Refleksjon 6

I en rekke på i alt 7 innlegg har jeg skrevet om strukturen i den klassiske messen etter katolsk tradisjon, med faste tekstinnslag og tonsatt utallige ganger gjennom historien. De siste fire innleggene handlet om messe i mer overført og ikke minst luthersk forstand, en refleksjon over følelser og stemninger, framgang og kamper i menneskelivet.  Jo flere ganger jeg opplever messen i tekst, musikk og min egen  aktive deltakelse, ser jeg storheten i variasjonen innenfor strukturen. Hver gang en messe feires, er det en ny opplevelse, individuell og felles på samme tid.

Det forekommer knapt at en person to ganger er i nøyaktig samme stemning og situasjon under en messefeiring. Det er teknisk sett ikke mulig ettersom det mellom to feiringer vil ha inntruffet små og store hendelser og erfaringer som vil gjøre den siste feiringen litt annerledes enn den første. Messens struktur derimot, er og blir den samme ytre sett.

Kanskje er det derfor den store komponisten Anton Bruckner skrev tre utgaver av musikk til messen i sitt liv som komponist. Hver gang var han i en egen situasjon, forskjellig fra de foregående, og han lot musikken gjenspeile ulikhetene.

Jeg står foran min andre reise til den slovenske småbyen Ptuj og karnevalet Kurentovanje. Det er fire år siden sist, noe jeg beskrev i en serie innlegg på denne bloggen i midten av desember i fjor. Jeg vet at opplevelsen vil bli vesentlig annerledes enn sist. Denne gangen har jeg vært der før, sett det før, møtt det før. Jeg er forberedt - eller kanskje jeg skulle si forutinntatt. Det er lett å glemme underveis at helt nye opplevelser og innfallsvinkler kan melde seg denne andre gangen. Mulighetene for at disse to besøkene ved slovenernes inngang til fastetiden vil være totalt forskjellige i min sanseverden, er uendelig mange.

Jeg forsøker å dra av sted med et mest mulig åpent sinn. Mitt reisefølge er større enn sist; vi blir fire på turen. Bare dét vil gjøre opplevelsen annerledes. Det katolske aspektet vil trolig komme litt mer i bakgrunnen enn forrige gang, men det er ikke sikkert. Kanskje blir det tvert imot mer fokus på det kirkelige aspektet ved karnevalsfeiringen. Uansett er jeg en ekspresspilegrim på stadige reiser mellom lange perioder med refleksjon og research.

Dette innlegget blir publisert en torsdag kveld i stedet for fredag. Søndag denne uka kommer ikke noe innlegg, men først på tirsdag 4. mars vil bloggen igjen bli oppdatert. Kanskje kunne jeg ha satset på å publisere tekster i nøyaktig samme takt som ellers, men jeg ønsker ikke å forplikte meg, og jeg ønsker ikke å være bundet av mine egne pålegg. Det er uansett svært få som leser innleggene på denne bloggen.

Dette faktum får meg til å stoppe opp et øyeblikk og lure på hvorfor jeg i det hele tatt holder på med denne bloggingen. Vitsen med å blogge er å blitt sett og lagt merke til. Jeg oppnår ingen av delene, men skriver likevel jevnt og trutt mine tekster fra ekspresspilegrimsferder tirsdager, fredager og søndager. Jeg har et mål - ja, det er et stort og overordnet mål som er felles for alle disse tekstene. Jeg har antydet det flere ganger før, og jeg vil ikke gi opp å utvikle denne bloggen før målet er nådd. Det gjenstår ennå minst 15 innlegg før målsettingen er beskrevet. Hva som skjer etter den tid, er jeg derimot usikker på.

I nær framtid vil jeg publisere en kort serie av innlegg om katolske opplevelser i Italia, inderlige og bevegede stunder i katedraler i det fantastiske landet med så mye god mat og drikke.  Også dette hører med på veien fram mot ekspresspilegrimens hovedmål. 

Messe for en såret jord

Ett siste verk må omtales i serien om kirkelig messe omsatt til musikk. Ettersom de tre foregående innleggene handlet om svenskproduserte messer, er det tid for å presentere et norsk produkt: "Messe for en såret jord" av Ketil Bjørnstad og Erik Hillestad, utgitt på CD av Kirkelig Kulturverksted i 1992.
Det begynner å bli noen år siden Randi Stene og Oslo Kammerkor spilte inn verket, men det står seg godt fremdeles. Nåværende biskop Halvor Nordhaug er produsentenes kirkelige alibi i produksjonen; på omslaget er det han som gis æren for tittelen og "for inspirasjon og innspill til tekstene".
Som ved enhver annen messe er det tekstene som uttrykker det vesentligste og som danner den åndelige og dynamiske utviklingen i messen. De fem klassiske standard-delene er på plass, Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Mellom disse er det lagt inn introduksjoner og overganger slik at verket består av i alt 13 sanger. Teksten i messen som helhet setter Jorden på en plass et sted mellom menneskene og Herren Gud. De fem klassiske messedelene inneholder store deler av de opprinnelige, kirkelige tekstene, men trekker Jorden i sammenhengen. Her er et sitat fra Sanctus-delen, der Jorden synger:

"La også meg bli hellig.
Min kropp bringer frelse i vekstene som edles til brød og vin.
Ennå er jeg en fruktbar kvinne.
Kom tilbake, mine barn, bli hos meg!"

