslavia på 1980-tallet. Dessuten var det ikke én, men hele seks personer som ga samme beskrivelse av det de så og hørte.

Kanskje er det nettopp det urimelige, det usannsynlige og selvmotsigende aspektet i selve historien som gjør den troverdig. Det ville vært bortimot umulig å finne opp en slik historie uten å bli avslørt og uten å gi opp å få folk til å tro på den dersom det hadde vært et løst påfunn og rent oppspinn.

Det var heller ingen som kunne ha fantasi til å oppfinne historien bare for å påkalle en pilegrimsstrøm og masseturisme til den opprinnelig beskjedne landsbyen. Det er konspirasjonsteoriene som faller på sin egen urimelighet - ikke historien om åpenbaringene og budskapene fra Fredens Dronning.

Det rikholdige nettstedet medjugorje.hr er en av mine viktigste kilder til informasjon om Međugorje. Nettstedet anbefales, men sett av god tid, for her er det mye å lese. Her kan man også lese alle de månedlige budskapene som er gitt til Marija Pavlović siden 1984. Det er et nettsted for undring og ettertanke.

Reisen gjennom Bosnia (2)

Det ligger i sakens natur at våre besøk på de hellige stedene i Međugorje og Bijakovići var det viktigste og bød på de største, personlige opplevelsene på turen. Beskrivelse av dette kommer i neste innlegg. La meg derfor fortelle at vi etter avreise fra Međugorje etter halvannet døgn på stedet dro direkte med vår privatsjåfør til gamlebyen i Mostar. Vi gikk over den verdensberømte broen, vi så stuperne som vandret utålmodige i badebukse og ventet på å ha samlet inn 200 konvertible mark - ca NOK 800 - som de måtte betale som avgift for hvert stup. Mens vi var der, var det ingen som klarte å samle inn nok penger til å risikere livet med et stup ned i den iskalde Neretva, men det ble gjort ivrige forsøk.

Vi besøkte museet ved det østre brohodet, vi gikk langs basarene og så de tyrkisklignende varene, og vi ble tatt med til den katolske katedralen på vestsiden av Neretva, nybygd for tyske midler og markert i byen med en campanile - et klokketårn - som er 100 meter høyt. Verken mer eller mindre. De kristne og muslimene forsøker å overgå hverandre i høye tårn. Foreløpig leder de kristne ettersom de har reist et 30 meter høyt kors på et fjell rett utenfor Mostar. Slik fortsetter grupperingene å irritere hverandre.

Fra Mostar gikk ferden videre til Sarajevo. Igjen vandret vi langs elven Neretva, som i Sarajevo er både smalere og atskillig grunnere enn i Mostar. Vi så stedet der Gavrilo Princip skjøt prins Franz Ferdinand i 1914, og vi gikk i den ottomanske gamlebyen, Baščaršija, der folk passerer hverandre uten å møte hverandres blikk. Det ble sagt at muslimene betaler ungdommer for å gå kledd i konservative, muslimske klær for å markere at de er til stede og at de er mange. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om slike påstander; enten det er sant eller usant er ideen i seg selv egnet til å så og å dyrke gjensidig mistenksomhet.

Sarajevo er på samme tid vakker og uhyggelig. Jeg har tidligere skrevet et innlegg på denne bloggen om katolsk messe i katedralen i Sarajevo; innlegget heter Avstand. Før vi dro til flyplassen, ble vi tatt med til blokkområder i Sarajevo der snikskyttere under krigen i 1993-95 sto i vinduene og skjøt på alt som rørte seg i de snorrette gatene. Vi så blokker der det bor fullt av folk enda veggene er sønderskutte, og vi så Europas største moské som ligger i samme område, oppført for midler fra Saudi-Arabia.

Reisen til Bosnia-Hercegovina i 2011 var den mest innholdsrike, inntrykksfulle og lærerike jeg noen sinne har gjennomført. Med tanke på at den varte i bare fire dager og foregikk i ekspressfart, ga den maksimalt utbytte. Også det åndelige utbyttet var overveldende på ferden, og dette vil være tema i neste tekst.  

Senere kommer et innlegg med bare bilder og bildetekster fra min reise gjennom Bosnia-Hercegovina.

