Møte i Arles

Har du sett filmen "Ronin" fra 1998? Hvis ikke, er det på tide! Det er en actionfilm i en klasse for seg, en handlingsmettet story med røtter og paralleller til samurai-krigerne i det gamle Japan. Både mitt reisefølge og jeg hadde sett filmen lenge før vi dro til Provence i 2013. Da jeg på forhånd fant ut at vi ville komme til å kjøre forbi Arles med vår leiebil på vei til og fra Camargue, ble vi enige om at hjemveien skulle - nei, måtte! - legges innom Arles sentrum.

Ikke langt fra parkeringshuset der vi satte fra oss bilen, skjønte vi at vi måtte bevege oss oppover i høyden for å se de historiske bygningene i byen på nært hold. Et anleggsgjerde som lot til å ha blitt stående permanent, tiltrakk oss. Innenfor kunne vi se et antikt, romersk teater der delene ut mot veien var under restaurering, mens en moderne scene av stålrør og sortmalte sponplater var montert lenger inne. En lysrigg hang over scenen og gjorde den tiltalende og viste at teateret er i bruk av nåtidige skuespillere for et høyst nåtidig publikum. Men vi gikk videre, faktisk bare 150 meter videre. Der åpenbarte murene rundt det eldgamle amfiteateret seg.

Vi betalte noen få euro og gikk inn. Å la være å gå inn fordi det kostet penger, var ikke noe tema. Var vi i Arles, skulle vi se hovedsaken, nemlig byens Colosseum der Robert de Niro, Jean Reno, Sean Bean og Stellan Skarsgård løp omkring og skjøt etter kjeltringer som skjulte seg bak de gamle murene under tribunene. Vi satte oss ned og nøt septembersola, skuet ut over plassen der mangt et drama langt mer realistisk enn "Ronin" hadde utspilt seg i antikken, og vi lot minnene fra filmen og erkjennelsen av at vi var der synke inn. Vi ble begge nokså stille. Det er ikke hver dag vi går på steder der Robert de Niro beviselig har trådt. Denne dagen gjorde vi nettopp det.

Møtet med amfiteateret i Arles ble en tilleggsopplevelse på pilegrimsferden, en slik bonus som ga turen og dagen et kick vi knapt kunne ha regnet med. Det er lett å sitte hjemme foran Google Maps og si at "dit skal vi", men å være der er noe annet, det inngir en andakt og ærefrykt som er en pilegrimsferd verdig - selv om vi ikke på noen måte ville sammenblande de åndelige opplevelsene fra kirkekrypten i Saintes-Maries-de-la-Mer med starstruck-følelsen på en berømt actionfilms ekte location. Det var to ulike opplevelser, men begge var store og dype på hvert sitt vis. 

Med base i Aix-en-Provence

Min reise til Den hellige Sara i Saintes-Mairies-de-la-Mer hadde flere målsettinger. Det var ikke bare ett pilegrimsmål som skulle besøkes på en langhelg, men minst to, og det var all mulighet til å improvisere og få med flere opplevelser i tillegg.
Det er derfor det er nødvendig for meg å reise som ekspresspilegrim. Reisetiden er knapp sett i forhold til avstandene som må dekkes.
Til Provence i september 2013 reiste mitt reisefølge og jeg med KLM fra Sandefjord Lufthavn Torp. Det var bytte av fly i Amsterdam, og derfra bar det videre med Air France til Marseille. I planleggingsfasen var det en utfordring å finne ut hvor det lønte seg å bo når oppholdet i Provence skulle være såpass omfattende i lokal reising. Vi hadde derfor valgt oss Aix-en-Provence, en vakker by i innlandet, 35 km nord for Marseille flyplass, som heter Marignane.
Takket være flyplassenes stort sett glimrende informasjonstjenester på Internett hadde vi brakt på det rene at det gikk ekspressbuss (ja, nettopp: ekspress!) hver halvtime i 20 av døgnets timer fra Marignane til en rekke byer i området, deriblant Aix. Det ble seint på kveld før vi var framme, men derfra gikk alt meget smidig.
Fredag morgen 13. september tok vi en taxi til ekspress(!)togstasjonen Aix TGV, som ligger 17 km utenfor byens sentrum. I forlengelse av den moderne og nesten nye stasjonsbygningen ligger bilutleiefirmaene på rekke og rad, og vi fant Avis-skranken der vi la fram kvittering på vår foråndsbestilling. En mellomklassemodell fra Peugeot sto ute i sola og ventet på oss.
Derfra gikk ferden altså med leiebil til St. Saras helligdom i Saintes-Mairies-de-la-Mer, som jeg skrev om i forrige innlegg. Ferden var behagelig og ledet rett fram gjennom Camargue, hjulpet av min medbrakte GPS. Bilen hadde også innebygd GPS, men for å slippe å bruke tid på å finne et informasjonsspråk som egnet seg bedre enn fransk for oss, benyttet vi min medbrakte, norskspråklige Tomtom.
På veien tilbake programmerte vi GPSen til å lede oss innom sentrum i Arles. Hva vi opplevde der, blir gjenstand for neste innlegg - en opplevelse definitivt på siden av pilegrimsaspektet.
Senere ble det lørdag. Leiebilen var innlevert, vi hadde inntatt vår utendørs fredagsmiddag med crême brûlée, som er avbildet i et tidligere innlegg på denne bloggen, og vi var tidlig oppe lørdag morgen for å vente på bussen til småbyen Saint-Maximin-la-Sainte-Baume.
Aldri har jeg opplevd maken til religiøs henrykkelse som grep meg i St. Maximin! En egen tekst med bilder vil komme på denne bloggen førstkommende søndag, og her vil jeg redegjøre for det mest fantastiske som mine reiser har ført meg inn i. Deretter vil jeg skrive ytterligere et innlegg på denne bloggen om reisen til Aix og mystikken som gjorde reisen rent eventyrlig.
Reisens siste dag gikk med til å komme seg hjem på samme måte som vi brukte hjemmefra: Ekspressbuss til Marignane, fly via Amsterdam til Sandefjord. Derfra gikk det siste stykket med privatbil og Bastø-Fosens ferge over Oslofjorden til mitt hjemsted.
Dagens beskrivelse av min reise i Provence sist høst bør rettferdiggjøre ekspressaspektet i mine pilegrimsferder. Ikke bare foregår reisene over store avstander, men de blir også særdeles innholdsrike. Mine opplevelser forsterkes av de grundige forberedelsene i månedene før reisen, og de forlenges av etterarbeidet, som later til aldri å ta slutt.