Tekstene er strukturert i en vekselsang mellom menneskene og Jorden. På den måten oppstår en strid mellom forbrukerne og det forbrukte, og divergensen mellom Jordens oppfatning av seg selv som nødvendig men forgjengelig, og menneskenes feilaktige oppfatning av seg selv som Jordens overordnede blir svært tydelig. Jorden ber Gud om en litt mer opphøyet status, mens menneskene i løpet av messen gradvis innser sine feilgrep mot Jorden, og de ber om Guds miskunn.
Jeg tror ikke noen katolikk hadde kommet på ideen om å utnytte messens tekster til å skape et slikt drama mellom menneskene, Jorden og Herren Gud, men som et protestantisk verk er ideen ganske god. Det er en spenning i tekstmaterialet, en både innvendig og utvendig kamp som bølger fra side til side. Samtidig observeres det at Gud og frelsesdramaet står i kampens absolutte sentrum. Her er det den lyriske forfatteren og musikkprodusenten Erik Hillestad som har vært i arbeid og skapt noe i nærheten av et trekantdrama der Guds plass ikke et øyeblikk fravikes eller reduseres. I stedet er det menneskenes fortæring av sin egen jord som er gjenstand for bevegelse og endring.
- - - -
Rent personlig kan jeg si at "Messe for en såret jord" fulgte meg i mange år fra jeg kjøpte CDen i 1992. Noen år senere, vinteren 1996/97, deltok jeg som en av mange voksne organisatorer ved en oppsetning av messen framført av et forsterket skolekorps sammen med profesjonelle sangere. Det var et kav med lange øvelser, kjøring av korpsbarn og utstyr til fjerne konsertlokaler og viktige oppgaver i kulissenes mørke. Det var givende å høre resultatet, men det var ikke den gangen at messens innhold nådde inn til meg.
Derimot er det nå, når jeg sitter her som katolikk og lever oldkirkens messestruktur i mitt gudsforhold, at jeg har gjenoppdaget "Messe for en såret jord", hørt det dynamiske trekantdramaet virke gjennom de 13 sangene, kjent på undringen over hvordan messedelenes tekstinnhold er blitt tøyd til det ytterste, og gledet meg over denne konkretiseringen av frelsens mysterium. Jeg tror faktisk at jeg ikke er den eneste katolikken som kan klare å finne glede og oppbyggelse i Bjørnstad, Hillestad og Nordhaugs storslåtte produkt fra 1992. Den er fremdeles å få kjøpt i CD-utgave med fulle tekster vedlagt.

En fullbyrdet trilogi

Tre ganger møtte bandet Eldkvarn opp i Annedalskyrkan i Göteborg for å spille inn en syklus av bandets egne sanger satt sammen til en messe. Den tredje og siste gangen var 12. mars 2010, og prosjektet denne gangen het "Kärlekens väg". Dermed var trilogien fyllbyrdet: 3 kirkelige messer på 10 år, basert på bandets egen låtsamling skapt gjennom 40 års virke som et av Sveriges mest markante rockeband.
Alle tre messene hadde undertitler. Messen fra 2000 hadde som full tittel: "Kärlekens törst, en mässa om trasighet och längtan." I 2006 fikk messen tittelen "Kärlekens låga, en mässa om livets lyckliga stunder." Den siste ble hetende "Kärlekens väg, om att komma hem."
Igjen var det Svenska Kyrkans Kultursamverkan som sto bak prosjektet, og Valle Erling og Mikael Ringlander holdt i trådene så godt det lot seg gjøre.
Det var nemlig i forbindelse med innspilling av denne tredje messen at Eldkvarns frontfigur og viktigste låtskriver, Plura Jonsson, ble pågrepet for kjøp og besittelse av kokain på Avenyn. Dette skjedde kvelden før innspillingen. Plura var på alle avisforsider samme dag, og det var vel egentlig ingen stor rocker som satt på podiet i Annedalskyrkan den kvelden.
Hendelsen er relevant fordi den preget stemningen i kirken, og den preget bandet. Kanskje fikk den også prege CDen som senere ble utgitt. På omslaget står det skrevet noen ord som ikke er Eldkvarns egne, men som ganske sikkert er utformet av Kultursamverken. Jeg siterer:

"Sårbarhet är inte bara svaghet utan ett annat ord för närvaro.
Den som visar sin sårbarhet kan komma riktigt nära en annan människa."

Vi skal ikke overdrive de dagsaktuelle hendelsene i Göteborg i mars 2010, men man gjør seg tanker. Ikke minst inntrådte det ironiske at bandet Eldkvarn fikk ved innspillingen av sin tredje kirkelige messe vist til fulle hvordan målsettingen for enhver messe i kirken kommer til enkeltmennesket: Adgangen til syndsforlatelse.
På denne måten blir "Kärlekens väg" noe mer enn en kirkekonsert, en sangsyklus hevet over planmessige avtaler og organisatoriske tiltak. Endelig ble messens virkelighet mer synlig, og messen fikk virkelig handle om "att komma hem".
De utvalgte låtene tilhører de litt mer smale og langtrukne, sanger med store og dypsindige tekster. En låt som likevel er blant de mest spilte ved Eldkvarns konserter, "Alice", er sang nr. 2 i denne messe-samlingen. Den handler på sett og vis om å komme hjem, eller i det minste om å tenke tilbake til livet på hjemstedet en gang i fortiden. I enda større grad forteller det biografiske eposet "27" om nettopp det å vende tilbake til barndommen og minnene fra barndomshjemmet.
En av de mer gåtefulle låtene til Eldkvarn er "Nerför floden". Den kommer som spor nr. 4 i "Kärlekens väg", og jeg vil ha med et av de mest underfundige versene derfra:

"Det fanns en tid i mitt liv då allting var så lätt.