Reisen gjennom Bosnia (1)

Opprinnelig trodde jeg at det var vanskelig og strabasiøst å komme seg til Međugorje. Det viste seg å være en misforståelse, basert på manglende kunnskap om stedets popularitet blant pilegrimer. Fra alle kystbyene i Kroatia går det daglige bussturer til Međugorje, gjerne kombinert med besøk i Mostar og andre severdige steder.

Jeg valgte likevel den mer eksotiske, egenartede og innholdsrike varianten. Ved hjelp av bosniske bekjentskaper i min hjemby fikk jeg kontakt med en person som var lokalkjent, bosatt i Mostar og som kunne kjøre mitt reisefølge og meg rundt i landet etter våre egne ønsker. På den måten ble jeg kjent med det merkelige landet og den politiske tragedien Bosnia-Hercegovina, bedre enn noen busstur kunne ha bidratt til.

Vi ble møtt på flyplassen i Sarajevo, hvor vi fløy med Austrian Airlines. Vi kjørte raskt ut av byen og satte kursen mot Jablanica. Der stoppet vi ved en restaurant som skal være viden kjent for sitt grillede lam. Vi spiste lam og drakk lokal vin, og livet var uendelig godt og rikt.

Jablanica markerer skillet mellom Bosnia i nord og Hercegovina i sør. Jorden ble mer karrig, fjellene brattere. Bilen føk av sted langs elven Neretva, og snart kjørte vi inn i Mostar. Veien gikk gjennom byens moderne deler, og vi fikk se hvordan folk bor i blokker der ytterveggene har skuddsår fra krigen for 20 år siden.

Ferden videre tok oss opp i høyden, og det var vakre landskaper som åpnet seg for oss. Vi la merke til de mange moskeene i småbyene langs veien. Jo mindre sted, jo høyere minaret, så det ut til. Det var ingen tvil om at de høye, smale og spisse minaretene var av helt ny dato. De sto der som spiker med spissen opp.

Langt om lenge svingte vi av fra hovedveien og fulgte skilt mot Međugorje. Veien ble smalere, og vi skjønte at det kunne være livsfarlig å være tradisjonell, fotvandrende pilegrim i dette området. Det fantes ikke noe felt langs veien der myke trafikanter kunne bevege seg trygt. Dette var rett sted for ekspresspilegrimer som oss.

Vår sjåfør fant snart pensjonatet der vi hadde bestilt rom. Vi ble satt av og avtalte å bli hentet to dager senere. Dermed hadde vi kvelden og hele neste dag på å gjøre oss kjent med Međugorje. Såpass trengte vi. Kanskje burde vi ha satt av mer tid, men den tiden hadde vi ikke, travle som vi var og er. Ekspresspilegrimer, helt enkelt.

Det var i midten av mars 2011 at vi foretok denne reisen. Det var allerede varmt i lufta i Hercegovina. Det tykke yttertøyet kunne trygt parkeres i skapet på hotellrommet.

Vi hadde studert nettsidene til en lang rekke overnattingssteder før vi dro. Mange reklamerte med en beliggenhet svært nær St. Jakobs kirke; enkelte oppga avstanden til å være 50 meter fra kirken. Under kveldsturen i Međugorje så vi snart at dette var det reneste oppspinn. Kirken ligger fritt til; ingen kan overnatte  50 meter fra kirken uten å ligge under åpen himmel.

Derimot viste det seg at hotelltettheten var enorm. Her var alle tomter og alle ledige rom satt inn i utleievirksomhet. Tunge turistbusser med italienske, spanske og tyske skilter humpet seg fram gjennom gatene.

Samtidig manglet det yrende livet og den lettlivede støyen som man gjerne hører på turistmaskinene langs Middelhavet. Ja, det var ett slående trekk ved atmosfæren i Međugorje: All lyd var dempet. Folk snakket lavmælt, bilene kjørte sakte, og lydnivået var så lavt at man skulle tro at stedet var forlatt, til tross for mengdene av pilegrimer som befant seg på stedet.

Mostar sett fra fjellet sør for byen.

Međugorje

Overblikk over Međugorje. Midt i bildet skimtes St. Jakobs kirke.

I 1981 var Jugoslavia ett land, en sosialistisk stat i det sørlige Øst-Europa. Landets sterke leder, Josip Broz Tito, døde året før, men likevel kunne ingen i 1981 fatte hva som skulle skje i det store landet med den lange kysten før 10 var gått.