Bildet øverst viser den kjente fontenen på Place du Général de Gaulle. En hvitkledd modell sto tilfeldigvis(?) på kanten av fontenen da bildet ble tatt.

En av gatene som fører inn mot rundkjøringen rundt fontenen, er Cours Mirabeau. Det nederste bildet er tatt nedover gaten, med ryggen mot fontenen ovenfor. Denne vakre gaten er like stemningsfull om dagen som om kvelden og natten. Innenfor rekken av trær på begge sider er fortauene meget brede, og langs sidene ligger fasjonable butikker og gode restauranter. Dette er det provençalske innlandet på sitt fineste.

Den hellige Sara

Det er fredag 13. september 2013, uten at noen av oss legger vekt på datoen. Mitt reisefølge og jeg har tatt oss fram til Saintes-Maries-de-la-Mer, har kommet oss inn i kirken og ned i krypten, som er St. Saras helligdom. Rommet er mer enn halvmørkt, og det er lavt under taket. I det innerste hjørnet ser jeg straks statuen som forestiller Den hellige Sara, figuren som hvert år den 24. mai blir båret ut i havet for så å bli fraktet inn på land igjen der hun får en strålende mottakelse. 

St. Sara er romfolkets skytshelgen. Ifølge deres tradisjon skal pilegrimer ta med noe å kle Sara med. Derfor er hun omgitt av tekstiler og smykker. 

Ifølge boken "Mysteries and Secrets of the Templars. The Story Behind the Da Vinci Code" av Lionel & Patricia Fanthorpe (Toronto 2005) er den uthogde benken til venstre på det øverste bildet et eldgammelt alter. Det er mulig at dette er et tegn på at Sara-kulten har eksistert på dette stedet i langt mer enn 1000 år. Krypten skal ha vært tilgjengelig kun for romfolk helt fram til 1912, men siden da har krypten vært åpen for alle.

Derfor kunne også mitt reisefølge og jeg fritt stige ned i det mørke rommet i september 2013, se Den hellige Sara på nært hold og erkjenne virkeligheten i kulten. Vi knelte foran Sara, tente lys og opplevde en andaktsstund av de helt spesielle. Det var som om figuren foran oss ble lys levende og virkeliggjorde alle myter og legender vi hadde lest og hørt om den mørkhudede ungjenta som kom til Frankrike i båt sammen med de bibelske personene rundt år 40.

Skulpturen er rørende vakker. Det fjerne blikket tiltrakk oss enda mer og levendegjorde den påkledde statuen. Ifølge Dan Brown og romanen "Da Vinci-koden" fra 2003 kan Sara ha vært datter av Jesus og Maria Magdalena. Ingen andre har villet påstå dette, og det finnes ikke holdepunkter for at noen av de to var gift - verken med hverandre eller andre personer. Dan Brown hentet sine teorier bl.a. fra boka "Holy Blood, Holy Grail" av Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Lincoln (1982), en bok som beskriver en rekke mytiske konspirasjoner og hemmeligheter fra det sørlige Frankrike, især knyttet til pyreneerlandsbyen Rennes-le-Château. 

Med henvisning til Wikipedia og Den katolske kirkes norske hjemmesider kunne mitt reisefølge og jeg fastslå at St. Sara finnes. Hun har vært der siden hun ankom med båt rundt år 40. Mytens utbredelse, mangfoldet i forestillingene og de tallrike beretningene om en farget ungjente i Maria Magdalenas følge i Sør-Frankrike, tyder på at dette har rot i en historisk virkelighet. Jeg har sett henne, berørt hennes klær og snakket til henne i bønn. I ekspressfart, som jeg vil fortelle om i neste innlegg, ankom jeg Saras helligdom i Camargue, men ingen annen pilegrimsferd har krevd så mye forberedelse og har ført til så mye etterarbeid og refleksjon som nettopp det tankevekkende besøket hos St. Sara. Det var ikke først og fremst jeg som berørte henne, men jeg som ble berørt.

De tre Maria'er i Camargue

Camargue er navnet på en stor, flat, sumpete øy i Rhône-deltaet i Sør-Frankrike. Øya er omgitt av Rhônes hovedløp i øst, Middelhavet i sør og sideløpet Le Petit Rhône i nord og vest. Det meste av øya utgjør nasjonalparken Camargue. Ytterst på øya ligger en liten by ut mot Middelhavet. Bildet ovenfor viser et panorama av byen med havet i bakgrunnen. Bildet er tatt fra taket på kirken i den lille byen, som har det lange navnet Saintes-Maries-de-la-Mer.

Camargue tilhører regionen Provence-Alpes-Côtes d'Azur, som dekker hele det sørøstre hjørnet av Frankrike. Regionen inneholder Rivieraen med fasjonable byer som Nice, Cannes, Toulon og Marseille. I innlandet ligger historiske perler som Arles, Avignon og Aix-en-Provence. Regionen er omtrent like stor som Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker til sammen.
Den lille byen Saintes-Maries-de-la-Mer ligger en liten sjøreise fra de nordligste delene av Spania, noe som er synlig over alt i byen. Dette er spansk, eller kanskje rettere: Provençalsk. Språket er annerledes, byggeskikken er annerledes, og til og med kulturen er annerledes enn det vi forbinder med Frankrike. Hele Camargue er preget av hestehold, og ryttere ses over alt. Ved strandpromenaden i Saintes-Maries-de-la-Mer ligger til og med en liten arena for tyrefekting.

