Tre grunner til undring

Częstochowa. En mindre industriby ute på de vide slettene sørvest i Polen. Blant nordmenn enten totalt ukjent og fremmed eller kjent som stedet hvor det ligger et kloster som Lech Wałęsa overlot hele Nobels Fredspris til.
I det nevnte klosteret, Jasna Góra, bor også Polens dronning, Den sorte Madonna.
Jeg reiste dit med tog fra Kraków og møtte det mest forunderlige og andaktsfulle stedet jeg til da hadde sett. La meg fortelle om tre sterke opplevelser fra mitt møte med Częstochowa.
- - -
Allerede på veien opp til Jasna Góra-klosteret skjønte jeg at jeg ikke var alene om å dra dit denne søndagen. Det var tett av folk oppover den slake skråningen der klostret og det høye kirketårnet tronet øverst. Busser sto parkert på sidene, og det var helt tydelig et utfartssted.
Jeg gjorde klar kameraet og tok noen bilder av portalen inn til selve klosterområdet da jeg kjente noen prikke meg på skulderen. Jeg snudde meg og så en velkledd, smilende mann på knappe førti år. Han snakket til meg på polsk og holdt fram et kamera mot meg. Han snudde seg halvveis og pekte, og jeg forsto med ett hva han ville: Han ba meg bruke sitt eget kamera for å ta bilde av ham og familien. Bak ham sto nemlig resten av familien oppstilt, klare for fotografering: En søt og nett kvinne som utvilsomt var hans kone og deres fem - 5 - døtre i alder fra tre-fire år og opp til tolv-tretten. Døtrene var kledd i helt like kjoler; jeg fikk en Sound-of-Music-flashback og holdt på å falle i staver av det betagende synet. Jeg overtok kameraet hans, knipset et bilde mens øynene sto fulle av tårer, innså at bildet nok ikke var noe å skryte av så jeg gjorde tegn til familien på sju at jeg tok ett bilde til. Deretter ga jeg kameraet tilbake mens vi utvekslet takksigelser på hvert vårt språk som den andre ikke forsto.
For all framtid kommer jeg til å bebreide meg selv at jeg ikke tenkte på å knipse et bilde av den skinnende pilegrimsfamilien også med mitt eget kamera. Jeg må leve resten av livet med bare minnet om de sju på netthinnen.
- - -
Bildet av Den sorte Madonna blir avduket til bestemte tider hver dag. I god tid før klokken nærmet seg avdukingen kl. 14, søkte jeg inn i kapellet der bildet blir oppbevart. Det var allerede mange mennesker der inne, og tettere og tettere ble det. Jeg ble trengt inn mot veggen til venstre, men jeg hadde godt utsyn mot bildet, som hang tildekket bak et gjerde av smijern.
Forsamlingen stilnet, og snart hørtes mektig musikk med strykeorkester og orgel over et skjult høyttaleranlegg. Teppet som dekket bildet, gled opp med en knirkende lyd, og den sammentrykte folkemengden knelte ned, nesten alle på én gang, uten noe signal eller kommando, bare spontant idet det eldgamle, legendariske bildet begynte å bli synlig under det stigende forhenget.
Da Den sorte Madonna var fullt synlig og musikken stanset, begynte folk å synge. Alle som kunne polsk i det trange kapellet - og det tror jeg var samtlige unntatt meg - stemte i en vakker, langsom salme. De sang tre vers, og ingen hadde noen salmebok eller tekstark foran seg. De bare sang fordi de kjente salmen.
Da sangen stilnet gikk det noen minutter i stillhet. Så begynte folk å reise seg og søke mot utgangen. Oksygenmangelen begynte å bli påtrengende, men folk forlot rommet rolig og uten tegn til hastverk. Mange sto fortsatt knelende foran bildet da jeg trakk meg tilbake og gikk ut i solen utenfor.
Hvilken salme var det de sang? Jeg hadde aldri hørt melodien før, og jeg kjente naturligvis ikke teksten. Av en helt ubegripelig grunn tenkte jeg ikke på å spørre noen hva salmen het. Nå, tre og et halvt år senere, har jeg en polsk salmebok i min samling av katolske bøker. Droga do nieba, veien til himmelen, heter den, og salmene i den er forsynt med noter. Hadde jeg bare vært åndsnærværende nok til å spørre om salmens tittel den gangen i Jasna Góra, hadde jeg kunnet spille salmen og skaffe meg et forhold til teksten. Jeg lot sjansen til dette gå fra meg i en slags uforberedt forvirring over hva jeg tok del i.
- - -
På veien tilbake til jernbanestasjonen i Częstochowa - det var en halvtimes spasertur fra klosteret - støtte jeg på en stor gruppe pilegrimer som ikke akkurat benyttet noen ekspressmetode slik jeg selv gjør. Det var femti eller hundre mennesker som vandret forventningsfullt oppover den brede alleen mot Jasna Góra og Den sorte Madonna. En av de forreste bar en fane med et stedsnavn som sikkert fortalte hvor de kom fra. En fransiskanermunk var blant dem. Pilegrimene var i nesten alle aldersgrupper. De sang og vinket til folk de passerte.
Jeg kjenner en polskfødt dame i den katolske menigheten her hjemme. Hun har fortalt meg at hun i sin ungdom på slutten av 1970-tallet deltok i en pilegrimsvandring til Częstochowa. Den foregikk som en vandring til fots og pågikk i to uker. Underveis overnattet de i låver og provisoriske haller som ga tilstrekkelig tak over hodet.
Jeg sto i den bilfrie enden av alleen mot Jasna Góra i august 2010 og betraktet en gruppe ekte pilegrimer. Jeg vet ikke hvor langt eller hvor lenge de hadde gått, men det var blitt langt på dag da jeg så dem. Dagen var varm, og de bar preg av å være glad for endelig å se målet foran seg.
De rakk å oppleve rike og berikende refleksjoner under sin ferd. Jeg derimot, som er en ekspresspilegrim, må sørge for å reflektere før og etter mine reiser. Det var denne nødvendigheten jeg innså der i Częstochowa, mens flokken av vandrere gikk syngende forbi. Før jeg reiste dit, hadde jeg skaffet meg en hel del kunnskaper om Den sorte Madonna og klosteret hvor hun oppbevares, men jeg hadde ikke fått med meg noe som helst av magien ved å være der, i Madonnaens nærhet. Denne sannheten sank inn i meg, og jeg så at det å forberede et møte med et pilegrimsmål aldri kan gjøres på avstand. Det er derfor helt avgjørende å gi plass for tilleggsopplevelser ved siden av det å få se alt teoretisk faktastoff få sin bekreftelse. En pilegrimsferd inneholder noe mer, en ekstra dimensjon. Å reise i ekspressfart forhindrer ikke møtet med denne dimensjonen, men man må være åpen for at den er til stede. Den erkjennelsen gjorde min første tur til Częstochowa annerledes enn den sannsynligvis var for flokken av fotturpilegrimer. Jeg så det i blikket hos dem, jeg hørte det i sangen deres, og jeg kjente det i slektskapet mellom dem og meg. Jeg skjønte at jeg ved alle framtidige ekspresspilegrimsferder måtte sørge for å være åpen for mystikken bak kunnskapene om mine pilegrimsmål.