Noen få kilometer vest for hovedveien mellom byene Mostar og Metković lå landsbyen Međugorje, en døsig liten prikk på kartet, noen gårder med beskjeden produksjon av grønnsaker og vindruer og noen enkle bolighus. En imponerende kirke viet Den hellige apostelen Jakob var landsbyens iøyenfallende midtpunkt, en gulmalt liten katedral med to klokketårn, stor nok til å romme det tredobbelte av Međugorjes daværende befolkning.

På en høy fjelltopp sør for landsbyen ble det i 1933 reist et tolv meter høyt kors. Korset ble reist i takknemlighet over at landsbyen var blitt spart under et voldsomt uvær. Den bratte stien opp til korset var blitt utstyrt med symboler tilsvarende de fjorten stasjonene i korsveien, som er en utsmykning i nesten alle katolske kirker.

St. Jakobs kirke og korset på fjelltoppen var to katolske landemerker for Međugorje, helt overdimensjonerte i forhold til behovet for markering av den lille landsbyen.

En snau kilometer øst for Međugorje lå en liten grend som ble kalt Bijakovići. Her lå noen få bolighus der folk holdt høns eller kaniner i bakgården. Et lite gravkapell med kirkegård lå i utkanten av grenda, og bebyggelsen ble avgrenset av en bratt ås som var lite annet enn en høy og karrig steinur.

Utpå ettermiddagen den 24. juni 1981 var noen ungdommer på vei opp i den bratte åsen for å lete etter noen sauer som hadde kommet bort. Ungdommene var 10-16 år gamle, og såvidt jeg husker, var det ved denne første dagen i Međugorjes moderne historie 4 eller 5 av dem som gikk opp i åssiden. Dagen etter hadde tatt med seg en bror eller søster slik at de fra 25.06.81 var 6 unge i alderen fra 9 til 16 år som hadde den samme opplevelsen:

Foran dem i steinura sto plutselig en liten kvinneskikkelse. Hun snakket til dem på deres eget språk, som vi i dag kaller kroatisk, og de kunne snakke til henne og med henne. Alle de unge hadde samme opplevelsen.

De gikk til samme sted hver dag, og kvinnen var der hver gang. De fikk berøre henne for å kjenne at hun var virkelig, enda hun kom og gikk ut og inn av deres syn. Da de spurte hva hun het, brukte hun navnet "Kraljica Mira" - Fredens Dronning.

I likhet med visjonære personer andre steder ble ungdommene ikke trodd da de fortalte hva de hadde sett og opplevd. De ble tatt for å være rammet av en kollektiv sinnsforvirring. Kirken verken kunne eller ville i begynnelsen støtte ungdommene og deres beretninger, men folk i trakten begynte å fatte interesse for det som ble fortalt.

Noe som gjorde situasjonen spesiell for de seks unge i Međugorje, var at de jugoslaviske myndighetene mislikte utsiktene til en religiøs sensasjon, og for å få de unge til å slutte med sine historier, truet myndighetene med fengsel og psykiatrisk tvangsinnleggelse.

Like fullt fortsatte ungdommene å ha visjoner av Kraljica Mira. Noen av dem opplevde dette hver eneste dag, uansett hvor de befant seg. Kvinnen de så i visjonene, ga ungdommene hver gang et budskap, og alle budskapene ble avsluttet med setningen "Hvala vam što ste se odazvali mome pozivu" - "Takk for at dere har besvart mitt kall."

For nå å komprimere historien tar vi med at krigen på Balkan etter hvert satte sitt preg på hendelsene. Situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet var tyngende for alle i det tidligere Jugoslavia, og det ble påstått at budskapene som de seks unge formidlet fra Fredens Dronning, var preget av situasjonen de selv befant seg i.

Like fullt fortsatte de fleste av ungdommene å motta budskap fra kvinneskikkelsen. Etterhvert opphørte visjonene hos noen av dem, men fortsatt, 33 år etter begynnelsen, opplever to av ungdommene - som nå er i slutten av 40-årene - å ha månedlige åpenbaringer av Fredens Dronning.

I mellomtiden har Međugorje vokst og blitt en turistmagnet med helt spesielle egenskaper. Det er bygd hoteller og pensjonater i alle standarder. Restauranter og souvenirbutikker ligger tett i tett både i sentrum av Međugorje og i grenda Bijakovići. Stedene ligger i våre dager i en kroatiskbefolket del av Bosnia-Hercegovina og blir årlig besøkt av flere millioner pilegrimer fra hele verden.