Sandstranden utenfor Saintes-Maries-de-la-Mer er perfekt, så flat at det nesten ikke er mulig å se hvor stranden går over i havet, og med sand så finkornet at den i konsistens ligner melis.
Ifølge en svært gammel legende kom en gang i tiden en båt i land på denne stranden. I båten var fire kvinner og to menn. Tre av kvinnene het Maria til fornavn og skulle senere vise seg å være omtalt i evangeliene. Den mest kjente av de tre var Maria Magdalena, som tilhørte den nærmeste kretsen rundt Jesus. De to andre kalles Maria Salome og Maria Jacobi (også kalt av Kleopas etter sin ektemann). Den fjerde kvinnen var en ung, muligens mørkhudet, egyptisk ungjente som kalles Sara og som var tjenestejente for en av de andre, sannsynligvis Maria Jacobi.
De to mennene var Lasarus, som ble oppvekket fra døden av Jesus, og en mer perifer person, Maximinus.
Den lille farkosten med de historiske tidsvitnene fra Det Hellige Land kom til Camargue omkring år 40, etter at beretningene om Jesu død og oppstandelse begynte å bli problematiske å leve med for dem som opplevde alt sammen på nært hold. Det hadde de tre Maria'ene, Lasarus og Maximinus.
Legenden er usikker og på mange punkter ubekreftet, men vide kretser innen katolsk tradisjon legger vekt på det som kan oppdrives av bekreftelser for beretningens ekthet. Det at fortellingen har eksistert i svært lang tid i Sør-Frankrike og Nord-Spania er ett tegn på at det nok ikke er bare tatt ut av løse luften.
Lasarus skal ha blitt den første biskop av Marseille, og Maximinus ble biskop av Aix, heter det i historien.

Dette bildet viser en framstilling av Den hellige Maria Salome og Den hellige Maria Jacobi. Den lille skulpturen står i en nisje inne i kirken i Saintes-Maries-de-la-Mer, byen som har oppstått der hvor båten fra Det Hellige Land strandet omkring år 40. De andre personene som var i båten, har alle fått sine helligdommer andre steder i Provence.
Aller nærmest det ovenstående minnesmerket er Den hellige Sara, den egyptiske tjenestejenta som var med i båten. Hele krypten under den samme kirken i Saintes-Maries-de-la-Mer er viet henne. Hun er i våre dager alle rom-folks skytshelgen, og hun æres av dem på strålende og fargesterke måter.
I september 2013 var jeg selv i krypten under kirken i Saintes-Maries-de-la-Mer og så henne, St. Sara i form av en godt påkledd treskulptur. Sammen med godt reisefølge hadde jeg en aldeles utrolig rundreise i Provence, på vellykket jakt etter legenden og de bibelske helgenene - samt St. Sara, som jo ikke er omtalt i Bibelen, men knyttes til den bibelske Maria Jacobi. Alle bilder i dette og de kommende innleggene har jeg selv tatt under den makeløse pilegrimsreisen sist høst.

Refleksjon 4

Et kort blikk på hovedtemaene i de innleggene jeg hittil har publisert, viser for det første at jeg er en ekspresspilegrim - i den grad betegnelsen er akseptabel. For det andre ser jeg av oversikten over min egen skriftproduksjon på denne bloggen at jeg allerede har beskrevet reiser til hellige steder i sju land. For det tredje ser jeg at jeg ennå ikke har omtalt noen annen opplevelse i Norge enn min første, vaklende vandring til katolsk messe i hjembyen. Og endelig, som en fjerde observasjon registrerer jeg at jeg flere ganger har antydet at denne bloggen har en langsiktig, fjern målsetting. Noe mer enn å antyde dette har jeg ennå ikke gjort. Hva målsettingen er, har jeg foreløpig ikke røpet på noen som helst måte.

Jeg liker å skrive og især om mine egne opplevelser. Det er naturligvis alltid det letteste. Samtidig er jeg ikke særlig glad for å framheve min egen person, især ikke i en blogg som skal vise tegn på å være skrevet av en pilegrim - kanskje en hurtig variant, men like fullt from.

Hittil har jeg ved én anledning nevnt at jeg har vært i Međugorje i Hercegovina. Besøket der vil jeg komme tilbake til - det er ikke bare et løfte, men en nødvendighet. Knapt noen valfart har i ettertid preget meg og mitt liv i samme grad som oppholdet i den opprinnelige avsidesliggende landsbyen sør for Mostar. Jeg leser iblant på katolske nettsteder at Vatikanet nøler med å konkludere om fenomenet Međugorje. En rapport fra en kommisjon oppnevnt av pave Benedict XVI i 2010 skal visstnok bli lagt fram for pave Frans denne uka, altså senest den 24. januar.
Visjonene som har pågått hos enkeltpersoner i over 30 år, er ikke formelt godkjent av Den katolske kirke, selv om den er forsiktig med å fordømme det som påstås. Kommisjonen som har gransket saken, kommer ifølge rykter til å uttale at det ikke er funnet tegn på juks eller overlagt bedrageri. De visjonære i Međugorje er på sin side svært forsiktige etter min mening; de har ikke påstått at det er Jomfru Maria de ser og samtaler med, men derimot en kvinneskikkelse som kaller seg Kraljica Mira - Fredens Dronning. Det holder for meg; hun har forandret livet mitt.
Det er altså snart på tide å komme med beretningene fra Međugorje, som jeg besøkte våren 2011. Det er også snart på tide å fortelle om min rotekte pilegrimsopplevelse fra lokalmiljøet her hvor jeg bor. Et godt stykke lenger fram ligger beretningene om reisen som ga meg det store vendepunktet, valfartsmålet som inneholder selve åpenbaringen av hva jeg ser fram til å fortelle i denne bloggen. Mine mange reiser til Roma inneholder også rikelig med stoff som jeg ennå ikke har nevnt, men som vil få sin beskrivelse på denne bloggen.
Men før alt dette, før beretningene fra kjente og ukjente pilegrimsmål i tradisjonell forstand venter nå fortellingene fra min store og avanserte pilegrimsferd i september 2013, en ferd som var langt mer avansert i forberedelsesfasen enn i selve gjennomføringen, selv om også den krevde både ryddighet, planleggingsevne og en slump penger. Den ferden gikk til Provence, en del av Frankrike som forbindes både med mat og drikke og med jet-set-livsstil. Min reise dit handlet overhodet ikke om det sistnevnte og i liten grad om det førstnevnte. Derimot krevde reisen at jeg på forhånd satte meg inn i legendene om Maria Magdalena. Den 14. september 2013 hadde jeg et møte med henne, i Syd-Frankrike.
Dette vil være tema i de neste innleggene. Her vil en god porsjon Dan Brown også komme fram i lyset sammen med en hel del mystikk der også sigøynere spiller en viktig rolle. Det er tid for bisarr valfart på denne bloggen, men jeg mister ikke intensjonene av syne: Her skal det handle om min egen undring i møtene med beretninger og forestillinger som jeg i de protestantiske eller ateistiske fasene av mitt liv ikke hadde den ringeste kjennskap til eller interesse for. Snart vil jeg fortelle om min ydmykhet og mine strittende nakkehår i møtet med en brunmalt, påkledd treskulptur.

Fire latviske stemmer

Det luktet skarpt av ukjente rengjøringsmidler og smøreolje i kabinen på flyet fra Air Baltic. De fremmede duftene blandet seg med hverandre, og etter noen minutter på tildelt plass i flyet begynte jeg å fornemme at det egentlig luktet tran. Flyturen til Riga skulle ta nesten to timer.
Kanskje var ikke dette en pilegrimsferd i det hele tatt. Det var bare en ganske alminnelig langhelg med gode venner med lavprisfly til et lavkostland. Jeg hadde likevel funnet ut på forhånd at St. Jakobs katedral lå midt i gamlebyen, en liten spasertur fra hotellet, og med messetider som det ikke skulle være mulig å unngå.
Alt stemte. Jeg fant katedralen allerede under vår første vandring ut av hotellet. Fire voksne mennesker sammen i en by som ingen av oss tidligere hadde vært i; det var ingen ende på hvor mye vi ønsket å oppleve, og våre gjensidige forslag kom i strie strømmer.
Vi spiste godt og drakk godt, vi shoppet europeiske merkevarer i et varehus der nesten ingen latviere hadde råd til å handle, vi kjøpte øl og snacks på Rimi, og i de russiske basarene handlet vi bæreposer fulle av krimskrams som var så billig at det var en vits.
Så kom tiden for kveldsmessen som jeg ønsket å overvære i St. Jakob. Jeg skal avholde meg fra å beskrive alle detaljer i messen, for den lignet på mange måter det jeg var vant til hjemmefra. Prekenen varte uvanlig lenge, eller kanskje det bare virket slik fordi jeg for én gangs skyld ikke gjenkjente et eneste ord av det presten sa.
Kommunionsliturgien kom i gang på kjent måte, men stadig på et fremmed språk og med andre melodier enn norsk messe nr. 14. Selv om det var flere prester til stede, var det hele tiden én som ledet liturgien.
Så kom avslutningen på den eukaristiske bønn, der hvor pateren i katolske kirker i Norge synger:

Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet all ære og herlighet fra evighet til evighet. 
Eller på latin: Per ipsum, et cum ipso, et in ipso, est tibi Deo Patri omnipotenti, in unitate Spiritus Sancti, omnis honor et gloria per omni sæcula sæculorum.

Idet den pentatone melodien startet, ble jeg vàr at den ble sunget av mer enn én mannsstemme. Jeg kikket opp der jeg lå på kne i benken og fikk se at ikke mindre enn fire prester sto vendt mot hverandre i halvsirkel og sang på latvisk, firestemt og med langtrukne toner. Melodien var nøyaktig den samme som benyttes av pateren i den lokale, katolske kirken jeg tilhører, men den lød så mye finere, så mye mer opphøyet, når den ble sunget langsomt og polyfont. Det var så vakkert og betagende at jeg ikke fikk øynene fra de fire mennene i kjortel der framme. De hadde kraftige, dirrende stemmer, og da de avsluttet sangen, hang gjenlyden igjen etter dem i kirkerommet; det var som om sangen selv ikke ønsket å ta slutt. Mange sekunder gikk i åndeløs stillhet mens lyden av de fire røstene forsvant opp mot himlingen og ble borte.
Så hørte vi innledningen til Fadervår. Menigheten reiste seg, og kommunionens liturgi gled over i den siste fasen.
Jeg er glad i musikk og innehar en smule utdannelse i faget. Kanskje er det derfor den korte, firestemte sangen i Rigas katolske katedral gjorde slikt inntrykk på meg, men kanskje var det også simpelthen slik at harmonien i sangen i sitt vesen var vakker og rørende.
All ære og herlighet.
Det ble til et av disse sanseinntrykkene som forblir i minnet og som kommer tilbake hver gang jeg opplever et andektig øyeblikk.

Avstand

Kirken på dette bildet er Katedrala Srca Isusova - Katedralen for Jesu Hellige Hjerte - i Sarajevo. Katedralen ligger sentralt i gamlebyen, Baščaršija, ved enden av en gågate som går tvers gjennom bydelen. Kommer man østfra, dukker den katolske katedralen opp på høyre side samtidig som en åpen plass til venstre skiller den fra den serbisk-ortodokse kirken.
Under en omfattende pilegrimsferd i Bosnia-Hercegovina besøkte jeg begge katedralene en søndag formiddag og overvar messe begge steder. Reisen til det plagede landet sentralt på Balkan foregikk i ekspressfart med Austrian Airlines fra Oslo via Wien til Sarajevo. Der ble mitt reisefølge og jeg plukket opp av en venn av en bekjent som hadde en stor og god bil som han kjørte oss rundt i landet med. Målet med reisen var primært å besøke det store pilegrimsmålet Međugorje. Mine inntrykk derfra vil bli tema for en rekke blogginnlegg på et senere tidspunkt. Det er virkelig en umåtelig mengde tekster jeg kan klare å produsere på grunnlag av den hurtige rundreisen i Bosnia-Heregovina, en reise som fra først til sist var en pilegrimsferd - en dannelsesreise etterfulgt av endeløse refleksjoner.
Bare opplevelsen av den velkjente messen i den katolske katedralen satte meg i en undrende og nesten mismodig sinnsstemning. Den viktigste opplevelsen av det åndelige fellesskapet i forsamlingen var avstand tross nærhet. Mer enn noe annet sted opplevde jeg bosniernes problemer med å forholde seg avslappet til medmennesker; krigen og konfliktene på 1990-tallet sitter dypt og er vanskelige å fri seg fra. Tragediens ettervirkning var så merkbar at jeg fant det like greit å forsvinne da messen var slutt. Folk i kirken var reserverte og innadvendte og fant tilflukt i konsentrasjon om messefeiringen. Bare under fredshilsenen før kommunionen oppnådde jeg flyktig øyekontakt med en eller to som hadde plass like ved meg. Bare dette var det eneste jeg opplevde av åpenhet, rent rituelt.
Da messen var over, så jeg en gruppe på fem-seks unge menn ble stående og prate like utenfor kirken. Hos dem alle lyste prestesnippen hvitt foran halsen, og jeg antok at de var prestestudenter. Jeg tenkte at de sikkert kunne slå av en prat på engelsk, men heller ikke i denne flokken av unge oppnådde jeg kontakt. Det var som om de ikke så meg overhodet; jeg var usynlig for dem slik jeg også var for de andre jeg forsøkte å oppnå kontakt med på vei ut av katedralen.
Jeg har aldri opplevd noe lignende, og det forsterket det generelle inntrykket jeg fikk av Sarajevo som en by der folk ikke omgås, men går forbi hverandre. Det har naturligvis sammenheng med byens og landets relativt ferske historie, som jeg ikke på noen måte er en del av. Å holde avstand for sikkerhets skyld er muligens viktigere der i byen enn å inkludere ukjente trosfeller. Bortsett fra, som sagt, under fredshilsenen, heldigvis.

Tid og ro

Kirken på bildet er St. Anna kyrka i Nyköping, Sverige. Øyet skal ikke være særskilt veltrent i å gjenkjenne stilarter for å kunne se at bygningen er en klassisk basilika. Jeg var i Nyköping i jobbsammenheng i mars 2010, og turen hadde en varighet som gjorde det helt uproblematisk å gå til kveldsmesse en av dagene jeg var der.
Helt i tråd med mitt uavvendelige ønske om å tilføre enhver reise et pilegrimsaspekt hadde jeg undersøkt grundig på forhånd hvor i byen den katolske kirken ligger og hvordan jeg skulle komme meg dit fra hotellet. Jeg hadde også lest litt om kirken og menigheten på dens egne hjemmesider. Det var faktisk i denne forbindelse jeg lærte at Kirkens tradisjon forteller at Jomfru Marias foreldre het Joakim og Anna, en historikk man ikke kan stole fullt og fast på, men som likevel gir mening.
Messe en hverdagskveld forårsaker ingen stor tilstrømming. Dette er jeg vant til hjemmefra, og slik forventet jeg det i Nyköping også. Jeg fikk rett; vi var færre enn ti personer til stede i kirken.
En messe på en hverdag er som oftest enklere enn søndagsmessen. Salmesangen og prekenen sløyfes som regel på hverdagene, og det samme gjelder de mest omfattende delene av liturgien, Gloria og Credo.
I St. Anna kyrka denne marskvelden var alt dette i samsvar med hva jeg var vant til hjemmefra. Det som imidlertid var nytt for meg, og som gjorde inntrykk, var flere muligheter til å reflektere under messen. Presten gikk ganske enkelt og satte seg og lot ord og inntrykk synke inn hos oss som var til stede. Det skjedde etter at evangelieteksten var lest, og det skjedde etter kommunionen.
Fordi disse tause innslagene i messen var nye for meg, la jeg spesielt godt merke til dem. Først begynte jeg å vente på at noe skulle skje, men så gikk det opp for meg at dette var den katolske appellen til den enkeltes sinn og samvittighet. Her gikk sekundene langsomt i ro og fred mens tankene fikk vandre fritt og bearbeide både alt som var blitt sagt og lest og opplevd.
Messen fikk en ny virkning hos meg, en ny dimensjon: Min egen opplevelse av messen ble mer bevisst.
Jeg har ikke vært i Nyköping etter dette, men jeg har vært til stede ved messer der presten har gitt slike tydelige muligheter til refleksjon. Det later til å være mer vanlig i andre land enn i Norge, men dette er mitt eget inntrykk; jeg har ingen dokumentasjon på at dette stemmer. Det viktige er at det å stoppe opp i liturgien og la budskapet, dramaet og mystikken i den katolske messen synke inn, har sin virkning. Den gjør opplevelsen dypere og bredere, alle sanser aktiveres der man sitter eller kneler i benken, og det rent åndelige innholdet i messen får mulighet til å vokse og sette sine spor.
På denne måten blir messen i enda større grad en unik erfaring. Det er ingen tvil om at dette er årsaken til at jeg ennå husker denne messen så godt, snart fire år senere.

Lærdom fra Petrus Canisius

I den tidligste fasen av den katolske delen av mitt liv førte mitt arbeid meg en tur til Nijmegen i Nederland. Så snart jeg fikk vite hvor i byen mitt reisefølge og jeg skulle bo, begynte jeg å utforske byen på Internett. Jeg fant snart ut at hotellet lå vendt ut mot det gamle torget, Grote Markt. Jeg fant også ut at en stor, katolsk kirke lå midt i byen, og at den het Petrus Canisiuskerk.
På den måten fikk jeg for første gang lese om Peter Canisius, kirkelæreren og helgenen som ble født nettopp i Nijmegen i 1521. Allerede her begynte min mentale og dannelsesmessige pilegrimsferd. I Nijmegen er Peter Canisius en person man ikke tuller med. Jeg stakk ut kursen for en spasertur fra hotellet til Petrus Canisiuskerk og beregnet vandringstiden til omkring tjue minutter.
Reisen til Nijmegen foregikk i ekspresspilegrimens tempo, nesten fem år før jeg oppfant begrepet og valgte å bruke det om meg selv. Det ble Ryanair-fly fra Sandefjord Lufthavn Torp til den lille, landlige flyplassen Düsseldorf Weeze. Derfra var det bestilt transport med minibuss til Nijmegen, tre kvarter unna.
En søndag formiddag inngikk i oppholdet, og som planlagt ga jeg meg i vei til Petrus Canisiuskerk, på min aller første katolske messe i et annet land. Språket i Nederland volder meg lite besvær; jeg sørget for å lære det på grunnleggende måte allerede mens jeg var i slutten av tenårene.
Den katolske messen har det velsignet gjenkjennelige over seg som gjør at den kan feires i et hvilket som helst land i verden; man vil finne at liturgien er nærmest identisk og at det bare er små, lokale variasjoner i folks atferd under messen - når står man oppreist, når sitter man, og når kneler man.
Det var to unge menn som vakte min oppmerksomhet og gjorde et uutslettelig inntrykk på meg under messen i Petrus Canisiuskerk. Den første registrerte jeg fra øyekroken allerede da det var klart for å sette seg etter messens innledende riter samt Kyrie og Gloria. Det var en ganske ung mann, kanskje ikke mer enn tjue år, og han valgte ikke å sette seg, men å falle på kne bak ryggen på krakken hvor jeg satt. Med en forsiktig vridning på hodet i retning venstre fikk jeg se nok til å danne meg et inntrykk av den unge, og jeg ble varm av følelsen over et religiøst slektskap som jeg ikke var forberedt på å møte.
Den unge mannen lå på kne og støttet seg mot ryggstøet på min krakk, en snau meter til venstre for meg, mens han holdt en rosenkrans i de samlede hendene. Han smilte og var åpenbart lykkelig i sin knelende posisjon, opptatt med rosenkransbønnen, men også preget av gleden ved å ta del i messen.
Under hele messen lå han på kne med sin rosenkrans, unntatt i de delene da liturgien krever at menigheten reiser seg. Han var kanskje litt mer åndelig enn det som er vanlig, og nettopp derfor gjorde han inntrykk på meg, et inntrykk jeg har bevart til nå.
Under fredshilsenen like før kommunionen var det imidlertid en helt annen mann som vakte min oppmerksomhet. Han var av afrikansk opprinnelse, satt mange benkerader lenger framme enn jeg og var trolig i overkant av tretti år gammel. Under fredshilsenen pleier de tilstedeværende i messen å håndhilse på alle de nærmeste og ønske hverandre "Kristi fred". Til personer man kjenner og som sitter litt lenger unna, kan man bukke og nikke og signalisere fredsønsket over lenger avstand.
Den unge mannen der framme, nøyde seg ikke med å håndhilse bare på dem han rakk fra sin plass, men han smilte bredt, frydet seg over å ønske flest mulig Kristi fred, og endte opp med å hoppe over to benkerader for å nå folk som satt lenger bak. Det kunne endt med knall og fall, men han var langbeint og beholdt kontrollen, kom ned med føttene først og hilste gledesstrålende på dem han nådde fram til.
Det var en ekthet over ham på samme måten som det var ekthet og oppriktighet over den rosenkransbedende ungdommen bak meg. To unge menn viste med hele kroppen hvordan de gledet seg over sin katolske tro, og der sto jeg, en fremmed og en utlending, en ganske anonym pilegrim som ikke engang var fullverdig katolikk ennå, gammel nok til å være far til begge de to ynglingene, og jeg lærte noe stort og betydningsfullt av dem begge uten at jeg vekslet et eneste ord med noen av dem.
Troen er uforklarlig. Den er stor og fyller alle tomrom hos den som våger å slippe den til i ly av Kirken. Det var min lærdom denne søndag formiddagen i Nijmegen. Min lærdom fra Petrus Canisius.

Refleksjon 3

Dette er innlegg nummer tjueen på denne bloggen. Fortsatt, på den kvelden dette innlegget skrives, er ikke et eneste innlegg publisert og gjort tilgjengelig for allmennheten. Jeg har simpelthen valgt innstillinger for bloggen som gjør at den eksisterer bare for meg selv etter innlogging. På denne måten har jeg produsert tjue tekster og er i gang med den tjueførste.
Bare for meg selv?
Nei, nå er beslutningen tatt. Førstkommende søndag - altså den søndagen som er nærmest den dagen da jeg skrev denne refleksjonen - er 24. november 2013, Kristi Kongefest i Kirken og den dagen da Troens År avsluttes i Den katolske kirke. Dette skal være dagen da jeg åpner denne bloggen og lar dem som har tid til det, lese om mitt liv som ekspresspilegrim.
Jeg har satt meg i aktivitet på Twitter i den siste tiden. Der har jeg i en tweet varslet at jeg åpner ny blogg samme kveld som Troens År avsluttes med pontifikalmesse i St. Olav domkirke. Jeg har bestemt meg for å bruke Twitter til å promotere bloggen, i den grad den er noe å promotere, og dermed har jeg sparket begge beina under meg selv og den opprinnelige ideen om å blogge strengt anonymt. Allerede i det øyeblikket bloggen blir besøkt av en eller annen som har oppfattet dens adresse i en tweet eller i min profil, vil min anonymitet være spolert. Av meg selv og mitt eget behov for oppmerksomhet og (helst) tilbakemelding.
Jeg er uforbederlig narcissist.
Og nå i dag viser jeg bloggens eventuelle besøkere at jeg driver med lureri og strekker sanntidsbegrepet. Hittil har ikke et eneste av bloggens innlegg blitt skrevet og publisert på samme dag. Tvert imot. Jeg har brukt god tid på å bygge opp en samling på over tjue innlegg før jeg overhodet publiserte noe som helst. Deretter har jeg åpnet bloggen med én eneste innledende tekst. To dager senere kom tekst nummer to, og deretter har innleggene blitt publisert ett for ett henholdsvis hver tirsdag, fredag og søndag. Helt slavisk, om jeg kjenner meg selv rett.
Ikke et eneste av dem har vært splitter nytt, ikke et eneste har vært dagsaktuelt, og ikke et eneste har vært preget av mine ferskeste inntrykk og refleksjoner, men har gjengitt det jeg tenkte mange uker tidligere.
Når det er slik at dette innlegget i virkeligheten skrives 22. november 2013, tipper jeg at det kommer til å bli publisert omkring 10. januar 2014. Når vi kommer fram til den datoen - altså i dag for den som leser dette like etter publisering - vil jeg ganske sikkert ha et lager av upubliserte innlegg å ta av, som en bunke utkast jeg bare napper et ark ut av og slynger ut i verden når det passer meg. Så lenge jeg klarer å fortsette å skrive minst tre innleggsutkast i uka, vil jeg til enhver tid ha minst tjue utkast i samlingen.
Det er en besnærende matematisk orden i dette, en sikringstilstand som gjør at jeg kan skåne meg selv fra presset om å skrive et nytt blogginnlegg når jeg egentlig har behov for å gjøre noe annet.
Sannsynligvis vil jeg i et eksisterende tekstutkast kunne felle inn opplysninger som det er nødvendig å komme med på publiseringsdagen. For eksempel vil jeg forsøke å varsle på forhånd dersom jeg vet at jeg ikke vil få mulighet til å publisere et innlegg kommende tirsdag, fredag eller søndag.
Og hele tiden vet jeg både i dag og på den tiden da dette innlegget blir publisert, at jeg ikke engang har nærmet meg det overordnede temaet for bloggen, temaet som har ligget der som en kime fra før første innlegg ble skrevet, det helhetlige, grunnleggende temaet som gjør alt annet uvesentlig og som er selve kjernen i saken som all pilegrimsaktivitet dreier seg om.
Jeg har mye å se fram til i denne skriveprosessen. Hittil har jeg fortalt kort om Roma, om min hjemlige katolske kirke, om Sverige og Slovenia og om Polen. Den neste røde tråden jeg vil spinne på, er særskilte opplevelser under katolske messer i andre land. Pilegrimsaspektet her er messebesøk på fremmed jord, og ekspressaspektet handler om messens varighet. Å stige inn i en kirke for å oppleve katolsk messe på et mer eller mindre ukjent språk sammen med totalt fremmede mennesker kan ses som en kortvarig valfart - en ekspresspilegrimsferd - som kan medføre opplevelser og en åndelighet som ekspresspilegrimen ikke kunne ha fått på sitt hjemsted. Dette er neste tema.

En moderne martyr

Dette monumentet er et minnesmerke over Den salige pater Jerzy Popiełuszko. Minnesmerket står i Częstochowa, inntil avenyen som fører fra sentrum og opp til Jasna Góra-klosteret. De som kommer på valfart til Den sorte Madonna, kan ikke unngå å se statuen i skinnende, rustfritt stål på et fundament av granitt.
Jeg er mer enn gammel nok til å huske navnet Jerzy Popiełuszko fra nyhetene på begynnelsen av 1980-tallet. Dette var tiden da fagbevegelsen Solidaritet organiserte streiker, demonstrasjoner og aksjoner i de store byene i Polen. Arbeiderne hadde en viss støtte fra Kirken, men det krevde mot og offer, og de prestene som tok seg av massene av aksjonerende arbeidere, fikk gjennomgå og er siden blitt husket. Jerzy Popiełuszko var en av dem, og ingen fikk gjennomgå mer enn han.
Sammen med Lech Wałęsa var han med på å grunnlegge Solidaritet ved skipsverftet i Gdańsk i august 1980. Han feiret messe for arbeiderne, talte flammende mot det kommunistiske regimet og samlet iblant over femti tusen deltakere ved messene.
I 1983 ble pater Popiełuszko arrestert. Han ble senere løslatt, men fikk ikke være i fred. Sikkerhetspolitiet skal ha planlagt å la ham omkomme i en arrangert trafikkulykke, men dette lyktes ikke. Bare en uke senere, 19. oktober 1984, ble han lurt med i en bil etter et møte. Bilen var på vei mot Toruń, men ble stoppet av hemmelig politi som utga seg for å være trafikkpoliti. Han ble slått bevisstløs og deretter banket voldsomt og påført store, indre skader. Til slutt ble han kastet i elven Wisła med en sekk med steiner bundet til foten.
Det gikk elleve dager før han ble funnet. Obdusenten som undersøkte liket, mente at han kan ha vært i live da han ble kastet i elven.
Jerzy Popiełuszko ble 37 år gammel. En tapper ung mann, en høyt ansett prest, massenes helt, en martyr fra moderne tid. Den 6. juni 2010 ble han saligkåret i Warszawa.
Alle disse historiske og biografiske opplysningene er hentet fra katolsk.no, nettstedet til Den katolske kirke i Norge.
Dette er første gang jeg omtaler Den salige Jerzy Popiełuszko her på denne bloggen, men det blir ikke siste gang. Fordi jeg så tydelig husker navnet hans og nyhetsrapportene om hans skjebne på 1980-tallet, har jeg følt meg berørt av en sår gjenkjennelse hver eneste gang jeg har støtt på navnet hans eller bilder av ham. Han var født 10 år før meg.
I Polen ses han mange steder i form av bilder, gatenavn, bautaer og bøker. En steintavle til hans minne ble i 2011 avduket inne i den lokale katolske kirken her hvor jeg bor, og i august hvert år arrangeres en pilegrimsvandring gjennom Indre Østfold til et minnesmerke for Jerzy Popiełuszko ved bredden av innsjøen Øyeren.
Jerzy Popiełuszko er viktig i mitt liv - ikke på noen måte så viktig som han er for polakkene, men like fullt av stor betydning. Da jeg oppdaget det store minnesmerket i Częstochowa på bildet øverst, var jeg på min første pilegrimsferd i Polen. Å se Popiełuszko inntil avenyen slik, i rustfritt stål og med blomsterbuketter ved sokkelen, fikk følelsene til å velte opp i meg, og jeg blir andektig hver gang jeg støter på denne fantastiske salige.
Jeg kommer til å skrive mye mer om Jerzy Popiełuszko, for det har han fortjent.

Tilbake til det normale

På hvilket tidspunkt trer jeg ut av min normale livsførsel og inn i pilegrimsmodus når jeg foretar mine pilegrimsferder i ekspressfart?
Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv iblant. Det er jo hele tiden slik at selv pilegrimer trenger mat og drikke. De ekte vandrerne, de som bruker lang tid, mye krefter og lite penger underveis, innstiller seg sikkert på en annen materiell standard enn den vanlige når de foretar sine valfarter. Dette vet jeg lite om; jeg har jo aldri vandret på den måten.
Derimot lever jeg for min del kanskje bedre under selve ferdene enn jeg gjør hjemme. Ja, jeg tror faktisk at en valfart som ekspresspilegrim har høyere standard enn hjemmetilværelsen.
Dette er grunnen til at jeg vet en del om polsk restaurantmat. Jeg har ikke bare besøkt Kraków og Częstochowa, men også flere andre byer i det vidstrakte og usvikelig katolske landet. Ikke alle mine reiser til Polen har hatt like mye valfartsaspekt, men fromheten og kjærligheten til Kirken er aldri langt unna når jeg er der.
Mange steder har jeg fått aldeles utsøkt mat på restaurantene, og det til en pris som er bare hyggelig. I kystbyen Gdańsk har jeg en favorittrestaurant med mexikansk mat. Ypperlig! Det går helt greit å oppsøke en utsøkt restaurant etter et møte med de hellige i en katedral eller i en basilika eller på et fjell. Opplevelsen sitter i sinnet, den følger med og preger måltidet. Nytelsen av maten blir større fordi gleden og takknemligheten over å ha nådd pilegrimsmålet farger stemningen ved bordet.
Bildet ovenfor er tatt i Aix-en-Provence i september 2013. Dette var en sen kveld mellom to besøk ved store og ganske eksentriske pilegrimsmål. Dette vil og må jeg fortelle om ved en senere anledning, men et forvarsel er allerede gitt i forrige innlegg: I Provence fikk jeg enda et slikt møte med evigheten, tidløsheten, de bibelske skikkelsene. Om kvelden inntok jeg middagen utendørs og avsluttet med crème brûlée. En bedre avslutning på en dag i andakt og bønn går det knapt an å få. Takknemligheten til Herren Gud er uten grenser.
Like fullt er mat og drikke med på å minne meg om at jeg er til; jeg er levende og har behov for næring. Min rolle som ekspresspilegrim på denne bloggen utelukker ikke de øvrige sidene ved min person. Jeg er våken for alt som skjer, jeg har synspunkter og reaksjoner, men i denne bloggen har jeg valgt å legge all min skriveglede i å fortelle om meg selv som pilegrim. På ekspressferd.

Møte med det forunderlige

Det er ikke noe hvilket som helst bilde som oppbevares bak en smijernsport og et forheng i klosterkapellet i Jasna Góra, Częstochowa, Polen. Bildet forestiller Jomfru Maria med Jesusbarnet på fanget. Begge to er lett kjennelige på en stor, gylden glorie rundt hodet.
Bildet har fulgt polsk i historie i svært mange århundrer og har brakt velsignelse og glede i all dramatikken. Under en kamp om selve bildet ble det påført to striper i malingen på Marias kinn. Det sies at det har vært gjort gjentatte forsøk på å reparere skaden, men de to stripene har alltid dukket opp igjen. Derfor er stripene spesielt framtredende i de tallrike kopiene som er laget av bildet - det gjelder å understreke at de er til stede.
Ingen vet hvor gammelt bildet er, men det er meget gammelt, mer enn 1500 år. Faktisk kan det rent hypotetisk være så gammelt at det fins forsvar for den svimlende legenden om dets opphav:
Legenden sier at bildet er malt av evangelisten Lukas. Han skal ha hatt Jomfru Maria selv som modell etter at Jesus hadde fart opp til himmelen. Mens Lukas malte, fortalte Maria ham om Jesu barndom. Det var disse fortellingene som satte Lukas i stand til, som den eneste av evangelistene, å kunne fortelle en lang rekke beretninger fra Jesu barndom i sitt evangelium.
Jorden rykkes et lite øyeblikk ut av sin bane og sitt kretsløp  når jeg tar inn over meg denne legendens mulighet. Det gjør det til en enda større og nesten eksistensiell opplevelse å ha sett selve bildet, Den sorte Madonna, malt av evangelisten Lukas, med et spørsmålstegn kledelig omgitt av parentes etter Lukas(?).
Jeg vet at dette er høyst usikkert, og jeg vet at historien er litt for luftig til at jeg kan tro fullt og fast på den, men muligheten for at den tross alt kan være sann, gir meg en opplevelse av tidløshet, av forbindelse med evigheten via Bibelen og noen av de personene som formidlet beretningene i min religion.
Det var i løpet av 2010 at jeg ble kjent med Den sorte Madonna og Jasna Góra og de mange legendene som er knyttet til det eldgamle bildet. Som tidligere nevnt skaffet jeg meg mye kunnskap før selve reisen til Częstochowa; ekspresspilegrimsferden var som vanlig svært godt planlagt og forberedt.
I ettertid har jeg støtt på flere slike svimlende legender, og så sent som i september 2013 oppsøkte jeg et par andre pilegrimsmål med tilsvarende legendarisk innhold. Livet er blitt rikere; jeg sitter her med en masse mytisk kunnskap som folk rundt meg ikke tar seg tid til å fordype seg i, og jeg har fått se ting med mine egne øyne ting som med sitt inventar av legender og ubekreftet historie har stilt meg ansikt til ansikt med nettopp evigheten.
Jeg gleder meg faktisk til å fortelle mer fra mine ekspressferder til reisemål av uvanlig hellighet og mystikk.