Kirketetthet

 

Folk i Kraków langt sør i Polen hevder at byen, som en gang var Polens hovedstad, har verdens nest største forekomst av kirker. Bare Roma ligger over i antall kristelige gudshus. Kraków-boerne er stolte av det, og mye tyder på at kirkene er svært godt besøkt, både av turister og fastboende.

Begge de to første bildene i dette innlegget viser Mariakirken, som ligger ved enden av det store torget i gamlebyen.

 

Fra klokketårnet spilles timesignaler på trompet - live. Denne skikken er naturligvis enestående i verden; ikke mange byer tar seg råd til å ha profesjonelle trompetister sittende på skift i et kirketårn dag og natt for å spille noen få sekunder hver time. 

Mariakirken er full av prakt. I et sidekapell bakerst er det åpent for alle som kommer inn for å be eller ha en stille stund i helligdommen. Dermed blir alle som bare kommer inn for å kikke på det vakre og innholdsrike interiøret, geleidet utenom de bedende.

 Også andre steder i Kraków sentrum er det aktuelt å sende en bønn til det høye. Ved den gamle byporten finner vi krusifikset ovenfor, komplett med Maria og (sannsynligvis) apostelen Johannes på hver sin side. Figurenes stil og utforming tyder på at de er meget gamle, kanskje enda eldre enn porten og bymuren der de er plassert.

En slik montasje midt i byen, ved den travleste innfartsåren til den gamle bydelen, vitner om en ubegrenset vilje til å prioritere det kristne budskapet og alt som Den katolske kirke setter i første rekke. Jeg besøkte aldri Polen i kommunisttiden, men jeg vil anta at krusifikset og de tilhørende figurene var plassert like lett synlig også den gangen. Dette er Polen, og der er det andre regler som gjelder og andre verdier som råder enn det vi finner i de fleste andre land.

 

Den hittil mest populære paven i de siste hundre år var uten tvil Johannes Paul II. Nettopp i Kraków gikk han gjennom alle grader fra student til prest, biskop og kardinal. Under døpenavnet Karol Wojtyła var han en folkekjær kirkeleder allerede før han ble pave i 1978. I et vindu i bispegården i Kraków er det plassert et bilde av ham på en måte som får det til å se ut som om han står der lys levende. Et møte med Polen er i våre dager også et omfattende møte med den salige Johannes Paul II.

- - -

Jeg har vært i Kraków flere ganger, men det var reisen i 2010 som var den viktigste. Da var mitt sinn på sitt mest åpne overfor alt det kirkelige og katolske, og jeg nesten frotset i kirkebesøk og kontakt med alle symbolene. Det er umulig å forholde seg nøytralt til alle de kirkelige uttrykkene i byen Kraków. Dette var mer enn jeg var forberedt på tross tidligere besøk. Møtet med Kraków sommeren 2010 ble en pilegrimsferd før selve ferden. Målet med turen var å komme med fly til en by som det lot seg gjøre å dra videre fra for å komme til Częstochowa. Jeg kom dit også, men først til Kraków. Det var gripende, opplysende og mektig. 

Neste innlegg vil omhandle valfartsstedet Częstochowa.

Refleksjon 2

Nå har denne bloggen kommet så langt at jeg har omtalt flere pilegrimsopplevelser, og jeg har kanskje klart å eksemplifisere hva som ligger i begrepet ekspresspilegrim. De fem innleggene om turen til karneval og en helligdom i Slovenia viser til sammen hvordan forutgående planlegging og ikke minst refleksjonene i ettertid er såpass omfattende at de rettferdiggjør pilegrimsferdens høye tempo og utstrakte bruk av tekniske transportmidler.
I skrivende stund er jeg i ferd med å produsere det femtende innlegget på bloggen, men samtidig er bloggen foreløpig ikke tilgjengelig på Internett. Den ligger nærmest og modnes for at jeg skal kunne publisere den i anledning Kristi Kongefest, kirkeårets siste søndag, som i år (2013) faller på 24. november. Når bloggen først er gjort tilgjengelig for publikum over hele verden, vil jeg kunne la de ferdigskrevne innleggene bli publisert ett for ett med to-tre dagers mellomrom. På den måten vil det gå lang tid før bloggen inneholder innlegg skrevet i sanntid.
Når jeg i forrige avsnitt brukte klisjeen "i skrivende stund", betyr det i praksis midten av november 2013. Jeg vet nå at dette innlegget publiseres først 27. desember - såpass oversikt har jeg over bloggen plan og struktur.
Kanskje er dette en litt falsk måte å blogge på. Innleggene gjenspeiler ikke min dagsaktuelle situasjon, men gjengir tanker og minner jeg hadde noen uker tidligere. Det spiller egentlig liten rolle; ingen har noen garanti for ferskheten i privatpersoners blogginnhold. Dessuten vil denne måten å komme i gang med bloggen på være representativ for mine forberedelser til pilegrimsferdene jeg beskriver.
Jeg tror at når bloggen først blir offentlig, vil de som måtte finne det for godt å besøke den, sikkert tenke at det er både smalt og forsiktig av en mann i moden alder å ikke velge mer festlige, nyskapende og kontroversielle temaer enn valfart. Det er ikke mye å kritisere eller motsi ved et slikt tema, men det vil vise seg når bloggen først er åpnet. Folk kan reagere på så mangt, og jeg vet at jeg med letthet kan opprøre folk som tror og tenker annerledes enn jeg.
Bloggingen er på vei mot den store og krevende målsettingen, men jeg er ennå ikke i nærheten å ha antydet i noe innlegg hva målsettingen dreier seg om. Før vi kan komme så langt, må ytterligere noen pilegrimsferder få sin beskrivelse, mer eller mindre omfattende. Jeg tror at jeg i de neste innleggene vil fortelle om opplevelser i Polen. Ja, definitivt! Polen står for tur.