Selv besøkte jeg Međugorje på en ekspresspilegrimsferd våren 2011, og denne ferden vil være tema i de neste to innleggene på denne bloggen.

Korset på toppen av fjellet sør for Međugorje.
Mengder av mennesker er på vei opp til korset.

PS: Det er ikke uvanlig å stave det omtalte stedsnavnet med dj i stedet for đ: Medjugorje. Jeg har valgt den kroatiske stavemåten for å være så korrekt som mulig språklig sett.

Refleksjon 7

Seks innlegg er skrevet siden forrige refleksjonstekst, seks innlegg om  reiseopplevelser utenlands der kirkebesøk har vært en viktig ingrediens. De seks innleggene har vært en liten etappe på veien, et intervall som måtte fylles. Mine opplevelser fra katolsk messefeiring i Roma rager svært høyt på listen over mine pilegrimsminner.

Teksten fra Torino markerer en innledning til denne bloggens siste fase. Jeg nærmer meg målet, hovedhensikten bak disse tekstene. Det er likkledet i Torino som danner utgangspunktet og som vil være det bærende temaet i denne bloggens sluttfase, det kan jeg uten videre røpe nå. Likkledet er den menneskeskapte gjenstand - den artifakt - som det har vært forsket mest på i hele verdenshistorien. Det er forunderlig hvor beskjeden interesse denne gjenstanden likevel har blant nordmenn. Bare unntaksvis har jeg gjennom mitt lange liv hørt eller lest om likkledet i norske medier. Til gjengjeld har jeg lest tusenvis av boksider og sett timevis av dokumentarfilm om kledet før og etter min reise til Torino våren 2012. Det er kunnskapen fra all denne forskningen som har gitt meg ny innsikt og et nytt innhold i min egen religiøsitet. Derfor er denne bloggen viktig, og derfor må den fullføres i henhold til målsettingen selv om den i liten grad blir lest eller besøkt. På denne merkelige nettadressen utspilles min voksentilværelses viktigste utviklingstrinn. 
Her må jeg nok skynde meg å presisere at noe skjedde med besøkstallene for denne bloggen etter at jeg for noen dager siden skrev om pilegrimsmessen i San Carlo al Corso 16. oktober i fjor. Innlegget ble trukket fram med link på katolsk.no, og dermed skjedde det interessante saker med bloggbesøket. Det var oppmuntrende!

Meget snart er det tid for å ta bloggen inn i sluttfasen og gi til beste mitt kjennskap til og mine erfaringer med Det hellige Likkledet. Men først må min religiøse oppvåkning, min åpenhet overfor himmelens makter og erfaringene fra den katolske delen av mitt liv belyses. Det gjøres gjennom en episodisk beskrivelse av min ekspressreise til pilegrimsmålet Međugorje, denne landsbyen i Hercegovina som i løpet av drøyt 30 år har blitt et gigantprodukt av moderne pilegrimsturisme. I Međugorje og mitt for- og etterarbeid med reisen fant jeg ny støtte, ny ledelse og et nytt morsforhold. Livet har ikke vært det samme etterpå; alt har gått opp og fram, og jeg er en annen mann enn jeg var før.

Ja, jeg må skrive om Međugorje! Temaet må presenteres og tas med før jeg styrer bloggen inn i dens siste fase. Kanskje blir det tre, kanskje fire innlegg fra ekspressreisen gjennom Bosnia-Hercegovina i mars 2011 samt et innlegg eller to om observasjoner i ettertid. Disse tekstene må skrives og opplevelsene gjøres kjent. 
Visjonene i Međugorje er stadig dagsaktuelle; Vatikanet kan om kort tid komme med en endelig uttalelse om fenomenet. Derfor gjelder det for meg å få sagt hva Međugorje er for meg. Det kan ikke endres. Jeg har vært der og fått mitt liv forandret, og det er nødvendig å la denne endringen gi farge til betraktningene som deretter vil komme ved bloggens avslutning.