Vi hade ett hus uppe i bergen

jag gjorde mitt jobb, jag gjorde allt rätt.

Sen kom ovädret, dom sa att tiderna var sämre.

Jag sköt mig ut från banken med ett gevär i mina händer.

Skeppsklockan slår på en båt nerför floden,

ner og längre bort."

(Fra sangen "Nerför floden" av Plura Jonsson. Fra albumet "Utanför lagen", 1986.)

(Bildet er mitt eget, tatt av Eldkvarn i Annedalskyrkan i februar 2004.)

Den brennende kjærligheten

Seks år etter sin første kirkelige messe utga Eldkvarn i samarbeid med Valle Erling og presten Mikael Ringlander en ny messe i 2006. Den hadde tittelen "Kärlekens låga". I oppbygning og tekstmessig sammensetning har den mye til felles med forgjengeren "Kärlekens törst" fra 2000. Også her er samtlige sanger utgitt tidligere, men opprinnelig uavhengig av hverandre og spredt over en periode på 16 år. I "Kärlekens låga" (= "kjærlighetens flamme") spilles de 12 sangene i rask rekkefølge som én brennende tanke.
Annedalskyrkan i Göteborg var arenaen også ved denne messens urframføring. På CD-utgaven er de religiøse innslagene som preken, bibellesning og nattverd utelatt; det er bare sangene som blir framført og bærer messehelheten.
"Kärlekens låga" viser, symptomatisk nok, en større grad av kompromissløshet enn den forrige Eldkvarn-messen. Musikken har denne gangen ikke latt seg dempe eller innstilles på kirkerommets andakt. Her fyres det løs, og mange av sangene handler om kjærlighet virkeliggjort i erotisk utfoldelse. Låter som "Långsamt tåg", "7:e våningen" og "Mitt hjärta tillhör dig" er framstående eksempler på nettopp dette. Denne messen hyller den aller heteste kjærlighet i videste forstand, også kjødelig.
Jeg vil driste meg til å hevde at "Kärlekens låga" tekstmessig og intensjonelt er mer opptatt av himmelen i kjærligheten enn Gud i himmelen. Samtidig skriver prosjektlederen Valle Erling dette på CD-omslaget:

"Kärlekens låga är en mässa om livets lyckliga stunder. Tolv sånger om kärlek. Den kärlek som sätter våra hjärtan i brand. "Den som älskar måste lämna allt," sjunger Plura. För att hålla kärleken levande måste den ständigt brytas isär. Liksom brödet och vinet i mässan."

Jeg har hørt "Kärlekens låga" live noen ganger, men langt flere ganger har jeg hørt "Kärlekens törst". Det slår meg at den sistnevnte, som omhandler den sønderrivende, såre og lengtende kjærligheten, har mer av det guddommelige i seg. Kanskje litt typisk at det er ved smerte mennesker uttrykker sitt behov for Gud. Når kjærligheten derimot brenner, er heftig, vill og gjensidig, forsvinner tak og vegger, og himmelen synes å ligge åpen. Men de hete elskende synes ikke først og fremst å være opptatt av hvem som befolker himmelen fra før.

"Genom natten, genom dagen 

skall mitt hjärta ropa ditt namn."

(Plura Jonsson, Eldkvarn, i sangen "Mitt hjärta ropar ditt namn", fra albumet "Utanför lagen", 1986.)

Protestantisk messe med god musikk

I mange tilfeller har musikken i messen overtatt rollen og fortrengt vekten av ordene. Det er ingen katolsk skikk å gi noe annet enn den verbale lovprisning, bekjennelse og takksigelse førsteplassen i messefeiringen. Derimot har protestanter noen ganger gjort mer eller mindre vellykkede eksperimenter der messeformen har fått konkurrere med musikkuttrykket. Jeg kjenner noen slike tilfeller, og jeg vil i dette og de neste to innleggene presentere ikke mindre enn tre messer med rockmusikk framført i en svensk kirke.

Eldkvarn heter et band som har eksistert siden 1971. Bandet ble dannet i Norrköping i Östergötland, men snart flyttet medlemmene til Stockholm og fikk hovedstaden som base. Bandet har spilt i Norge mange ganger gjennom disse årene, men det har aldri riktig slått igjennom i Norge på samme måten som enkelte andre svenske artister. 

Etter å ha skrevet og sunget sine låter i 29 år ble bandet invitert til et prosjekt i Annedalskyrkan i Göteborg i juni 2000. Opphavsmennene til prosjektet var musikeren og kulturarbeideren Valle Erling og presten i Annedalskyrkan, Mikael Ringlander. Sammen hadde de gransket Eldkvarns tekster og valgt ut 9 utgitte sanger som kunne danne en enhet lik tekstene i oldkirkens messe. 

Det ble ikke gjort noe forsøk på å lage et en-til-en forhold mellom Eldkvarns låter og messens liturgiske deler, men det gikk en tematisk rød tråd gjennom de utvalgte låtene: De handlet om kjærlighet og lengsel, og messen fikk derfor tittelen "Kärlekens törst".

Tekstene har faktisk en hel del religiøse referanser. Ja, når de ni sangene ble samlet på denne måten og satt inn i en kirkelig kontekst, var det faktisk overraskende for oss som kjente låtene fra før, å se hvor mye religiøsitet de i virkeligheten inneholdt. 