Høytidsmarkering

Det er jul i verden. I dag feirer vi julaften i Norge, med familiemiddag, gaver og kanskje kirkegang. I mange land venter man til i morgen, 1. juledag, med selve feiringen, og i mange andre land feires julen av bare et fåtall.
Jeg har tenkt en del på hvorvidt jeg skulle gjøre noe unntak på denne bloggen for julaften og andre kalendariske innslag. Tanken var å skrive ufortrødent videre om mine ekspresspilegrimsferder med nytt innlegg hver tirsdag, fredag og søndag. I dag gjør jeg et slikt unntak. Først og fremst fordi det er julaften, "selveste julaften", som klisjeen lyder. Men jeg gjør dette unntaket også fordi det før eller siden vil komme flere dager med et innhold som kanskje fordrer eller inspirerer til å skrive om noe annet enn mine åndelige turerfaringer fra mine år som katolsk pilegrim.
Allerede førstkommende søndag er det min egen fødselsdag, og om en uke er det nyttårsaften. Ingen av disse to dagene tilsier at jeg skal bryte rekken av pilegrimstekster. Likevel vil jeg holde muligheten åpen for at visse dager krever et avvik. Jeg tenker først og fremst på påsken, årets viktigste høytid i Den katolske kirke, en rad helligdager med et innhold som forklarer og begrunner troen som trekker oss til Kirken.
Det vil bli for dumt å skrive om mine subjektive reiseopplevelser på langfredag eller påskedag; det er simpelthen ikke akseptabelt. Dermed vet jeg allerede om to dager som vil gjøre det nødvendig å bryte bloggens rytmikk.
Dessuten kan det inntreffe ting, alvorlige hendelser, historiske katastrofer eller gledelige begivenheter i nasjonens eller verdens gang eller kanskje til og med i mitt eget liv. Jeg holder muligheten åpen for at dagsaktuelle hendelser kan gjøre det nødvendig å velge et annet tema eller kanskje til og med sløyfe bloggingen i noen dager.
Derfor valgte jeg å skrive dette innlegget i anledning julen, feiringen av barnet som kom til verden i en stall, født av Jomfruen som skulle bli Kirkens Mor. Om påsken er høytiden da Kristus viste hvem han er, er julen høytiden da Jomfru Maria gjennomførte sitt fiat - la det bli som du har sagt - til engelen og fødte Guds Sønn.
Det er forunderlig, men også formfullendt og rett. Jeg vil hedre den første jul og aktørene i den. Uten julens historie var vi uten håp, uten frelse. Julen markerer starten på all mystikken som gjør at jeg, en enkel sjel, besøker pilegrimsmål i andre land som gjennomføring av godt planlagt fromhet. Julen er samlingen om en liten og hardt prøvet familie og om starten på historien om menneskenes frelse. I denne hektiske høytiden ligger våre private og kulturelle minner og vår barndoms mening. På denne dagen handler ingenting om meg, men alt om Frelseren i stallen, hans familie og hans gjester.

Ferske inntrykk

Jeg har tidligere nevnt at jeg skrev en blogg om min vei inn i Den katolske kirke. Skrivingen pågikk i over halvannet år og ble avsluttet da jeg konverterte og bloggens målsetting var nådd.
Det var nettopp i denne tiden min første reise til Kurentovanje i Ptuj fant sted, og jeg skrev ni blogginnlegg fra reisen. Dette var før jeg hadde begynt å regne meg selv som en pilegrim. Riktignok omtalte jeg turen til Ptujska Gora som en valfart, men jeg hadde ennå ikke kommet til noen konklusjon når det gjaldt mitt forhold til Kirken. Jeg hadde heller ikke fått noe overblikk over min egen posisjon som en vandringsmann. Derfor var pilegrimsrollen ikke helt etablert i meg.
Jeg legger merke til at innleggene på min blogg fra 2009-10 var veldig, veldig lange. Av den grunn trenger jeg ikke henvise til alle de ni tekstene om turen til Slovenia, men la meg starte nettopp med en link til min autentiske og umiddlebare beskrivelse fra besøket i Basilikaen for Den kappekledde Beskytterinnen: Valfart til en slovensk helligdom, fra 18. februar 2010.
Min omtale av selve karnevalsopptoget fra den gang hadde den merkelige tittelen Karnevalet er over. Det viser meg at jeg var mer opptatt av de religiøse aspektene ved fastelavnshelgen enn selve reisen og opplevelsene som helhet. Teksten om karnevalet er faktisk en av de korteste fra den tiden, men den er utstyrt med en rekke bilder og en liten video.
Mitt besøk i Ptujska Gora var mitt første møte med et katolsk pilegrimsmål. Jeg var overhodet ikke forberedt på å se alle souvenirene i utsalget utenfor kirken. Det fikk meg til å skrive en lang refleksjon under tittelen Nips.
Til slutt vil jeg trekke fram en tekst om et innslag som overrasket meg enda mer enn souvenirene: Et krusifiks på hylla bak en bardisk. Med sitat fra mitt svenske favorittband Eldkvarn kalte jeg innlegget: ...som Kristus i en bar.
Denne teksten ble skrevet 24. februar 2010 og avsluttet min daværende serie av betraktninger fra turen til Ptuj. Jeg har skrevet mer i ettertid, ikke bare de i alt fem siste innleggene på denne relativt nye bloggen, men også artikler i det lokale menighetsbladet og innslag i annet skriftlig materiale. Jeg skriver mye, men hittil uten annen inntekt enn gleden ved å skrive. Jeg er en amatør på de fleste områder, og jeg erkjenner min posisjon.
Om noen uker drar jeg som nevnt tilbake til Ptuj og Kurentovanje 2014. Det vil ganske sikkert avstedkomme mer skriving!
- - -
Med referansene til fire av innleggene fra den forrige bloggen avslutter jeg skildringene fra Ptuj i denne omgang. Neste tekst vil være en ny refleksjon før jeg henter fram andre valfartsminner.