Hvor lang tid gjenstår før jeg kan sette siste punktum i denne bloggen? Med ett innlegg hver tirsdag, fredag og søndag, altså tre i uka, og ennå 10-12 tekster som må skrives, vil jeg trolig se enden på bloggingen idet påsken innledes. Det passer bra - faktisk helt ypperlig! Dermed vil bloggen ha bestått i snaut 5 måneder, fra første søndag i advent til fastetidens avslutning. En helt ideell periode for en ekspresspilegrim med et nært forhold til det katolske kirkeåret. Jeg vil anta at vi kan betrakte dette som en plan fra nå av. Neste innlegg introduserer Kraljica Mira i Međugorje, juni 1981.

Torino, Piemonte

Savoia-palasset midt i Torino.

Det er fullt mulig å ha åndelig utbytte av en ekspresspilegrimsferd uten å delta i en katolsk messe, men det er absolutt best om en messefeiring kan inngå i opplevelsen. Jeg dro til Torino i Nord-Italia i 2012 og hadde kolossal glede av turen. Jeg rakk å delta i en ettermiddagsmesse, men det er ikke messen jeg husker best fra besøket i Piemontes hovedstad.

Som så mange ganger før var det for- og etterarbeidet som sørget for utbyttet. Etterbeidet av denne turen pågår ennå, to år etter hjemkomst, og det kommer sannsynligvis til å pågå svært lenge, kanskje for alltid.

Torino var vertsby for vinter-OL i 2006, men dette spilte en svært beskjeden rolle ved mitt besøk i byen. Derimot var det av atskillig større betydning at Fiat-fabrikken er plassert der. Det er over 40 år siden jeg lærte at navnet Fiat er en forkortelse for Fabbricca Italiana di Automobili Torino. Det er imidlertid langt færre år siden jeg lærte at "Fiat!" er på latin det svaret Jomfru Maria ga til engelen som brakte budskapet om hennes graviditet: "Domini fiat mihi secundum verbum tuum" - "La det skje med meg som du har sagt." (Luk. 1,38) (mine uthevinger).

Vel, Fiat eller ikke - mitt reisefølge og jeg fikk avlagt bilmuseet et besøk, og det gjorde inntrykk på oss å se hvor grundig man hadde samlet både bilmodeller og relevante effekter fra tilsvarende epoker. Bilene i museet står fargerikt og inntrykksfullt plassert i riktige miljøer med morsomme og innholdsrike fotografier på veggene. Bare bilmuseet er nok til å gjøre Torino verd et besøk.

Midt i Torino, med fasaden ut mot torget, ligger det kongelige slott, Savoia-palasset. Det er lenge siden det bodde noen kongelige der, men slottet har spilt viktige roller opp gjennom historien. Betydningsfulle monarker av Savoia-slekten har hatt slottet som sin residens mens de har regjert deler av Italia.

Med tanke på all vinproduksjonen i Piemonte ble det også satt av tid til en togreise ut av byen. Mitt reisefølge og jeg endte opp i Alba, 10-11 mil sørøst for Torino. I dette området produseres viner av typen Nebbiolo, Barbaresco og Barolo, bare godsaker alt sammen. Togreisen gjennom Nord-Italia var i seg selv ganske lærerikt, og med de gode vinene på toppen ble det en riktig så festlig lørdagsutflukt.

I Torino oppbevares også det berømte likkledet, la santa Sindone, svøpet som kan ha innhyllet Frelserens legeme i graven. Likkledet har vandret en komplisert og ikke fullstendig dokumentert vei via Edessa i det østlige Tyrkia (nå: Şanlıurfa), til Konstantinopel og videre til Frankrike. Takket være kardinalen av Milano, den profilerte og populære Carlo Borromeo (1538-84), hedret som helgen og minnet med kirken San Carlo al Corso i hjertet av Roma, tok Savoia-familien ansvar for likkledet i 1578 og sørget for å oppbevare det i Torinos katedral. Branner og uroligheter har truet kledet mange ganger, og nå for tiden oppbevares det utstrakt i en kiste bak pansret glass inne i katedralen. Det har vært utstilt mange ganger, senest i 2010, og nå er det kommet nyheter om at kledet igjen skal stilles ut i noen uker i løpet av 2015.

Den katolske kirke mottok kledet i gave av Savoia-familien i 1983, men det har ikke syntes hensiktsmessig å flytte det fra Torino. Ettersom min reise til Torino foregikk i 2012 og altså lenge etter siste utstilling, var det ikke det ekte kledet jeg fikk se, men kopier fra ulike tidsaldere utstilt i Likklede-museet, Museo della Santa Sindone.