Alle sangene ble framført langsommere, forsiktigere og med mer vekt på akustisk lyd enn det som preget de ulike plateinnspillingene. Messen ble innspilt live i Annedalskyrkan, som ett sammenhengende opptak. Det er slående å høre hvordan presten deler ut nattverden til menigheten samtidig med at bandet spiller en langtrukken finale til en av sangene.

CDen med innspillingen av Kärlekens törst ble utgitt på det ideelle plateselskapet Zebra Art Records i november 2000. Coveret vant en pris for beste platecover det året. Dette er vel verdt å lytte til, såvel for protestanter som for katolikker, for rockentusiaster som for klassikere. Og den fineste detaljen av alle: Selve CD-platen er dekorert som en oblat.

Himmel, åh himmel

Vad har jag gjort

Det känns som jag faller

ur nådens hand.

(Fra sangen "Nådens hand", utgitt første gang 1999. Tekst og musikk: Plura Jonsson, Eldkvarn.)

Misa Criolla

Det er nødvendig å skrive en del om hva musikken har betydd for meg opp gjennom årene. Kanskje er det nettopp den eldgamle messeformen som på forunderlig vis har fulgt meg gjennom tiden da jeg har hatt et svært vekslende forhold til religiøs tro, men der musikken alltid har hatt stor betydning. Allerede i studietiden på slutten av 1970-tallet, da jeg lærte om Kirkens messe og om musikk skrevet til messens faste deler, ble jeg kjent med "Misa Criolla" - kreolsk messe av den argentinske komponisten Ariel Ramírez (1921 - 2010).
Misa Criolla består av de vanlige 5 hoveddelene i messen. Teksten er på spansk, og musikken følger folkelige rytmer fra ulike deler av Sør-Amerika. I Wikipedia på tysk kan man lese en grundig analyse av musikken; her er til og med navn på danserytmene som er benyttet i de fem delene av messen.
Kyrie-delen innledes med langsomme trommeslag i 3/4-takt. En kort melodi sunget på mmmm setter stemningen i moll, og så bryter det løs med en tenorduett: ¡Señor, ten piedad de nosotros! I en av de mange versjonene jeg har hørt av denne messen, er det José Careras som synger solo. Det er vakkert, men nesten litt for fint. Det folkelige preget kommer på avstand med en tenorsanger av et slikt format.
I de to neste delene, Gloria  og Credo, er Andesfolkenes hovedinstrument, charango, i bruk som rytmisk og harmonisk grunnlag. Det gitarlignende instrumentet med 4 x 2 strenger egner seg godt både til rytmisk klimpring og til tremolo. Lyden av charangoen er nødvendig for å gi Misa Criolla sitt autentiske, latinamerikanske preg, og derfor er det krevende å sette opp en konsertversjon av verket. Hvem kjenner en charango-spiller??? Vel, jeg gjør tilfeldigvis det, og han er ikke mer eksotisk enn at han er trønder bosatt i Østfold, men dette er også den eneste jeg hadde kunnet oppdrive. Derfor er det virkelig et spørsmål om Misa Criolla kan ytes rettferdighet på en norsk scene.
Jeg festet meg tidlig ved teksten i Credo-delen. Dette er i kirkelig sammenheng trosbekjennelsen, og i katolske kirker er det den nikenske teksten som leses eller synges i kor hver søndag. Den apostoliske trosbekjennelsen, som brukes mest i Den norske kirke og som mange av oss en gang i tiden lærte på skolen, er enklere og kortere i formen. Kanskje er det derfor Misa Criolla benytter den apostoliske credo, den folkelige, lettfattelige varianten som er lett å huske og derfor mer gjenkjennelig.
Det gjør inntrykk på meg at komponisten har gjort dette valget; det vitner om en rørende teft for det språklige uttrykk som ligger folkelivet nærmest.
De to siste messedelene, Sanctus og Agnus Dei, brukes i kirkelig messe i forbindelse med kommunionen. De er tekstmessig ganske korte, og Misa Criolla fanger opp stemningen i begge: Sanctus er glad og oppstemt, Agnus Dei - eller Cordero de Dios - er sørgmodig, inderlig og langtrukken, og med den toner messen ut.
Med min egen erfaring som grunnlag er jeg fristet til å si at Misa Criolla er et godt verk å starte med for den som vil gjøre seg kjent med musikalske messer. Den er melodiøs og humørfylt, rytmisk og velklingende, og de spanske tekstene er svært greie å forholde seg til. Det er 35 år siden jeg hørte verket for første gang, og det er fortsatt min favoritt innen sjangeren, for å si det litt enkelt.

De aller største messekomposisjonene

I 1984 så jeg for første gang filmen om Wolfgang Amadeus Mozart, "Amadeus" av Miloš Forman. Det var morsomt å høre Tom Hulces skingrende flir i tittelrollen, og det var betagende å høre Salieri bekjenne sin misunnelse overfor den unge komponistkollegaen. Mozarts triste og berøvelige død og begravelse i ensomhet og fattigdom etter at alle pengene var sløst bort, var en rørende men også forutsigbar ende på historien.

Men mer enn noe annet klarte filmen å bringe tallrike eksempler på Mozarts melodiskapende geni, den grenseløst lekende kunstneren som fant nye utveier og bevegelser i det enkelte musikkstykkes utvikling. Både melodistemmen og understemmene boltrer seg i hverandre hit og dit, opp og ned, og hele tiden er det en harmonisk vellyd i helheten. Mozarts eventyrlige begavelse som komponist ble til fulle utstilt i denne festen av en film. Jeg ser den med største glede i dag, 30 år etter premieren.

Det er ingen tvil om at filmen "Amadeus" åpnet mitt sinn for skjønnheten hos Mozart. Det er derfor filmen jeg kan takke for at jeg har så stort utbytte av å lytte til Mozarts messe i C-moll. Her har vi nettopp de vakre, følsomme og gledesfylte melodislyngene som får tekst og musikk til å passere velkomment inn i øre og sinn. Teksten er på latin, gjenkjennelig og god, og i glede over å få komponere sin eksplisitte lovprisning til Herren Gud har Mozart delt opp den lange Gloria i hele 8 deler! Credo-delen, trosbekjennelsen, som tekstmessig er enda lenger, er bare delt i 2. Credo er teologisk og ganske summarisk i sin språklige form, mens Gloria er Mozart selv: Inderlighet, glede, takknemlighet, høyde og dybde i raske vekslinger. C-moll-messen kan nytes og dyrkes.

Uten å ha sett noen film, uten å ha fått noe konkret tips, valgte jeg på slutten av 1970-tallet å gjøre meg kjent med Anton Bruckners sakrale komposisjoner. Bruckner (1824-96) var østerriker som Mozart, og vi kan derfor anta at de begge var katolikker, i den grad de var personlig opptatt av religion.

At Anton Bruckner var religiøs fikk jeg vite som en av mange biopplysninger i musikkhistorien da jeg var student. Det ble sagt at Bruckner skrev på forsiden av partituret til mange av sine komposisjoner: "An meinen lieben Gott." Derfor kjøpte jeg meg en gang i tiden LPen med ovenstående omslag. Den bød på den kanskje mektigste av Bruckners 3 messer samt den monumentale og hemningsløst begeistrede tonsettingen av diktet "Te Deum", en eldgammel bønnetekst som kanskje er forfattet av en viss Niketas av Remesiana, som døde muligens i år 414.

Men la oss holde oss til messen i denne omgang. Bruckners messe nr. 2 i E-moll er storslagen, vakker og manende. Især har jeg sans for Credo-delen, der orgel og tromboner dundrer i vei etter innledningen: "Patrem omnipotentem, factorem coeli et terrae..." Det er et bastant komp og et stringent driv over denne tolkningen av trosbekjennelsen; her er en tro som skaper livslyst i virksomhet.

Anton Bruckner levde 100 år etter Mozart. Instrumentene var mer utviklet, musikkstilen hadde forandret seg, og hans tid er tilsvarende nærmere vår. Jeg spiller Bruckner ofte, og når jeg vil minne meg selv om hva troen inneholder, er det nettopp E-moll-messen jeg lytter til. LPen ovenfor er byttet ut med CD, og iblant finner jeg en annen innspilling på en streaming-tjeneste. Men teksten er den samme som i år 325, da den ble forfattet i Nikea. Og Bruckner er alltid uforlignelig. Kjærlig overfor Herren Gud, ydmyk og takknemlig.

Dette har de felles, Mozarts messe i C-moll og Bruckners i E-moll: Kjærligheten og takknemligheten overfor Herren Gud. Dette har de etterlatt seg i sin musikk, og jeg lytter som den pilegrimen jeg er, glad for alt som hyller og åpenbarer Herren Guds storhet.

Messens struktur

Mange ganger har jeg nevnt katolsk messe på denne bloggen. Noen av de største opplevelsene jeg har hatt som pilegrim, har vært under en messe. På mange måter er messen i seg selv en vandring, i åndelig forstand riktignok, men til gjengjeld på en ganske tydelig måte.
Messens fem hovedledd danner en struktur som er meget gammel; sannsynligvis har den vært i bruk på samme måten siden oldkirken. De fem hovedleddene er: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. Jeg er overbevist om at mange vil reagere allerede her og si at denne listen er ufullstendig. Jeg vil derfor ile til og si at disse fem leddene er alltid med når en messe er tonsatt av en komponist. Det er disse delene som er viktigst musikalsk sett; de er knaggene som alle mellomdeler henger på.
For å nyansere beskrivelsen av messens ordinære deler (Ordinarium missae) slik det arter seg i kirken, vil jeg opplyse at de viktigste innslagene kan benevnes på denne måten:
Åpning; syndsbekjennelse; Kyrie; Gloria; tekstlesing; Alleluia; evangelietekst; Credo; offertorium; prefasjon med Sanctus; eukaristisk bønn; Pater Noster (Fadervår) og fredshilsen; Agnus Dei; kommunion; Benedictus.
En mer fullstendig oversikt finnes både på Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider.
Mitt første møte med messeformen i musikalsk forstand skjedde under min yrkesutdannelse. Jeg har tidligere nevnt at musikk inngår som et av fagene jeg har en viss utdannelse i. Det var her jeg oppfattet at det som jeg var vant til å kalle gudstjeneste etter betegnelsen i Den norske kirke, fulgte et eldgammelt mønster som en lang rekke komponister har latt seg inspirere av.
Tekstene i de fem hovedleddene er faste og til dels meget gamle. Noen av dem, slik som Gloria og Sanctus, er egentlig små samlinger av bibelsitater. Credo er Den nikenske trosbekjennelse, forfattet på kirkemøtet i 325.
I mine musikkstudier fikk jeg lære at komponisten og musikeren Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525? - 1594) komponerte en messe tilegnet pave Marcellus II, som innehadde et av historiens korteste ponitifikat i noen uker av 1555. Denne messen, Missa Papae Marcelli, skal ifølge mytene ha vært redningen for polyfon (flerstemt) musikk i Den katolske kirke. Motstanden mot slik musikk var sterk fordi flerstemtheten gjorde det vanskelig å skille kirkemusikk fra verdslig musikk. Palestrina greide derimot å komponere en messe med så fine klanger og stemmeføringer at den berget enhver flerstemthet fra varig bannlysing. Denne gjengivelsen av myten er min egen og er framsatt ganske lemfeldig; det viktigste i denne sammenhengen er at jeg husker Palestrina nettopp av denne grunn. Han var for øvrig ansatt i tur og orden i de største og viktigste katedralene i Roma (Santa Maria Maggiore, San Giovanni in Laterano, San Pietro in Vaticano). Derfor finnes det langt flere grunner til å huske ham enn bare Missa Papae Marcelli.
Senere komponister har skrevet fantastiske verk basert på messens ordinære deler, både med og uten de øvrige delene av de kirkelige handlingene mellom hoveddelene. Noen har også samlet sanger som ikke har noen egentlig sammenheng, og satt dem inn i messeformen som en meditasjon. I de neste fem eller seks innleggene vil jeg beskrive musikalske messer som jeg kjenner godt og er svært glad i å lytte til.

Lokal valfart

Hvert år siden 1984 har det foregått en årlig pilegrimsvandring gjennom det indre av Østfold. Det nærmer seg altså 30 år siden den første vandringen. Ruten har endret seg en del fra de første årene, men nå for tiden er traseen slik:
Dagen, som er en lørdag i august, starter med morgenmesse i St. Olav domkirke i Oslo. Derfra reiser pilegrimene i buss eller privatbiler til Askim, hvor det er pilegrimsmesse i St. Maria kirke. Når messen er slutt, har det gått nesten 3 timer fra oppmøtet i St. Olav, derfor serveres et måltid mat i menighetssalen under St. Maria kirke. Deretter samles pilegrimene utenfor kirken. På dette tidspunkt vil flere ha kommet til, både lokale folk og tilreisende. De fleste er polakker, av årsaker som vi kommer tilbake til.
Snart setter pilegrimstoget seg i bevegelse. Foran og bak toget går funksjonærer med gule vester. Midt i toget går en deltaker med bærbart høyttaleranlegg på ryggen. Vandrerne går vestover langs fylkesvei 128, som tidligere var E18. De krysser Glomma over Fossum bru, fortsetter til Spydeberg og svinger av ved Hovin kirke. I skogen bakom kirken tar pilegrimene seg ned en bratt skråning inn i skogen. Der finner de Mariakilden, det historiske målet for turen. Her har pilegrimer på vei fra Sverige, Danmark og kontinentet til Nidaros i mange århundrer gjort en stopp og drukket av det muligens helsebringende vannet i kilden. På en fjellhylle over selve kilden står en liten, hvit Maria-figur og viser vei.
Etter en stille stund ved kilden går pilegrimene tilbake til plassen foran Hovin kirke, hvor et varmt måltid blir servert. Vandringen hit har vært på over 8 kilometer, og noen timer har gått. Men pilegrimstoget har det verste igjen: Veien opp til Mariaholm, katolikkenes leirsted ved Øyeren.
Tidlig på kvelden er de framme ved leirstedet. Før noen overhodet tenker på å trekke innendørs, holdes en minnestund ved bautaen for den tidligere nevnte martyr Jerzy Popiełuszko. Minnesmerket ble reist på Mariaholm for bare noen få år siden. Til slutt er det messe inne i Mariaholm kapell.
Det er hedringen av Den salige pater Popiełuszko som nok er hovedårsaken til at pilegrimsflokken består overveiende av polakker, men også det rent opplagte, nemlig at polakker er vant til at man år om annet deltar i en pilegrimsvandring, er en medvirkende årsak til at vandringen til Mariaholm er blitt en polsk tradisjon i Norge.
Sistgang denne pilegrimsvandringen ble arrangert, var i august 2013. Da var været bra, og langt over 300 mennesker deltok. Det ventes svært godt oppmøte også i 2014, da arrangementet får sitt 30-årsjubileum.
Selv har jeg deltatt én gang, nemlig i 2010. Det var en stor og spesiell opplevelse. Dette var ingen ekspressferd hva tempoet angikk, men i avstand, ettersom jeg har bare 10 minutters spasertur til utgangspunktet i Askim, St. Maria kirke.
Vandringen var på ingen måte kjedelig. Det var virkelig utrolig hva som foregikk av felles aktiviteter takket være det bærbare høyttaleranlegget. En prest fikk låne mikrofonen og talte til vandrerne mens vi gikk. Noen filippinere som også hadde tatt turen, fikk mikrofonen og sang noen sanger på engelsk. En polsktalende dame hadde mikrofonen og ledet hele flokken i rosenkransbønn. Dette pågikk hele veien fra Fossum bru til Spydeberg sentrum.

Det var virkelig en utrolig opplevelse, og det fineste av alt var at alle hendelser og alle tanker underveis, ble til en felles, delt opplevelse i den store og internasjonale flokken. Jeg likte det godt, selv om det å gå så langt til fots var litt i overkant asketisk for min del. Jeg hoppet av da andaktsstunden ved Mariakilden var over, svært godt fornøyd og varig styrket i min katolske tro.
Og dette foregår i slutten av august hvert eneste år - gjennom to kommuner i Indre Østfold. Hvem skulle ha trodd det?!

Refleksjon 5

Igjen er det tid for et slikt innlegg der jeg tenker høyt - eller egentlig skriftlig, ettersom bloggen ikke er utstyrt med lyd. Jeg bruker disse innleggene til å roe ned, tenke over de siste 5-6 innleggene og ta stilling til hva bloggtekstene skal handle om i de neste 1-2 ukene.
I en liten serie med tekster har jeg beskrevet min reise til Provence i fjor. Jeg håper å ha fått fram at reisen brakte ganske uventede og svært uvanlige opplevelser. Mitt reisefølge og jeg er slett ikke de eneste nordmennene som har besøkt stedene og pilegrimsmålene jeg har fortalt om, og vi er med sikkerhet heller ikke de eneste som har hatt store, åndelige opplevelser på disse stedene. Disse tekstene og alt annet som jeg skriver om på denne pilegrimsbloggen, bygger ikke på en forestilling om at mine opplevelser er unike. Tekstenes mål er kun å beskrive opplevelser som er genuint mine egne. Hvis det finnes folk der ute som leser det jeg skriver og kjenner seg igjen enten fordi de har vært på de samme stedene eller har hatt lignende opplevelser andre steder, da er beskrivelsene med på å sette meg selv og mine erfaringer inn i en sammenheng. Å ha opplevelser til felles med andre er en bekreftelse på at det er mulig å la åpenheten overfor troen og mystikken bli en kanal for erfaringer fra en annen verden.
Det kommer mer av samme slag på denne bloggen, beskrivelser av opplevelser, nye kunnskaper og møter med gjenstander, fenomener og helligdommer som har gitt meg et nytt gudsbilde. Kanskje er det nettopp mine aktiviteter som ekspresspilegrim som har bidratt til å sette meg i rett posisjon i forhold til himmelen og Herren Gud. Det er i dette øyeblikk jeg velger å røpe i stikkordsform hva som er denne beskjedne bloggens overordnede mål: Å beskrive og begrunne utviklingen av mitt gudsbilde.
Ved å fokusere på dette gjennom en møysommelig serie av reisebeskrivelser håper jeg å styrke både min egen og mitt forsterkede gudsbildes troverdighet. Det vil ta tid. Jeg beveger meg inn mot kjernen i enkeltmenneskets religiøsitet. Det handler om meg selv, men også om hver enkelt person som har vilje til å tro.
Jeg trenger å stramme inn beskrivelsene etter den luftige omgangen med myter og legender i Sør-Frankrike. Noe konkret står for tur. Jeg vil ta utgangspunkt i en høyst jordisk vandring i mitt lokalmiljø. Derfra vil jeg foreta en gjennomgang av mitt eget forhold til den katolske messen, den eldgamle gudstjenesteformen som fremdeles brukes i Kirken og som til og med Den norske kirke er på vei tilbake til, messen som enhver komponist med respekt for seg selv og sin kirke har satt musikk til. Dette er håndgripelig, en bastant ramme rundt den mest private åndelighet. Dette skal være temaet i de neste tekstene. Mellom linjene vil det sikkert skinne igjennom at jeg er mer enn alminnelig opptatt av musikk og til en viss grad utdannet i den retning. Men først og fremst vil det, i førstkommende innlegg, framgå hvor i verden jeg oppholder meg til daglig. Det er greit; jeg har for lengst oppgitt anonymiteten på denne bloggen. Jeg er bare nødt til å gå alle disse omveiene for å komme fram til bloggens aller dypeste intensjon. Når jeg nå i denne lille refleksjonen har sett både tilbake og framover, ser jeg at et stort steg samlet sett er tilbakelagt. Veien videre synes klar, og den starter med en tekst om pilegrimsvandring i Indre Østfold.

Johannes Paul II i Provence

Bildene av disse to fromme kvinneskikkelsene har svært nær sammenheng. Først og fremst fordi begge bildene er tatt i Helligåndskirken i Aix-en-Provence, siste kvelden under min ekspressvalfart til de mytefylte helligdommene for St. Sara og Maria Magdalena. Helligåndskirken ligger i gamlebyen i Aix, i en av de smale gatene nord for Cours Mirabeau.
Dette er i en del av Frankrike der katolsk tro står sterkt og trygt, kanskje nettopp takket være legendene om bibelske personer som strandet i Camargue og endte sine dager som kirkelige ledere i denne delen av landet. Derfor er det også forståelig at franskmennene benytter en gammel, gammel basilika i den ærverdige byen Aix til å hylle helgener med tilknytning til Frankrike.
Kvinnen på bildet til venstre er St. Bernadette, født Bernadette Soubirous i 1844, død som nonne i 1879. I en alder av 14 år opplevde hun, i 1858, å ha visjoner som det bare var henne forunt å se. Det skjedde i en grotte nær Lourdes, og det hun fikk se og samtale med, var en liten kvinneskikkelse. Først ble hun mistrodd over alt, men langt om lenge ble hun tatt på alvor. Det som overbeviste skeptikerne rundt henne, var at hun, som var analfabet og kom fra svært enkle kår, kunne gjengi kvinneskikkelsens omtale av seg selv: "Jeg er Den uplettede unnfangelse." Slike begreper kunne Bernadette selv neppe ha funnet på.
Bernadette hadde flere åpenbaringer med kvinneskikkelsen, som senere er blitt omtalt som Vår Frue av Lourdes. Kvinnen settes i forbindelse med Jomfru Maria - ingen annen enn henne er blitt kalt Den uplettede Unnfangelse (latin: Immaculata). Bernadette beskrev nøye hvordan kvinneskikkelsen så ut, og det ble laget en statue av henne. Bildet til høyre ovenfor viser en kopi av denne statuen, en statue som nok er blitt kopiert mer enn de fleste andre. Vår Frue av Lourdes' positur er lett kjennelig, og over sin høyre arm har hun en rosenkrans hengende. Bernadette selv levde bare til hun ble 35 år gammel. I 1933 ble hun helligkåret. Derfor er det en glede å konstatere at det på sokkelen av hennes statue - bildet til venstre øverst - står St. Bernadette.
Å finne disse to helgenstatuene i en stor kirke i Syd-Frankrike var ingen overraskelse. Desto mer uventet var det derfor å finne et eget kapell viet Den salige pave Johannes Paul II bakerst i Helligåndskirken. Johannes Paul II var pave i hele 27 år; hans pontifikat er det 3. lengste i historien. Tre generasjoner katolikker husker denne paven, og han var særdeles populær. Derfor har jeg med tiden begynt å samle på møter med minnesmerker over Den salige Johannes Paul II. I Polen ses han nær sagt over alt, men det er ikke særlig underlig ettersom han selv var polakk. Å møte ham i nedenstående positur, i en legemshøy statue og omgitt av faner og flagg i Aix-en-Provence ga meg et forsterket inntrykk av hans betydning for Den katolske kirke i moderne tid.
Det kommer til å bli mange omtaler av Johannes Paul II på denne bloggen, og la oss innføre den allmenne forkortelsen like godt først som sist: JPII. Her er han i sitt kapell i Aix:

Maria Magdalenas siste hvilested

Saint-Maximin-la-Sainte-Baume heter en liten by noen mil øst for Aix-en-Provence. Det slår meg med hvilken nøyaktighet franskmennene navngir sine byer der sør i landet. Tre, fire og gjerne fem ord med bindestrek mellom er ikke uvanlig, men snarere nødvendig for å plassere byen eller stedet presist geografisk og historisk. Den hellige Maximin var, som tidligere nevnt, ombord i den båten som førte de tre Mariaer fra Det hellige land til Frankrike noen år etter Jesu himmelfart. Han skal ha vært den første biskop i Aix, ifølge de historisk sett ubekreftede legendene. Nettstedet katolsk.no omtaler ham litt kjølig, som et produkt av gamle franske myter, og han tidfestes flere århundrer etter den påståtte seilasen fra Palestina. Alt i alt er det lite vi kan vite sikkert om denne mannen, men han æres i det nevnte bynavnet.

I enden av byens hovedgate ligger en stor basilika, og den er viet Den hellige Maria Magdalena.

Kirken er høy og lang, og ved midten av venstre side av benkeradene går en trapp ned til krypten under gulvet. 

Der oppbevares i henhold til tradisjonen levningene etter Maria Magdalena. Krypten inneholder en rekke eldgamle gjenstander, bl.a. deler av gamle sarkofager som kan ha vært laget for Maria Magdalena, Maximinus og flere andre. 

Usikkerheten, det mytiske aspektet og all rimelig tvil forsvant da jeg sto innerst i krypten, og bare en glassvegg og et spinkelt gitter skilte meg fra en hodeskalle innhyllet i gull: Maria Magdalenas hode.

Historien forteller - ganske godt dokumentert - at gjennom århundrene har både paver og biskoper besøkt krypten i Saint-Maximin og forsynt seg av Maria Magdalenas levninger. Alle ville ha i sitt eie en relikvie så ekte som den kan få blitt, av en bibelsk person. Derfor er bare hodeskallen igjen av skjelettet som beviselig ble funnet i dypet under den nåværende kirken en gang i senmiddelalderen. Det ligger gammel forskning bak oppsporingen av graven og skjelettet, noe som tyder på at det er dette som er Maria Magdalenas levninger.

Tiden stoppet opp for meg der jeg sto. Grepet av historiens realisme falt jeg på kne, dels i respekt og ærefrykt, dels i takknemlighet over å få oppleve å stå der og se den mystiske og legendariske Magdalena, evangelienes moralske motstykke til Jomfru Maria. Hodeskallen innga ikke så mye gru hos meg som den innga undring, barnetro og ydmykhet. Langsomt reiste jeg meg opp og gikk helt inntil gitteret foran stativet med kraniet. Jeg stirret og stirret og fikk ikke tankene bort fra den sagnomsuste Maria Magdalena, omstridt allerede i evangeliene, ofte forvekslet med kvinnen ved brønnen og "den andre Maria" - i det hele tatt ikke lett å spore på pålitelig måte for teologer gjennom alle tider. Der sto jeg i den mørke, kjølige krypten og kikket opp på det som er tilbake av henne: Et kranium så gammelt at det er grått i fargen og danner en naturens og forgjengelighetens kontrast til gullsløret som omgir skjelettansiktet. Jeg tok tak i toppen på gitteret og hørte at det dirret i mitt grep. Mitt møte med Den hellige Maria Magdalena i Frankrike var dypt og personlig.

Takknemlig erkjente jeg at det var min opptakelse i Kirken tre år tidligere som hadde ført meg fram for den døde og jordiske Maria Magdalenas huløyde blikk. Kan en reise ende mer fantastisk enn dette? Ikke mange bibelske personers hodeskalle er på utstilling rundt i verden. Her, i en småby i innlandet av Provence, fant jeg Maria Magdalena. Jeg holder fast ved den franske versjonen av historien. Den virker, derfor tror jeg den er sann.