Karneval

France Prešeren (1800 - 1849) er Slovenias mest kjente og mest populære dikter. I hver eneste by i landet finnes en gate eller et torg oppkalt etter ham. I Ptuj har man Prešernova ulica -  Prešeren-gaten - som går fra torget, forbi kirken og sentrumsskolen opp til parken.
I Prešernova ulica lå i 2010 Park Hotel. Mitt reisefølge og jeg tok oppstilling utenfor hotellet i god tid før kl. 13 søndag 12. februar, kjøpte en tallerken hønsesuppe og et glass hvitvin fra den provisoriske disken på hotellets parkeringsplass og ventet spent på karnevalsopptoget.

Så kom de gående, flokker av kurenter med lange, frekke tunger ut av munnen og fargerike tøystrimler hengende mellom hornene av kvister. Vi forsto ikke all symbolikken i kostymene, men vi konstaterte at de som bar disse hjemmelagde draktene, hadde det atskillig varmere enn vi som sto som publikum i vanlige klær langs gaten.

Et fellestrekk i kurent-kostymene var de enorme sauebjellene som hang i et tau over korsryggen på fabelvesnene. Bjellene klang rytmisk der kurentene vandret fram, og iblant stoppet de vandrende skapningene opp og svingte på hoftepartiet så alle bjellene skranglet øredøvende og hørtes i vid omkrets.
Da jeg så og hørte dette, husket jeg med ett hva som var grunnen til at jeg så gjerne ville oppleve Kurentovanje. Det var opplevelser fra OL på Lillehammer i 1994, både fra mitt eget besøk under lekene og fra timevis med TV-sendinger. For første gang opplevde vi slovenere i flokk på norsk jord, vi så slovenere på norsk TV, og noen av dem var utkledd på denne måten, kjennetegnet nettopp ved saueskinnene og de store sauebjellene.
Jeg sto langs Prešernova ulica i Ptuj seksten år senere og så kurenter i levende live, så å si, nettopp fordi jeg hadde klart å oppspore karnevalssesongen på kalenderen.
Opplevelsen ble med ett større. Jeg sto der og visste at jeg var en av ganske få nordmenn som hadde sett disse skapningene - altså slovenere utkledd på denne måten - i deres opprinnelige miljø. Jeg visste at jeg tok del i noe unikt, noe intenst folkelig, noe med en blanding av katolsk og slovensk-hedensk opprinnelse, og jeg kjente at jeg var stolt over den sjeldne erfaringen som ble meg til del der og da.
Flokker og grupper av både kurenter og andre vesener vandret forbi. Noen bar flagg fra Ungarn, Bulgaria, Slovakia og Belgia. Opptoget var strålende, og det varte i time etter time. Mitt reisefølge og jeg gikk etter en god stund inn i hotellets bar for å slukke tørsten med lokal, gloheit Glühwein mens vi gjenvant litt kroppsvarme. Så gikk vi ut på fortauet igjen, så på og fotograferte nye skarer av karnevalskledde vesener før vi gikk opp på rommet til den ene av oss og tok noen slurker av vår medbrakte tax free kvote mens vi fikk ny varme i kroppen. Så gikk vi ut igjen, opplevde hestetemmere som veivet og smalt med åtte-ti meter lange pisker før nye horder av kurenter flommet oppover gaten. Det var en opplevelse av vår og sommer før vinteren i fjellandet var villig til å slippe taket. Dette var fastetidens innledning, tradisjonsrik og fargesterk.

Festens magi

I vår tid snakkes det humoristisk om "det katolske døgnet" i sammenhenger der jeg iblant ferdes. Uttrykket er en hentydning om det underlige i at mange høytidsdager starter kvelden i forveien. I Norge kjenner alle dette fenomenet fra selveste julaften, da feiringen her til lands når høydepunktet med gaveutveksling og julemiddag den 24. desember. Egentlig er det dagen etter som er selve juledagen, men fra gammelt av - fra førreformatorisk tid - starter høytidsmarkeringer kvelden før den egentlige dagen.
Derfor kunne vi se hvordan fastetidskarnevalet var godt i gang i Ptuj allerede lørdag kveld, dagen før fastelavnssøndag. Høydepunktet i karnevalssesongen var paraden ved middagstider søndag. Her vandret alle karnevalsdeltakerne flokkevis gjennom byen i sine fantastiske kostymer. Opptoget foregikk i ordnede former og i fullt dagslys, men festen kvelden i forveien var atskillig mer løssluppen og uformell.
Alle som ønsket å delta i karnevalet, vandret i sine kostymer rundt i byen. Noen gikk fra kro til kro mens det store flertallet kastet seg inn i festen som foregikk i et stort telt i byens park. For å delta her måtte man ha kjøpt billetter god tid i forveien. Derfor var det også fullt av folk i byens sentrum, folk som syntes det var like bra å feste i en litt mindre setting enn det store teltet.
For oss nordmenn, lite vant med allmenne karneval, var det forunderlig å se hvor lett de utkledde gikk inn i sine roller som spøkelser, skotter, sumobrytere, skolepiker, villdyr på to bein eller hva de nå hadde kledd seg ut som. Mange vasset omkring i de tunge og varme kurent-kostymene, men disse holdt seg helst utendørs - det var ikke plass til særlig mange kurenter inne i byens puber.
Dette var kvelden før kvelden, fra gammelt av den siste sjansen til å utfolde seg i fest og moro før fastetiden satte inn. Karnevalsopptoget neste dag ville være avsluttet akkurat idet solen gikk ned og markerte at de 40 dagene med faste var begynt.
Samtidig markerer Kurentovanje at våren kommer. Det er ikke bare katolsk fromhet ved fastetidens begynnelse som feires, men også at naturen begynner å røre på seg, snøen forsvinner og vekstene grønnes.
Aldri har jeg sett flere folk i en så liten by. Det var fest og moro over alt, og vi som var fremmede for det hele, ble svært godt mottatt.
Dette var lørdag kveld 13. februar 2010, men allerede samme formiddag hadde mitt reisefølge og jeg besøkt det kirkelige pilegrimsmålet for turen vår, Slovenias helligdom i en stor kirke på et lite fjell. Besøket ble omtalt i forrige innlegg, og neste innlegg vil fortelle om karnevalet søndag ettermiddag.

Bildet ovenfor viser borgen i Ptuj og et av vertshusene nede ved elven Drava. Innenfor lysene på bildet og i mørket inne i bygatene foregikk festen med og uten kostymer denne lørdagskvelden. Det var fryd og glede i alle opplevelser fra byen og området. Inntrykkene gled lett inn i bevisstheten og ble værende der.
I ettertid ønsket vi intenst å kunne reise tilbake og oppleve det på nytt sammen med flere. I fastelavnshelgen 2014 drar vi faktisk av sted for å se igjen den lille byen og den store festen fire år etter første gang.

Ptujska Gora

Ptujska Gora - Ptuj-fjellene - er en liten høyde sør for Maribor, Slovenias nest største by. Femten km øst for det beskjedne høydedraget ligger småbyen Ptuj, der jeg i 2010 var på karneval.
Inne i kirken i Ptujska Gora er det en altertavle med et bilde utskåret i tre og malt  i velvalgte farger. Bildet forestiller Jomfru Maria iført en kappe som ved hjelp av sju engler holdes utstrakt slik at den dekker en menneskemengde. Kanskje forestiller mengden hele verden, slik at bildet blir et uttrykk for Marias beskyttelse for alle mennesker.
Bildet heter Marija Zavetnica s plaščem, Beskytterinnen Maria med kappen. Bildet har også gitt navn til kirken hvor det er plassert. Kirken ble fullført i 1410 og hadde altså 600 årsjubileum det året jeg var der. Pave Benedict XVI erklærte 8. desember 2009 kirken for en basilika.
Mindre enn ti uker senere kunne jeg vandre opp de mange trappene til kirken og inn gjennom døren der altertavlen med det vakre bildet skinte mot meg.
Enda det var mye tid og mange opplevelser igjen av besøket i Ptuj, visste jeg at jeg var ved målet da jeg kunne gå fram til bildet og knele foran det. Noe var fullendt, en målsetting og en drøm, en storslått idé og en detaljert plan. Jeg fikk se bildet, fikk oppleve Marias beskyttelse og erkjente at jeg ikke var alene. Jeg tilhørte den store mengden som er samlet under Himmelens Dronning Marias beskyttende kappe.

Ved et sidealter i basilikaen tente jeg lys og knelte på nytt. Bakerst i kirken var det en god samling katolske souvenirer å få kjøpt; votivlys, bønnekort, medaljonger og små krusifikser. Utsalget var ubetjent. Det var bare å legge pengene i en låst og fastmontert kasse. Mitt reisefølge og jeg slapp en stor euroseddel ned i kisten og tok for oss av lys og souvenirer uten å overgå summen vi hadde gitt. Det var en stund for ettertanke, refleksjon og takksigelse. Ferden hadde virkelig ført oss til Ptujska Gora, og bildet av Marija Zavetnica s plaščem, Božja Porodnica, blagoslovjlena Devica, naša Gospa, fantes virkelig. 
Vi var pilegrimer den dagen, ekspresspilegrimer som tilbakela tusener av kilometer i løpet av en helg for å komme nær et 600 år gammelt bilde. Vi klarte det, og vi bar pilegrimens glede og takknemlighet med oss ut i vinterdagen utenfor.

- - -

 Halvannet år senere satt jeg ved et hagebord i Piran lengst vest i Slovenia, ved landets korte kyst mot Adriaterhavet, og drakk lokal grappa med min husvert. Jeg fortalte ham om mine tidligere reiser i landet, og jeg nevnte bildet av Den kappekledde Maria i Ptujska Gora. Da ble det stille hos min vert; han ble sittende tankefull og se på meg, så jeg måtte spørre om han kjente til bildet. "Javisst," sa han, "jeg er bare så forbauset over at du kjenner til det." Da fikk jeg bekreftet at dette var noe spesielt, en severdighet vel verdt en valfart.

Å reise til Ptuj

Min reise til Ptuj ved fastelavnstider 2010 inneholdt en omfattende bruk av transportmidler. For å komme til Slovenia var det ikke aktuelt å bruke annet enn fly. Jeg valgte Czech Airlines, dels fordi det var rimelig i pris, men mest fordi avgangstidene for både utreisen og hjemreisen passet best med dette selskapet.
Å komme seg med fly fra Oslo til Praha var enkelt; Czech Airlines fløy fra Oslo i 2010, men det er det slutt på nå. Vel framme på flyplassen ved Praha var det som vanlig ved mellomlandinger to ting det gjaldt å ordne: Først finne ut hvilken gate neste fly skulle gå fra, deretter finne et passende sted å ta en øl. Sammen med mitt reisefølge klarte jeg begge deler meget bra.
Utenfor gaten til flyet fra Praha til Ljubljana sto det ikke noe fly, men like før avgangstiden var inne, rullet det opp en buss. Vi steg inn sammen med noen få andre, og bussen kjørte en lang, lang tur utover flyplassen. I det gråbleke vinterlyset skimtet vi etter en lang stund noen små, tomotors fly langs ytterkanten av flyplassen. Bussen stanset ved det midterste flyet, og vi ble sluppet inn. Bildet ovenfor er tatt gjennom vinduet i bussen på det tidspunkt da jeg skjønte hva slags fly vil skulle bruke ved turens neste etappe.
Flyet hadde færre enn 40 seter, men det holdt i massevis; vi var i alt 12 passasjerer, viste det seg. Turen gikk helt greit. På Brnik flyplass i Ljubljana tok det uventet lang tid å få bagasjen til de få passasjerene inn på transportbåndet. Mens vi ventet, kom vi i snakk med en ung slovener som hadde vært med det samme flyet. Han hadde bil i parkeringshuset ved flyplassen og tilbød oss skyss inn til byen så snart vi hadde fått bagasjen.
Bilen var en sportsmodell av en BMW. Den hadde lite bagasjeplass, men vi stuet veskene inn i baksetet og dro av sted. Bilen var oppe i 150 kilometers fart i fredagstrafikken på motorveien inn mot Ljubljana. Vi ble satt av ved jernbanestasjonen, fant billettluka og kjøpte togbillett til Ptuj. Vi var i rute etter togtidene jeg hadde funnet på det slovenske jernbaneselskapets nettsider, www.slo-zeleznice.si/.
Togene i Slovenia kjører i et bedagelig tempo. Skinnene er de samme som i Jugoslavia-tiden og tåler ingen høyhastighetstog. Ferden varte i over to og en halv time, og vi passerte småbyer og tettsteder samt ølbryggeriet Laško mens jernbanen nesten hele veien fulgte en elv; først Sava, så Drava.
Fra Ptuj stasjon var valget enkelt: Det ble taxi til hotellet. Vi sjekket inn på hvert vårt enkeltrom ved Park Hotel, som nå for tiden er stengt.
Det var fredag kveld 12. februar 2010, og mitt reisefølge og jeg hadde tilbakelagt omkring 2100 kilometer i lufta og på bakken. Selve reisedelen av vårt pilegrimsmål var unnagjort, og vi var klare for å ta inn over oss målets karakter og innhold.

Om å finne fram

De fleste vil gjenkjenne dette store bildet som en satellittvariant fra Google Maps. I den grad stedsnavnene er leselige for den som ikke kjenner seg igjen, skimtes den slovenske småbyen Ptuj øverst til høyre - eller kanskje jeg skulle si: I nordøst. I det diagonalt motsatte hjørnet, like over skalaen på 1 mile/1 km, ses stedsnavnet Ptujska Gora.
Når jeg her viser fram noe så intetsigende som et satellittbilde fra Slovenias landsbygd, er det i begeistring over hva Internett og ikke minst Googles tjenester kan hjelpe til med. Jeg er på vei til å beskrive en mangespektret pilegrimsferd jeg gjorde i februar 2010, og det er nødvendig å dokumentere fra satellittperspektiv hva jeg opplevde under de månederlange forberedelsene.
Saken var at jeg ønsket å reise til Ptuj i karnevalssesongen for å oppleve Kurentovanje, som er navnet på byens karneval der tusener av menn kler seg ut som kurenti, en slags fabelvesener med saueskinn, enorme sauebjeller og høye masker som dekker hele hodet og vel så det.
La meg si det med én gang: Denne beretningen fra Ptuj vil strekke seg over en hel serie fortløpende blogginnlegg. Ett av dem kommer til å ta for seg kurentene. Innlegget du leser akkurat nå, beskriver hva jeg fant ved hjelp av Google Maps lenge før reisen fant sted.
Ettersom jeg hadde begynt å gå til katolsk messe og var under opplæring for å konvertere da planene om en reise til Ptuj begynte å ta form, tenkte jeg at det kanskje fantes en særskilt helligdom i Slovenia, en severdighet av spesiell betydning som jeg kunne benytte anledningen til å besøke når jeg først skulle være i landet.
Jeg hadde vært i Slovenia et par ganger før og visste at dette er et hyggelig, lite land der folk har et ganske nært forhold til Den katolske kirke. Noen søk på nettet viste at det finnes et gammelt, utskåret madonnabilde i en landsens kirke øst i Slovenia, og denne kirken og madonnabildet er den viktigste helligdommen i det lille fjellandet.
Kirken ligger i Ptujska Gora, bare 15 km fra Ptuj. Med andre ord: Å ta del i karnevalet og samtidig få besøke Slovenias største katolske skatt viste seg å være det enkleste i verden.
Jeg frydet meg i en nesten uvirkelig erkjennelse over den enestående kombinasjonen det lå til rette for. Tenk, så viselig har de guddommelige innrettet det, tenkte jeg, at når jeg kommer til Slovenia som en søkende katolikk-wannabe, er helligdommen plassert godt innenfor rekkevidde før jeg kaster meg inn i karnevalsfesten under Kurentovanje.
Ja, så naivt og infantilt tenkte jeg faktisk, og det er langtfra siste gang at jeg har hatt glede av å observere en tilsynelatende guddommelig ledelse i virkeliggjøringen av mine drømmer, ønsker og planer.
Kort og enkelt kan jeg bekrefte at jeg ved hjelp av Google Maps fant fram til både Ptuj og Ptujska Gora. Jeg møtte kurenter i hopetall, og jeg fikk knele og tenne et lys i kirken med Slovenias kappekledde Madonna. De neste fire innleggene på denne bloggen vil fortelle om de viktigste opplevelsene under denne vinterlige pilegrimsferden.

En kirkeruin

Våren 2009, et snaut halvår etter mitt første katolske kirkebesøk, dro jeg på fuglekikkertur til Hornborgasjön i det flate landskapet mellom innsjøene Vänern og Vättern. Det var tiden rundt 1. april og høysesong for traner i den sumpete myrsjøen. På nettet kunne jeg lese at en rekordflokk på femten tusen dansende traner befant seg i Hornborgasjön samtidig med at jeg sto der med mitt kamera og en kikkert. De virkelig ivrige fuglekikkerne overnattet i sine egne bobiler på parkeringsplassen langs sjøen, mens de fullstendig fuglefrelste gjorde som hovedpersonen i en bok av Levi Henriksen og tilbrakte natten i en av de små, uinnredede hyttene som står ute i selve myra, mellom tusener av traner og gjess.
Selv hadde jeg boket hotell i Skövde. På veien dit første kvelden gikk veien forbi Varnhem, og det var ikke til å unngå at jeg stoppet bilen ved den fullt intakte og stadig operative kirken og ruslet rundt for å ta noen bilder i solnedgangen. Minnene fra de fire bøkene om middelalderhelten Arn og hans etterkommere, detaljert beskrevet at Jan Guillou, strømmet over meg, og jeg innså at Arn og Cecilia og de historiske kongene og høvedsmennene fra bøkene var katolikker. De levde fire århundrer før Reformasjonen, og det fantes bare ett kirkesamfunn i Nord- og Vest-Europa: Den romersk-katolske kirke.
En informasjonstavle ved P-plassen utenfor Varnhems kyrka inneholdt en henvisning til Arn-trilogien (med en fjerde roman, oppfølgeren Arvet efter Arn). Det gikk opp for meg at jeg befant meg midt i Arns rike, kjerneområdet for de dramatiske historiene som jeg hadde lest i Guillous bøker noen år tidligere.
Jeg gikk tilbake til bilen og begynte å finlese veiatlaset som lå åpent på sidene hvor Falbygdens mange tettsteder og småveier var streket opp mellom sjøer og jorder.
Neste dag, etter frokost i Skövde, gikk ferden tilbake til Hornborgasjön, men denne gangen via østsiden av sumpen. Dermed førte veien meg gjennom den lille bygda Gudhem, hvor ruinene etter et av de virkelig store klostrene kneiser side om side med en langt nyere, luthersk landsbykirke.
Jeg parkerte og gikk over gressplenen innenfor klostermurene.
Ennå hadde det ikke gått opp for meg at min reise til Hornborga for å studere traner i tusentall også var en pilegrimsferd til et senter i historiens katolske Skandinavia. Med ett sto jeg inntil ruinen av selve klosterkirken, og en kjent installasjon trådte fram fra den gamle murveggen: Et innstøpt kar for vievann, strategisk plassert til høyre for en buegang som må ha vært hovedinngangen til den opprinnelige kirken.
Instinktivt, helt i pakt med vanen jeg hadde utviklet etter tallrike besøk i den katolske kirken hjemme i løpet av det siste halvåret, stakk jeg fingertuppene ned i vievannskaret og korset meg deretter med samme hånd, ikke akkurat med dråper av vievann på fingertuppene, men med fukt av nattens dogg fra bunnen av steinkaret.
Jeg knelte før jeg gikk gjennom åpningen. Jeg kjente helt fysisk at jeg befant meg på hellig mark, og slektskapet med de tusener av svensker som i middelalderen og tidlig renessansetid hadde dyppet sine fingre på rettroende vis i det samme karet og knelt på samme sted som jeg, midt i døråpningen, grep meg. Jeg brukte noen sekunder mer enn vanlig på den ærbødige knelingen.
Reisen til Hornborga og de femten tusen tranene hadde satt meg i forbindelse med katolske forfedre. Det vertikale brorskapet mellom troende katolikker før og nå ble opplevd som en slående realitet; ruinen bar på en verdighet og en tidløshet som jeg i noen sekunder kjente vekten av.
Jeg var uforberedt, og det er uvanlig, men med desto større styrke tok opplevelsen tak i meg, og den har i ettertid bare vokst. Tenk, jeg som kjenner Sverige så godt, presterte å kjøre til Hornborgasjön uten å tenke over at jeg samtidig styrte min Volvo rett inn i Arns katolske rike. Det var ikke til å unngå at jeg tross dårlig forberedelse fikk oppleve områdets historiske og kirkelige verdier. De har fulgt meg helt fram hit, gjennom fire og et halvt år.

Refleksjon 1

Nå har denne helt nye bloggen blitt forsynt med fem innlegg. Jeg vil stoppe opp og reflektere litt; det er fullt ut i pakt med pilegrimsideen.
Jeg vil konsekvent ikke kalle denne bloggen en pilegrimsvandring, for den har for øyeblikket ikke noe tidsaspekt og knapt noe mål for meg selv og min egen åndelige utvikling.
Denne bloggen skal i første rekke være et sted der jeg kan fortelle om mine pilegrimsopplevelser, og disse har funnet sted under reiser som har foregått enten med hurtig transport over stor avstand eller langsom vandring over kort avstand. Reiser med ekspressvarighet.
Et fjernt og underliggende mål finnes likevel bak alle historiene jeg har å fortelle fra mine tankefylte reiser. Målet ligger et godt stykke fram i tid; det er mange historier som må fortelles før bloggen overhodet nærmer seg sin overordnede misjon.
I mellomtiden vil jeg beskrive mine åndelige reiseopplevelser og alt som knytter seg til dem i tiden før og etter de ble gjennomført. Forberedelsene til reisene og refleksjonene i etterkant har vært like viktige som selve turen. Like fullt har turen i seg selv vært nødvendig for å bekrefte og belyse forarbeidet og for å skape grobunn for de påfølgende refleksjonene.
I dag har de fem publiserte innleggene på denne bloggen gjort det rett og nødvendig å reflektere.
Jeg har vært svært personlig i disse innleggene, og det er sannelig godt at jeg opererer under pseudonym og uten personlig foto.
Jeg skriver nesten bare i jeg-form enda de fleste av mine pilegrimsferder har foregått med reisefølge. Iblant er det kona jeg reiser med, iblant en god venn og åndsbror, andre ganger med kolleger eller personer som ikke står meg veldig nær. Mitt reisefølge spiller en rolle for meg selv, men ikke for bloggen. Her er det mine egne opplevelser jeg beskriver; mitt reisefølge til enhver tid skal få ha sine tanker i fred.
Når jeg tenker etter, har jeg faktisk bak meg en ganske god rekke av ekspresspilegrimsferder. Jeg kommer til å skildre dem alle, men ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge. De blir omtalt i en orden som faller seg slik etter mine tankers og refleksjoners uforutsette innfall.
For tiden har jeg også konkrete planer om minst én ekspressvalfart; den vil skje i forbindelse med innledningen til fastetiden 2014. Kanskje vil det falle naturlig å skrive om forberedelsene til denne før selve reisen; vi får se.
Først skal jeg skrive om en biltur som viste seg å bli en pilegrimsferd enda den ikke var planlagt slik.

Første tur til Roma

 

Det var i september 2009 jeg dro til Roma for første gang. Det hadde gått omtrent 11 måneder siden mitt første besøk ved en katolsk messe, og jeg hadde i løpet av det snaue året overvært messe så mange ganger at jeg kjente liturgien godt. 

Roma ble kolossal opplevelse. Det ukelange oppholdet i storbyen ble en sammenhengende rus i historie og katolisisme. Jeg lærte meg fort å gjenkjenne kirkenes fasader enten de var store eller små, og jeg klarte ikke å gå forbi en eneste åpen kirkedør. Jeg gransket alt interiøret i de mange kirkene, fotograferte, knelte til høyre og venstre foran krusifiks og Maria-statuer - det var som om alle de hellige sto i tett krets og bare ventet på meg.

Det var paveaudiens på onsdagen slik det fortsatt er, og jeg hadde skaffet billetter til mitt reisefølge og meg selv. Vi møtte opp på et tidspunkt som vi trodde var tidlig, men det var slett ikke tidlig nok. Køen foran sikkerhetssjekken utenfor gjerdet til plassen ved audienshallen var fylt til trengsel, og det gikk langsomt å komme igjennom. Jeg har hørt at den pavelige audienshallen kan romme 7000 mennesker. Det er mulig at det stemmer; vi kom aldri i nærheten.

Etter en time i trengselen så vi pavebilen med Benedict XVI komme kjørende på den andre siden av det høye stålgjerdet. Jeg fikk zoomet og knipset et  foto på 200 meters hold gjennom gitteret, og med en viss velvilje kan man se at det nok er den daværende paven som sitter og vinker i det særpregede kjøretøyet. Nærmere enn dette kom vi ikke, men det var hevet over tvil: Vi hadde sett paven!

På den måten ble ikke paveaudiensen det høydepunktet jeg hadde ventet. Dette til tross for at audiensene på den tiden trakk bare en brøkdel av de folkemasser som nå for tiden strømmer til pave Frans' audienser i friluft på Petersplassen. 

Jeg var der nylig, under nasjonal valfart i regi av de norske bispekontorene, men det er en annen, større og mye ferskere historie.

Opplevelsen av Roma under min første reise dit var intens. Min familie var omgitt av en del dramatikk på den tiden, vi var alle lettpåvirkelige, og jeg syntes kirkenes uttrykksfulle bilder, statuer, altere og vokslysstativer tok imot meg og åpenbarte en religiøsitet jeg aldri før hadde oppdaget, langt mindre forstått.

Vi bodde nær Cavour T-banestasjon, i et område som visstnok representerer verdens eldste urbanitet. Til fots gikk vi de kjente gatene på kryss og tvers, vi vandret vestover på Via Panisperna og passerte Angelicum-universitetet uten å vite hva det var. Tenk, så mye jeg ennå har å lære! 

Senere vandret vi i motsatt retning på samme Via Panisperna og så Basilica di Santa Maria Maggiore tre fram langt oppe ved den andre enden av gaten. Jeg gikk dit, kom meg inn og opplevde det samme som Kjell Arild Pollestad har skrevet fra sitt første besøk samme sted: Her er Gud.

Via Panisperna med Santa Maria Maggiore ved enden.

Det gikk fort å komme til Roma med Norwegian. Jeg var en ekspresspilegrim fra første stund. Riktignok ble det en del fotturer i selve byen, men selve vandringen var unnagjort idet jeg satte meg på flyet for å reise. Forberedelsene var gjort, det var bare å la opplevelsene komme.

De kom, og jeg var ikke tilstrekkelig forberedt. Jeg blir aldri ferdig med Roma. Etter den første turen i 2009 har jeg vært der to ganger til, det må bli flere turer. Opplevelsen under første tur var stor, men med økt erfaring og forsterket kjennskap til byen ser jeg mer og mer hvor lite jeg egentlig klarte å oppfatte under dette første Roma-besøket. Så meningsmettet og innholdsrik er Pavens by.

Lesestoff

Å lese en bok er ingen pilegrimsvandring. La det være klart; det er grenser for hvor langt jeg er villig til å tøye dette begrepet.
For meg har det å lese aktuell litteratur vært til opplysning og veiledning underveis, oftest under forberedelsene til en pilegrimsferd. Iblant også som hjelpemiddel under etterarbeidet, som en støtte for refleksjonene.
Mens jeg var under opplæring for å bli katolikk, fikk jeg anbefalt en del håndplukkede bøker av pateren i den lokale menigheten. Noen bøker lånte han meg og andre anbefalte han at jeg gikk til innkjøp av. I tillegg gransket jeg nettsidene til St. Olav bokhandel og bestilte bøker i villen sky etter eget hode.
Dette har ført til at jeg nå sitter med en samling på over 30 bøker og 10-15 små hefter, alt med katolsk innhold. Dette spenner fra teologiske skrifter til poetiske skrifter av store mystikere som Johannes av Korset og Teresa av Ávila. De fleste titlene skaffet og leste jeg før jeg konverterte for å få vite mest mulig om hva jeg var så tiltrukket av. Tiltrekningen avtok på ingen måte under lesingen.
La meg også nevne mitt kjære supplement til alle de konvensjonelle bøkene, nemlig mitt Kindle lesebrett, anskaffet fra bokhandelen Amazon.com. Jeg har fylt det med katolsk litteratur, og det meste av dette er anskaffet etter konversjonen.
Her er mystisk litteratur av og om Hildegard von Bingen, her er veiledningsbøker av konvertitten Scott Hahn, og her er faktisk Vulgata, den latinske bibeloversettelsen parallelt med St. James.
Med Kindle har jeg tilegnet meg mange katolske leseopplevelser. Ikke alle forfatterne har appellert like mye til meg, det må medgis. Teresa av Ávila - den store Teresa - er et hakk vanskeligere enn jeg setter pris på, og Thérèse av Lisieux - den lille Therese - er så kristosentrisk at jeg ikke klarer å følge henne hele veien. Men det er vakkert og beundringsverdig. Det holder å lese én side av gangen av de store mystikerne, føler jeg.
For ikke å føre eventuelle lesere av denne bloggen helt vill i vrimmelen av katolske skrifter og forfattere vil jeg framheve verken mer eller mindre enn tre boktitler som i min tidligste periode satte meg på rett spor og hjalp meg til å finne og følge veien helt fram til konversjonen. Disse bøkene anbefales på det varmeste!
Christoph Schönborn: Å leve med Kirken. St. Olav forlag 1998.
Arne Fjeld OP: Katolsk tro og kristenliv. St. Olav forlag 1986/1997.
Scott Hahn: Himlarnas Drottning. Guds moder i Guds ord. Catholica 2005. (Finnes også på norsk.)
Forøvrig er nettstedet til Den katolske kirke i Norge så omfattende og informativt at det er mer enn imponerende. Det kan jeg si av frisk erfaring; få brukere av nettstedet kan ha pløyd nettstedet så grundig som jeg fra sommeren 2008 og i 2-3 år framover. Her finnes også Den katolske kirkes katekisme i sin helhet, et nyttig, systematisk og teologisk oppslagsverk som ikke bør leses fra perm til perm. Her er adressen: www.katolsk.no/tro/kkk.
Med all denne lesingen har jeg i over 5 år vandret på en vei som takket være den håndplukkede, katolske litteraturen har vært rikelig opplyst.