Dette var målet for min ekspresspilegrimsferd i 2012. Jeg nådde lenger enn dette, mye lenger, og det er her jeg berører den egentlige målsettingen med denne bloggen. Jeg ønsker å skrive om mine opplevelser i forbindelse med reisen til Torino, alle endringer som ble påført meg da jeg forberedte og senere bearbeidet reisens faglige innhold. Dette handler lite om vitenskap og dateringer av en gjenstand med høyst uklar opprinnelse. Det handler imidlertid om hva gjenstanden og dens historie kan åpenbare om Herren Gud og de veier hans visdom og ledelse kan ta. Dypest sett handler det om den enkeltes gudsbilde. For min del ble alt forandret og forsterket etter oppholdet i Torino. Dette er hva jeg ønsker å meddele gjennom denne bloggen.

Det er bare litt for tidlig å komme til poenget nå. Først må jeg skrive om en annen ekspresspilegrimsferd og et reisemål som ga mitt liv nytt innhold på en annen måte. Men nå, etter at dette innlegget er avsluttet og publisert, er det først og fremst tid for å reflektere.

Fra bilmuseet i Torino.

San Carlo al Corso

Det fins et eget alter for Olav den Hellige i en kirke i Roma.

Da jeg hørte denne påstanden for første gang, var det en nyhet for meg, uventet og derfor en kilde til nysgjerrighet. Nærmere undersøkelser viste seg å bekrefte påstanden, og snart ble jeg en av de forbausende mange nordmenn som er kjent med Olavsalteret i Basilica di San Carlo al Corso.

Kirken er stor og hvit og har inngangspartiet vendt ut mot den travle gaten Via del Corso i Roma. Gaten løper smal og snorrett mellom den enorme rundkjøringen rundt Piazza Venezia og Piazza del Popolo.  Kirken er reist til minne om San Carlo Borromeo (1538-84), eller Den hellige Karl Borromeus, som i sin tid var biskop i Milano.

Inne i kirken, som er lys og tiltalende innvendig, finner man snart Olavsalteret på venstre side. Maleriet av den staute, blonde vikingkongen er ikke til å ta feil av. Utseendet til den nordiske kongen passer bra med idealbildet av Olav den Hellige. Fjellene i bakgrunnen og det frådende havet nedenfor klippen der han står, kan vi også gå med på, men restene av den kvestede dragen som han har beseiret, glir ikke fullt så naturlig inn i vårt nedarvede bildet av Olav Haraldsson. Samma det; her har noen lagt mye kreativ energi i å skape et varig minnesmerke i katolsk, europeisk ånd, og Olav står støtt der han står.

Det var først ved mitt tredje besøk i Roma at jeg fant veien inn i kirken San Carlo al Corso og fikk knele ved St. Olavs alter. Synet av bildet av vikingkongen i en basilika i Roma bekreftet hva jeg gjennom årene har oppfattet: Olav den Hellige er en stor helgen, betydningsfull for sin kristning av Norge og sitt martyrium på Stiklestad. Den 16. oktober hvert år minnes han ved dette alteret i Roma, ettersom denne datoen er satt som minnedag for hans omvendelse i Rouen i Frankrike. Den skal ha funnet sted i år 1014.

Det var nettopp den 16. oktober 2013 at jeg befant meg i San Carlo al Corso, sammen med flere hundre norske pilegrimer samt ambassadøren og flere prominente gjester. En pontifikal høytidsmesse under ledelse av biskop Bernd Eidsvig ble feiret i denne kirken, og som norsk katolikk var det en stor opplevelse å delta.

Det framkom at 1000-årsjubileet for St. Olavs omvendelse skal feires i Rouen 16. oktober i år. Det kunne vært fint å få med seg også den opplevelsen; vi får se.

Ennå har jeg i friskt minne den høytidelige minnemarkeringen i San Carlo al Corso. Jeg vet med sikkerhet at jeg ved alle framtidige reiser til Roma vil besøke kirken og Olavsalteret igjen. Det blir kanskje ikke på noen fastsatt minnedag, verken 29. juli eller 16. oktober, men det vil skje. Der fins kilden til kristendommens innpass i Norge. Det lar seg nesten ikke unngå å gjengi den folkelige bønnen til St. Olav utformet av cistercienserne på Tautra i 1993, nr. 627 i Lov Herren, norsk katolsk salmebok: